Spinefarm
Hvordan i alle dager begynne å beskrive vår helt egen Ihsahns splitter nye epos? Vel, kan kanskje begynne med å si akkurat dét – dette er ikke en klassisk “rockeskive” av gammelt kaliber – dette er et storslagent verk som gir inntrykk av at det er nettopp dette Ihsahn har drømt om å skape hele veien, og erfaringer fra ikke bare et liv innen musikk, men også livserfaring generelt har gjort det mulig å få det til. For dette er ikke bare stort og episk, det er gigantisk nesten forbi fatteevne. Legg til en fortelling som legger “Ihsahn” pent i kategorien konseptalbum, og de fleste bokser innen “storslått” er huket av med god margin.
Lenge har han bevist at det ikke bare er sortmetall som gjelder for Emperor-legenden, men inspirasjoner som strekker seg fra såvisst sortmetall til filmmusikk og jazz, og det meste som finnes der i mellom. Hadde de fleste andre prøvd på noe liknende, dette er by far det absolutt mest ambisiøse og omfattende Ihsahn noensinne har begitt seg ut på, og i tillegg hatt nervene til å titulere verket etter seg selv, ville slakterknivene vært så til de grader kvesset og de mer krasse og negative adjektivene hentet ut ifra ordboken klare til bruk. Men dette er ikke de fleste andre, dette er en på høyden av sin kreative karriere som har skapt noe fullstendig ut av en annen verden. Man hører Emperor i ryggmargen over de fleste spor, men vel så mye filmmusikk – da spesielt fra “Charlie Og Sjokoladefabrikken” (nei, ikke den versjonen med Johnny Depp) – og sterke elementer fra jazzverdenen. Og bare for å toppe det hele blir skiva utgitt i to versjoner – én fullverdig med metall og orkester, og én ren orkesterversjon. Det har blitt poengtert at det er to forskjellige utgivelser, så jeg setter fokuset mest på metallversjonen, men trekker nok inn enkelte elementer fra orkesterversjonen og der det passer. Åpneren “Cervus Venator” setter en så til de grader passende stemning for hva som kan komme på begge versjonene, og man aner egentlig ikke helt hva som kommer heller før det smeller igang, og det høres i løpet av ett sekund at Ihsahn her er i sitt ess og fullstendig på hjemmebane. Og da har jeg brukt to avsnitt bare for å komme til ouverturen, så bær med meg her, jeg skal så godt jeg kan forsøke å holde meg så kortfattet som mulig.
For det er ved “The Promethean” det hele virkelig kicker igang, og da er det ved et heftig trommedriv og fett gitarriff som bærer låta avgårde. Sjefen sjøl sin karakteristiske skrikevokal kommer så etter en liten stund, og man er i gang ved en herlig start! Orkesteret her kommer og går litt som det passer seg (og det passer seg uten unntak ekstremt godt), og beviser det fine med orkesterversjonen da det er detaljer der som ikke kommer så godt frem iblant metalløset. Midtpartiet her har så mange musikalske referanser at det er umulig for meg å gjengi alle, men en finfin oppbygning over et fengende jazzparti er vel en god start.
Førstesingel og -video “Pilgrimage To Oblivion” er så neste spor ut, og for de som enda ikke har sjekka den ut kan det vel nevnes at det er noe av det mest hissige Ihsahn noensinne har gjort – og det sier ikke så lite. Her kommer også den gode gamle blastbeaten, og er et spesielt men like forståelig et singelvalg. Både spor og video er relativt sær og spesiell, men det passer meget godt inn i helheten på skiva ellers. Det finnes mer “tilgjengelige” spor om du vil på “Ihsahn”, men neppe noen som presenterer helheten på en bedre måte enn akkurat denne.
