Fredag 02. februar 2024
Her hadde det tydeligvis skjedd en glipp, for jeg var helt sikker på at dette var en konsert med mine gamle folkrockhelter Hoven Droven der de noe ferskere Gangar skulle varme opp. Stor var da overraskelsen da man ankom lokalet 40 minutter etter den aller første akten, altså supporten til supporten gikk på og Hoven Droven allerede var i gang. Nuvel.
Bandet har jeg hatt et stort forhold til siden slutten av 90-tallet men aldri fått se, så nå var det endelig på tide. Og de låt akkurat så fett og fint som forventa. Det som kjennetegner gjengen er at de både kan trøkke ned gassen og rocke fletta av de fleste, men også bremse og spille vakkert der det trengs.
Etter en håndfull låter ga fiolinist Kjell-Erik Eriksson beskjed om at de skulle ta seg en liten pause og Gangar skulle ta over, og da slo det meg at dette var en splitgig – det var jeg ikke klar over. Det satte hele kvelden i et nytt lys og gjorde meg nesten nødt til å trille et terningkast for hele kvelden generelt istedetfor for hvert band som vanlig. Og Gangar gjorde seg slettest ikke bort de heller, ikke milevis unna sine svenske venner – men med et vesentlig tyngre jazzuttrykk. Bestående av noen ekstremt dyktige musiker er vel også helt greit å nevnes.
Det som falt aller mest i smak hos undertegnede var da de dro på med de feteste Meshuggah-aktive riffene – stadig med folketoner over. I andre enden av skalaen kom jammepartiene som kunne være litt i overkant lange og ensformige.
Men jeg elsket når de dro på med metallen sin, da svingte det ekstra godt av gjengen, og det er aldri feil å se en gitarist circlebange til folketoner.
Etter noen høyst varierte låter kom Kjell-Erik og saksofonist Jens Comén opp på scenen for det som hittil var kveldens definitive høydepunkt – en virkelig tung sak der også Gangars gitarist fikk skinne litt. Bosse Lindgren fikk også bli med på neste låt, og dette var en periode av kvelden som virkelig sto til gull.
Et stikkord som virkelig skinte kvelden igjennom uansett hvem som sto på scenen var spilleglede. Uansett om det var godt voksen eller av den yngre garde lyste det av samtlige at de ikke ville være noe annet sted enn akkurat på scenen foran publikum.
Og så tok Hoven Droven over scenen igjen, og den noen-og-tjue år gamle skribenten kom til live igjen. Og det ble fullt trøkk fra første stund, men også vakkert og pent da de dro det ned. Hoven Droven er rett og slett et band flere bør få øynene opp for. God kontakt med publikum hadde de og, spesielt da de bød opp til folkedisco.
Flere enn en gang, både under Gangar og Hoven Droven, kunne man se en fin miks mellom moshing og folkedans blant de ivrigste foran scenen – en slags folkemosh om du vil. Det aller beste her var da trioen i front, akkurat Kjell-Erik, Jens og Bosse dro sin beste Saturnight Fever. Veldig veldig gøy.
Og herrefred som gamlegutta kunne rocke! Det var akkurat så fett som jeg håpte, og enda litt mer. Vel vært 25 års venting på å endelig få oppleve de live. Og etter et knippe låter der gamlegutta viste unggutta hvor skapet skulle stå kom Gangar tilbake og begge band gjorde resten av kvelden sammen. To generasjoner som samlet blåste de fleste andre rett av banen. Her kom også et av kveldens definitive høydepunkt i form av “Brekken” med et trøkk som kunne skremt selveste fanden avgårde.
Men det definitive høydepunktet ble spart helt til slutt, for bandet var egentlig på vei av scenen og musikken over anlegget var på mens skribenten var på vei ut av lokalet da bandene bestemte seg for å ta én låt til. Heldigvis rakk jeg akkurat å få det med meg, for det var ingen ringere enn “Slentbjenn”, og om de skremte fanden avgårde tidligere var det ingenting imot hvordan denne ble presentert. Absolutt alt stemte her, begge band pluss første akt Sindre var i perfekt unison sammen med et lystig publikum og er der én sekvens jeg kommer til å huske var det nettopp denne. Og aldri har gitarsoloen til “Sweet Child Of Mine” vært bedre enn akkurat her.
Alt i alt en meget merkelig kveld å anmelde, for jeg var virkelig klar for en drøy time med Hoven Droven, noe vi ikke fikk – men samtidig en helt sjuk fet aften i folkrockens navn der Gangar så absolutt bidro til helheten. Dog må det nevnes at for en som var veldig klar for en kveld med Hoven Droven at det kanskje ble litt vel mye Gangar som mye mulig trakk litt ned. Men uansett lar vi ikke det ødelegge kvelden, og jeg vil tro at det passer fint å avrunde anmeldelsen med det som på mange måter har blitt Hoven Drovens catchphrase:
Folk you, og tusen takk for en nydelig aften.
5,5/6 | Sven O. Skulbørstad