Frontiers
Great White var en gang i tiden et av mine store favorittband, og hver ny utgivelse har blitt fulgt med stadig lavere forventninger. Det siste halvannet års såpeopera har resultert i at vokalist Jack Russell har fått fyken, og har startet sitt eget konkurrerende Great White. De gjenværende har hyret inn Terry Ilous, en mann som er Jack Russells rake motsetning. Han er både en bedre vokalist, en usedvanlig trivelig og sympatisk fyr, og rører ikke dop og alkohol. Men jeg er fortsatt ikke sikker på om han er riktig mann for Great White. Han er en mye mer sjelfull og spontan vokalist enn det Russell er, men han mangler det giftige snerret – men det har forsåvidt Russell også mistet de siste 20 år. Dette opptaket er fra Great Whites 30-års jubileumskonsert i Los Angeles i fjor vår, innspilt før Ilous hadde gjort sin platedebut som Great Whites vokalist på den skuffende “Elation”. Samtlige elleve låter er dermed hentet fra Russell-skivene, med over halvparten fra gullepoken med skivene “Once Bitten” og “Twice Shy” på sent 80-tall. Bandet kan selvsagt spille disse låtene i søvne nå, og Ilous synger knallbra som alltid, men jeg klarer likevel ikke å bli engasjert av denne skiva. Det kan selvsagt ha noe med lyden å gjøre – jeg har konsertopptak med mine egne band, tappet rett fra miksebordet, med mer trøkk og sprut i enn dette.
Forhåpentligvis er det mer glefs i CDen når den kommer, enn promo-MP3ene som denne anmeldelsen er basert på. Mot slutten dras flere av låtene ut i 8-10 minutters jamversjoner, noe som ikke fungerer like bra på skive som det kan gjøre i en konsertsal med mindre du heter Ritchie Blackmore. Jeg er dog villig til å gi Great White en siste sjanse til å overbevise meg om at de fortsatt har noe å fare med. Det er faretruende lenge siden sist.
3/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 22.februar 2013