Jeg kan ikke gå inn på alle spor like detaljert, men et spor som må nevnes er “A Taste Of The Ambrosia”. Dette er et så fantastisk sterkt spor med oppbygninger og så til de grader sterk melodiføring at man sitter igjen noe fortumlet når sporet er over. Her skal jeg også nevne at orkesterversjonen fungerer såpass bra at den fint står på sine egne ben, så dette er komponering av en særdeles høy klasse. Hovedelementet i kuttet må være noe av det absolutt beste Ihsahn noensinne har komponert, og når den moduleres først mot midten av sporet og ikke minst helt mot slutten etter et noe spesielt midtparti til en avslutning fra en annen verden slår det fullstendig pusten av meg. Såpass at jeg faktisk trenger litt tid til å hente meg inn igjen, og da passer det veldig godt at han tar det helt ned ved “Anima Extranae”, som er en instrumental pianotrall også hentet fra filmmusikkens glade dager ifra 60-/70-tallet så man faktisk kan ta seg en liten pust i bakken. Tviler på at det er tilfeldig.
Neste halvdel av skiva er noe roligere enn første del, uten at det helt tar foten av gassen. Hør for eksempel på refrenget til “Blood Trails To Love” som jeg vil tro er det nærmeste Ihsahn noensinne har vært en ballade – og han lander så absolutt det med stil også. Og da må vi ikke glemme et slags hovedparti som stadig dukker opp etter versene som absolutt også hører hjemme i sporet og er noe som sitter igjen etter gjennomlytt. Man kan sågar bli lurt til å tro at dette er høydepunktet i sporet, men det spares nok til det ekstremt melodiske refrenget der Ihsahn tar frem cleanvokalen og synger like pent som han skriker fett. Men dette visste vi jo. Den rene jazzoppbygningen fullt orkestrert midtveis som bygger seg opp til hovedpartiet må bare høres.
Der jeg har nevnt “Charlie Og Sjokoladefabrikken” som en slags pekepinn på orkestreringen på første halvdel er det en annen kjenning som får æren av å være inspirasjonskilde til “Hubris And Blue Devils” – nærmere vår helt egen “Karius Og Baktus”. Hvordan man kan få dette til å passe sammen med alle andre musikkreferanser på denne skiva vet jeg ikke, men det vet tydeligvis opphavsmannen for dette passer sammen som hånd i hanske. Mer blastbeats og thrash og et vers som ikke ligger milevis unna Meshuggah gjør at jeg angrer litt på påstanden om at det roer seg en smule, for denne ligger nok litt unna det man vanligvis kaller “rolig” – men partiet som sitter igjen i etterkant er nok et meget sterkt og melodisk refreng. Akkurat her håper jeg at skiva aldri skal bli ferdig, for jeg kan rett og slett ikke få nok.
Men alle gode ting har en ende, som det sies – og her er det da låta “At The Heart Of All Things Broken” med den instrumentale “Sonata Profana” rett etter som har den store æren av å avrunde mesterverket. Og der de aller fleste andre antageligvis ville ha spart det store smellet helt til slutt kommer den heller mot slutten av førstnevnte, for her måker både symfoni og metall deg rett inn i øregangene og sender deg til himmels (eller den andre veien, alt ettersom) før alt roer seg helt ned mot slutten. 9.14 deilige minutter klokker den inn på som skivas lengste spor, og er allikevel nesten litt for kort. Sistnevnte gjør jobben av å formidle en avslutning på en aldeles forbilledlig måte, men totalt nedstrippet i motsetning til forventningene som nevnt. Og så er det brått slutt.
Selv etter x antall gjennomlyttinger, noe som er uvanlig for min del da jeg stort sett tidlig gjør meg opp en mening, sitter jeg måpende igjen som en evneveik når “Ihsahn” er ferdigspilt. Her har mannen tydeligvis gått dypt i seg selv for å hente ut alt han har, og gjort det med stil. Det finnes vel knapt en eneste svak utgivelse med hans navn på, men “Ihsahn” klarer i mine øyne å toppe absolutt alt – inkludert Emperor. Det sier så ufattelig mye at jeg tror ikke jeg trenger å si så veldig mye mer, annet enn løp og kjøp! Dette er den klart beste skiva som kommer ut i år, og alle som er tilhengere av Ihsahn og hans musikk trenger ikke å lure på noen ting, her har han klart det kunststykket å overgå seg selv, så det er bare å anskaffe den med en eneste gang. (Intervju i kommende nummer av NRM! Årsabonnement til en hundring har du råd til!)
6/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 16. februar 2024