Tekst: Geir Amundsen
Foto: Stevie Kyle
Livefoto: Matthew Pearson
– Norway Rock Magazine? Hvor i Norge befinner du deg, sa du?
– I Oslo. Vi møttes sist da dere spilte i Drammen i 2011.
– Ja, nettopp, da vi gjorde det rockecruiset fra Oslo til Tyskland neste dag! Vi skulle gjerne ha kommet tilbake til Norge snart, men det er så mye økonomiske problemer med det nå som alt har blitt så dyrt.
– Ja, jeg snakket forresten om akkurat det i går med en kompis av deg, en viss Steve Overland. (Les det intervjuet her!)
– Ah, fra FM! Herlig fyr! Siste turnéen vi gjorde før pandemien var med FM og Dan Reed Network, så jeg har ledd mye sammen med Steve.
– Vi snakket om det i det hele tatt lot seg gjøre for mindre, britiske band som FM og Gun å turnere i Europa slik den økonomiske situasjonen er nå.
– Det er vanskelig, for etter Brexit har det blitt mer tungvint for britiske band å turnere i Europa, og vice versa. Det er helt kaotisk å måtte registrere absolutt alt du har med deg av teknisk utstyr. Og folks levekostnader her i Storbritannia har gått rett gjennom taket det siste året. Og alle streiker for tiden. Posten, transportarbeidere, helsearbeidere, brannvesenet og lærere … Det er dystre tider, bror!
– La oss heller snakke musikk! Jeg var ikke klar over utgivelsen av «The Calton Songs» før jeg kom over den i forrige uke. Den har gått fullstendig under radaren min. Kan vi takke covid for at den ble lagd?
– Ja, 100 %! Jeg og Joolz (Giuliano Gizzi, gitar) skulle begynne å skrive låter for en ny skive i starten av 2020, men vi sleit veldig med å være kreative under omstendighetene. Vi ante ikke hvor lenge pandemien kom til å vare. Vi bruker alltid lang til på å forberede en ny skive, på å skrive låter og gjøre de så bra som mulig, med riktige melodier og tekster. Denne gang sleit vi, for vi visste ikke hvordan fremtidsutsiktene var. Vanligvis lager vi en ny skive, og så legger vi ut på turné og spiller flest mulig konserter, og vi presenterer skiva for fans og media. Nå hadde vi plutselig ikke muligheten til det, og da sleit vi med motivasjonen. Men i 2021 ble vi bedt om å bidra med en låt til inntekt for veldedighetsorganisasjonen Nordoff-Robbins Music Therapy (musikkterapi utviklet for barn med psykiske, fysiske eller utviklingshemminger), og da lagde vi en akustisk versjon av «Better Days». Den ble tatt såpass godt imot, og vi koste oss så mye med å gjøre den, at Joolz etter en stund foreslo at vi skulle ta for oss flere gamle låter og bare ha det moro med dem. Og det gjorde vi – vi spilte faktisk inn det meste i det rommet jeg sitter i her og nå, alle gitarer og vokal i hvert fall. Og det var kjempegøy å gjøre det. Det hjalp oss å bevare vettet i en vanskelig situasjon. Det var null stress med å måtte lage nye låter, og det var moro å gå tilbake til de gamle låtene, de som jeg ikke sang på opprinnelig. (Dante byttet fra bass til vokal i 2011. På de fire første skivene var Mark Rankin vokalisten.) Og vi gjorde noen låter som vi nesten aldri spilte på konserter en gang, som for eksempel «Watching The World Go By». Og «Higher Ground» ble også fantastisk bra.
– Jeg har alle skivene deres, men jeg hadde ikke hørt «Coming Home» før.
– Nei, ikke så rart, den var B-siden av «Better Days», vår aller første singel fra 1989. På konserter har vi stadig vekk blitt spurt om den låten av hardcorefans, som av en eller annen grunn setter veldig stor pris på den. Så derfor bestemte vi oss for å gjøre den til «The Calton Songs», og resultatet ble veldig kult.
– For de som ikke vet, hva og hvor er Calton?
