Søndag 10. september 2023
Totalt var det en kraftpakke som ble servert publikum da kruttønnene i Hammerfall teamet opp med Helloween søndag kveld i hovedstaden. Men selv om turneen med de to presenteres som United Forces måtte svenskene likevel innfinne seg rollen som oppvarmere for tyskerne.
Med sitt røffe uttrykk løste bandet oppgaven uten problemer, der vokalist Joacim Cans raskt gikk i front, mens gitarist Oscar Dronjak showet rundt. Selv om brorparten var møtt opp for å se Helloween, ble det likevel massivt liv i leiren da muskuløse «Brotherhood» fra siste skiva «Hammer Of Dawn» åpnet kveldens fest.
Bandet er kjent for rå, men samtidig lettbeint heavy metal med tekster og refreng absolutt alle kan synge med på. Dermed ble også de som ikke hadde møtt opp for å få med seg svenskene, raskt revet med av det som foregikk på scenen.
I forkant av «Venerate Me» preket Cans om at de som tror på et liv etter døden bør se på det som en bonus, mens han minnet publikum på at livet bør leves her og nå. Hammerfall gjorde i så fall sitt for å puste liv i hengehuer, for man kan ikke bli annet enn i godt humør når godbitene kommer på rekke og rad gjennom de vel 75 minuttene bandet hadde fått til rådighet.
Med låter som «Hammer Of Dawn», «Let The Hammer Fall» og «Hammer High» på setlisten ble det som ventet mye lefling med hammer denne kvelden, men bandet brukte verktøyet godt der de reiste et solid byggverk med blant annet nevnte «Venerate Me», «Any Means Necessary», «Renegade» og «Last Man Standing». Andre vil nok føye flere låter til listen med høydepunkt.
Vakre «Glory To The Brave» ga de fremmøtte en pust i bakken, før «(We Make) Sweden Rock», som appellerte voldsom til publikum, ble spilt som avslutning. Svenskene tok ikke kvelden enda og supplerte med «Hammer High» og «Hearts On Fire» som ekstranummer.
Som et forvarsel på hva som ventet senere på kvelden kom Helloween-bassist Markus Grosskopf ut under ekstranummeret, med to oppblåsbare hammere som han på humoristisk vis banket løs på bandmedlemmene med.
Hammerfall nevnte på sosiale medier at Oslo var deres 1000 spillejobb. Medlemmene håpet derfor på en spesiell kveld. Om de ble fornøyd vites ikke, men publikum takket i hvert fall bandet med solide jubelrop da svenskene overlot scenen til storebror. 5/6
På grunn av koronarestriksjoner samt en arrangør som ble slått konkurs, var søndagens konsert med Helloween og Hammerfall hele tre år forsinket. Etter en brennhet oppvarming fra svenskene ble dette imidlertid raskt glemt da det tyske metallbandet sparket i gang kveldens hovedakt med fabelaktige «Skyfall», fra deres siste utgivelse.
I dag har Helloween eksistert i flere år med både Michael Kiske og Andy Derris som frontfigurer. Måten de to utfyller hverandre på er ikke mindre enn imponerende, der de synger noen låter sammen mens andre fremføres hver for seg.
I tillegg bidrar grunnlegger og gitarist Kai Hansen på vokal. Mange tenker kanskje at dette må da bare bli surr, men de tre er såpass profesjonelle og har ingen problemer med å gi hverandre plass når andre skal skinne.
Ikke uventet dro bandet flest låter opp av gresskarhodet som preget scenen, fra gullalderen på 80- og tidlig 90-tall. Bortsett fra nevnte «Skyfall», «Mass Pollution» og «Best Time» fra siste skiva, spilte Helloween ingen låter utgitt senere enn «The Time Of The Oath», som kom ut i 1996.
Med dette som bakteppe var det ikke direkte overraskende at et voksent publikum preget en smekkfull Sentrum Scene denne kvelden.
Alderen skjemmer imidlertid ingen og da eksempelvis allsangvennlige «Power» fra «Time Of the Oath» var over, fortsatte likegodt publikum på sangen lenge etter at bandet hadde sluttet.
Til stormende jubel fikk også yndlingen Kai Hansen et eget parti å boltre seg på, der han tok med salen tilbake til debuten i 1985. Med solide klassikere som «Metal Invaders», «Gorgar», «Victim Of Fate» og «Ride the Sky» blandet sammen i en medley, avsluttet han den populære seansen med «Heavy Metal (Is The Law)».
Det kan ikke gå feil med låter som «Eagle Fly Free», «Future World» og «Dr. Stein» på setlisten. Spilleglad og energisk spikret bandet sammen en opplevelsesrik kveld der samspilte musikere, gode vokalister og passe brølhøy og krystallklar lyd gjorde det hele til en nytelse.
De som kjenner til Helloween fra før vet at tyskerne er langt fra selvhøytidelige rockestjerner. Muntert spøker de, skøyer og ler med både publikum og hverandre.
Kronen på verket var nok likevel for mange evig aktuelle «How Many Tears», som opprinnelig ble skrevet som en ballade, men omgjort til speedmetall da de som unge rockere ikke skulle spille rolige låter, og mektige «Keeper Of The Seven Keys».
Er det noe å trekke fra på må det være at bandet gikk av scenen hele to ganger for så å bli oppskriftsmessig klappet på igjen. Når man får servert musikk av dette kaliberet vil man ikke kaste bort dyrebar tid på unødvendig lek, men heller finne plass til en ekstra låt.
Det vil overraske stort om noen var misfornøyd etter søndagens konsert i hovedstaden. Da må de i tilfelle ha gått feil. «Dette var noe av det tøffeste jeg har hørt», meldte en voksen kar som ikke hadde noen forhold til bandet før konserten.
Avslutningsvis spilte Helloween «I Want Out» mens store gresskarballonger fløy ut blant publikum. På skøyeraktig vis flørtet de to vokalistene med salen mens de konkurrerte om hvem som var mest populær.
Etter nesten to timer var festen ubønnhørlig slutt og publikum kunne vende nesen hjemover med et stort smil om munnen. 5,5/6
Tekst & foto: Freddy Ludvig Larsen