Fredag 20. oktober 2023
Det nærmer seg skremmende raskt 25 år siden jeg sist så Hellbillies live, og nysgjerrigheten på hvordan årene har fart med et band jeg låner øre til ofte var til å ta og føle på. Egentlig bør jeg skjemmes over at det har gått så lang tid, for det er hevet over enhver tvil at bandet leverer hver eneste gang.
Etter bakgrunnsmusikk i form av gammel Whitesnake, startet introtape´n til en smakfullt lyssatt scene som kom til syne da sceneteppet falt klokken 20:10 fredag kveld, da brødrene Haugen med venner entret scenen og dro i gang showet med «Råka Tå Ei Pil». Lydbildet avslørte raskt at Hellbillies anno 2023 har endret seg siden jeg så de sist. Mer konsertorientert, og mer rocka enn den gang. Lydbildet var særdeles ryddig, men det slo meg at mellomregisteret var overrepresentert, noe sombidro til et ullent lydbilde. Dette skulle heldigvis endre seg rimelig raskt, og den litt for fraværende koringa til gitarist Lars Håvard kom heldigvis til sin rett etter bare et par låter. Jeg oppdaga Hellbillies midt på 90-tallet, og koringa til Lars Håvard har alltid vært et av favorittelementene mine. «Baka Ein Stein» er en slager som har fulgt bandet i mange år, og her var tempoet dratt opp i forhold til originalen, og bekrefter følelsen av at bandet har gått mer mot konsertsegmentet enn ‘fæst på lokalet’, som vi sier midt i landet. En annen faktor er det faktum at frontmann Aslag Haugen spiller mer el-gitar nå enn tidligere, noe som gir bandet et mer rocka preg enn da kassegitaren hang på ham mesteparten av tida.
Når trommis Bjørn Gunnar Sando har bygd ut trommesettet og slipper løs kreativiteten mer enn tidligere, oppleves han som i en mer fremtredende rolle, noe som kler ham særdeles godt. Jeg mistenker at han på «Eit Skot Te» sender et høflig nikk i retning Rolling Stones-trommis Charlie Watts, for den særegne spillestilen til Watts var tydelig her. I samspill med bassist Egil Stemkens satt grunnmuren svært godt, spesielt når sistnevnte slapp seg løs. Det er ikke ofte jeg opplever bassister som bruker gripebrettet like aktivt som Stemkens, men vibbene i retning Phil Lynott var fremtredende flere ganger i løpet av kvelden. Han var oftere en oktav over det man vanligvis hører bassisten ligger på. Dermed var bassen tydeligere i lydbildet, noe som passer Hellbillies svært godt.
Jeg nærer stor kjærlighet til Hammond-orgelet, og når tangentør Lars Christian Narum drar igang introen på «Eg Gløymer Deg Aldri» gikk gliset mitt fra øre til øre. Å spille Hammond er ikke noe enhver keyboardist fikser, men Narums hender gjør akk så mye riktig. Riktig mengde vreng, og aktiv bruk av volumkontrollen viser en brettseiler som virkelig vet å traktere tonehjulsorgelet. Med smakfullt baklys og allsang fra salen var kveldens første gåsehud et faktum, spesielt når Lars Håvard korer så bra som han gjør. Og mer Lars Håvard skulle det bli. «Røta» har blitt et fast innslag i setlista til bandet, og publikum er med på notene fra første strofe. Lars Håvard fører an vokalen på låta som er tekstsatt av storebror Arne Sigurd som gikk bort i 2012. Når selvsamme «Røta» er låta der Aslag falt ned fra scenen og brakk ryggen og begge hendene i 2009, er det nærliggende å tro at dette er ei låt som har satt spor i bandet.
Narum fikk fram latteren i meg igjen under «Plenklyppar´n», der han bruker orgelet på frekt perkusivt vis, mens Aslag fikk en solospot i første runde. Andre runde solo fikk Lars Håvard, og det slo meg hvor lett gjenkjennelig han er visuelt. Han vender ansiktet opp mot taket, eller ned mot gitarhalsen. Den silhuetten hadde jeg kjent igjen uten å høre en tone.
«Som Ein Båt På Land» er en av mine store Hellbillies-favoritter. Når Lars Håvard stemmer gitaren i drop-D, får gitaren en klang som trives særs godt i min musikksmak. Han bytter gitarer ofte, men både kveldens sidekick og jeg er skjønt enige om at når han henger på seg Tom Anderson-gitarene, låter det spesielt godt. Når han henger på seg double neck-gitaren, og Narum serverer nok en runde Hammond-orgel, da kommer tårene. Jeg elsker når musikk treffer meg akkurat sånn. Selvfølgelig var allsangen godt tilstede nå, som flere ganger denne fredagen, og under siste ekstranummer, «Ei Krasafaren Steinbu» måtte Aslag ta ut monitoren fra øret for å høre publikums innlevelse i musikken. Lars Håvard får slippe seg litt ekstra løs, og står på barrikadene for å nyte de siste øyeblikkene fra helgas første aften med det trønderske publikummet.
Hellbillies anno 2023 er et mer rocka band enn de var sist, men utvilsomt et minst like godt band, og denne ukas innlemmelse i Rockheim Hall Of Fame er utvilsomt vel fortjent. Spesielt gledelig var det at de hadde med seg perkusjonist. Atle Aamodt fikk god plass i lydbildet, og bare innlevelsen hans var verdt plassen i bandet. Jeg må med skammen i ansiktet innrømme at jeg burde ha fått de med meg mange flere ganger i de drøyt tyve årene jeg har slurva, men sverger på at jeg skal skjerpe meg!
5/6
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Lars Rune Skaug