– Jeg er i Calton akkurat nå. Det er bydelen øst i Glasgow hvor jeg og Joolz er født og oppvokst. Om du ser gata bak meg, så går trikken forbi akkurat nå. Dette er familiehjemmet som jeg har bodd i hele mitt liv, og i dette rommet er nesten alle Guns låter blitt skrevet. Tittelen «The Calton Songs» er også et ordspill på The Calton Tongs, som var en beryktet og voldelig ungdomsgjeng, nærmest en mafia som drev med utpressing og krevde beskyttelsespenger fra lokale småbedrifter på 1960-tallet. De styrte disse gatene, og var fryktet over hele landet.
– Vanligvis synes jeg skiver med nyinnspillinger av gamle omarrangerte låter er bortkastet tid og latmannsarbeid, men ikke denne. Dere har tydeligvis jobbet med de nye arrangementene, og flere av låtene synes jeg faktisk er blitt forbedret.
– Åh, så godt å høre, takk takk! Det skyldes nok at vi hadde så mye tid til disposisjon. Vi jobbet med låtene hver dag, for vi hadde uansett ikke noe bedre å ta oss til, og vi ville gjøre dem så bra som mulig. Og det var en utfordring for meg vokalt sett, for uansett hva jeg gjør, så vil jeg alltid bli sammenlignet med Mark. Men jeg har vært i dette bandet lengre enn Mark noen gang har vært, og jeg var involvert i låtskrivinga helt fra bandets første måneder. Jeg og Joolz skrev låtene her inne, og jeg sang på de fleste demoene, og så hørte Mark på det jeg hadde gjort da låtene skulle spilles inn i studio for skivene.
– Du var bare tenåring på den tida?
– Ja, jeg var vel 17-18 år gammel, og spilte inn disse låtene på en gammel 8-spors opptaker. Men det gjør at jeg føler et visst eierskap til disse låtene, og jeg er helt komfortabel med å ta vokalen på dem nå. Og jeg føler at vi klarte å gjøre dem på riktig måte nå.
– Men dere er også i gang med nyskrevne låter til en ny studioskive?
– Ja, det skjer absolutt. Vi var i studio i november, og vi er på stadiet hvor vi har gjort pre-produksjon på 10-12 låter, og vi er veldig fornøyde med hvordan det låter. Arrangementene er klare, så jeg håper at vi skal klare å få den ut i løpet av sommeren eller høsten 2023.
– Har dere klart å bevare bandbesetninga gjennom pandemien etter to år uten inntekter fra konserter, og sikkert ikke mye fra platesalg og streaming heller? Mange musikere har jo blitt nødt til å få seg en vanlig jobb i løpet av disse årene.
– Jada, vi er de samme fem. Vi gjorde noen streaming-konserter i 2020 og i fjor, og den skotske regjeringen hjalp oss med økonomisk støtte. Men ja, det var en tøff periode for oss, både personlig og for bandet. Ikke bare for oss, men alle musikere hadde problemer da. Det jeg savnet mest av alt, var å spille konserter. Man aner ikke hvor mye noe betyr for en, før man ikke har det lenger. Det skremte meg rett og slett. Livestreaminger var en fantastisk måte å opprettholde kontakten med fansen på. Det var det nærmeste vi kom til å spille konserter. Det følte litt rart å opptre for et kamera, men samtidig veldig tilfredsstillende. Vi visste jo hvor mange som så på, vi kunne se når de logget seg på, og de la igjen kommentarer som oppmuntret oss veldig. Fansen var jo i samme situasjon som oss – i isolat hjemme hos seg selv. Ingenting er som å spille ekte konserter, men dette var et greit substitutt.
– Så når fikk dere faktisk spilt deres første post-pandemiske konsert?
– I august i fjor (2021), da gjorde vi en festival i England ved navn Stonedead Festival. Det var helt fantastisk å stå på en scene igjen og opptre foran mennesker. Jeg ble faktisk skikkelig følelsesladd, det var vår første konsert på nesten to år, siden den turnéen jeg nevnte med FM og Dan Reed i 2019. Det å se folks ansikter, å se deres reaksjoner på låtene vi spilte – det var helt overveldende for meg.
– Jeg tror alle følte det litt på samme måte etter så lang tid, Dante. Både fans, media og artistene. Vi får runde av, men vi holder kontakten og kan snakkes igjen når den nye skiva deres er klar.
– Ja, la oss gjøre det, kompis! Forhåpentligvis er verden et lysere sted innen neste sommer, og at vi kan komme tilbake til Norge og spille for dere igjen da.
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2022