Lørdag 01. juli 2023
Ex-Deep Purple-bassist Glenn Hughes har ikke akkurat rent ned dørene i Oslo de siste årene, men den første kvelden i juli skulle vi endelig få en saftig dose sjelfull vokalakrobatikk og sløye riff.
Men først skulle Trondheimsbandet Stargazer sparke i gang publikum. Dessverre var opptakten til kvelden på den vrange siden, med endel tekniske problemer, som gjorde at dørene åpnet kun få minutter før stjernetitterne inntok scenen. Dermed var ikke vi på plass inne i lokalet før kun drøyt tre låter gjensto, men pytt pytt, det hersket liten tvil om at Stargazer har blitt et særdeles tight og samspilt band siden sist jeg så de live, da de varmet opp for Geoff Tate i Trondheim i februar. Siden den gang har de gjort flere jobber, noe som hørtes i samspillet på Vulkan Arena lørdag kveld. Gitarist William Ernstsen var akkurat i gang med soloen på «Heartbroken» da vi omsider fikk entret lokalet, og en melodisk Ernstsen er akkurat det jeg etterlyste i februar. Frontmann og vokalist Tore André Helgemo har også funnet roen på scenen, og maner publikum til liv når han formaner at «The Sky Is The Limit» foran et lokale som er tilnærmet stappfullt. Lydbildet var ryddig og luftig, men bassist Jomar Johansens stødige fjerdedeler på «I´m The One» var nærmest ikke å høre, men det blir for å spikke fliser å regne, for Stargazer leverte varene også denne gangen. De var tydelig under et stramt skjema, for crewet til hovedaktøren nærmest kjeppjagde bandet av scenen klokken 21:07, for det skulle såvisst ikke være noe slinger i valsen på stage time for Hughes, nå nei du.
Og det ble det heller ikke, for klokken 21:30 sharp kom bandet på scenen til stor jubel. Vi visste hva vi kunne forvente, ettersom det var bebudet ei settliste tungt beleiret av låter fra Deep Purple-skiva «Burn», som ble spilt inn i 1973, noe som skulle behørig feires. Dermed ble startskuddet «Stormbringer», og det må kunne sies at Hughes og bandet hans gikk høyt ut fra start, vi fikk kveldens første kauk allerede før første refreng var påbegynt, og sannelig når han ikke opp fremdeles, i en alder av 71 år. (Han fyller 72 år 21. august). Det må på noe sett og vis være naturstridig å ha så mye lyd i pipa som den fyren innehar. Det var overhode ingenting som tydet på at stemmen er i ferd med å takke for seg, som den gjerne gjør lenge før de fylte 70. Når energinivået i tillegg er skyhøyt, er det bare å la gubben henføre seg. Bandet han hadde med seg, spesielt gitarist Søren Andersen, leverte strålende i selvsamme 90 minutter. Andersen har en tilstedeværelse på scenen det er få forunt. Man blir rett og slett glad av å se spillegleden han utsondrer. Og for en som er vokst opp med Stevie Ray Vaughan på øret, var gitarlyden til dansken særdeles kjærkommen. Bluesy twang med akkurat passe mye vreng passer selvfølgelig ei settliste med utelukkende Deep Purple-låter svært godt. Lydnivået var nok et knepp for høyt, for både vokal, og spesielt kor, og til dels soli kom for det meste til kort kvelden igjennom. Når bassen i tillegg ramler fullstendig ut ved et par anledninger, skjønner man at det har vært utfordrende forhold for lydteamet denne lørdagen. Men selvfølgelig tilgir vi det når vi får ei settliste som sier seks; «Might Just Take Your Life», «You Fool No One» (selvfølgelig med dertil hørende kubjelletraktering fra trommis Ash Sheehan, som forøvrig leverte en underholdende trommesolo med alt fra stikke-akrobatikk til lynkjappe en-håndsvirvler og Steve Gadds umiskjennelige groove fra Paul Simons «Late In The Evening»). Hughes kom inn i Deep Purple i en periode da bandet gikk gjennom mange forandringer, blant annet da Ritchie Blackmore takket for seg, og ble erstattet av Tommy Bolin. Bolin satte dype spor i Hughes i den korte perioden de rakk å få sammen, noe han brukte litt tid å prate om. En fin hyllest til gitaristen som dessverre fikk så alt for kort tid blant oss.
Men Glenn var ikke i Oslo for å prate, han virket spillesugen, og oppriktig glad for å være på besøk i Oslo, noe han ikke gikk av veien for å gjenta flere ganger kvelden igjennom, og da han ba publikum om å synge, ja da sang publikum. Av full hals! At et publikum overdøver et såpass høyt lydnivå, det står det respekt av. «Mistreated» ble en parademarsj fra start til mål, til tross for at første vers og deler av første refreng foregikk fullstendig uten bass. Det så ut til at Hughes var på nippet til å pinnevippes, men han hentet seg fint inn, og fokuserte på livet i salen. Det gjorde han klokt i, og samhandlingen med publikum var intens hele kvelden. Han vet hvilke knapper han skal trykke på, den godeste Hughes.
Lunta var luktet på hva som kom som ekstranummer, men først var det duket for ei låt som kanskje er overraskende, all den tid han ikke har hatt noe med den å gjøre i utgangspunktet; «Highway Star». Denne har Ian Gillan hatt et sterkt eierskapsforhold til i alle år, men Glenn Hughes ga seg ikke uten diskusjon, det var bang for your buck på de høyeste tonene også her. Men så skulle jeg endelig få oppleve «Burn» live med Glenn Hughes for første gang. Helt siden Ronnie James Dio snøyt meg for den gleden i 2002, har jeg ventet på dette øyeblikket. (Dio nektet å utsette sin konsert fem minutter da de delte scene på Hell i 2002, med det resultat at Hughes/ Turner avsluttet med «Highway Star», og «Burn» ble stående igjen uspilt.) Om man kan si at stemningen sto i taket flere ganger på Vulkan, kokte det nærmest over da den velkjente introen dundret i PA-en. Jeg tror faktisk jeg lo høyt et øyeblikk da jeg så meg rundt i lokalet. Makan til stemning, Oslo, fytti grisen! Akkurat denne låta skulle jeg ønske lydnivået var av det mer ørevennlige slaget, for nå var det virkelig høyt, og vokalen kom rett og slett ikke godt nok igjennom, for det nivået Hughes leverte på de høye tonene var rett og slett umenneskelig. Umenneskelig, sier jeg! Det kan faktisk ikke understrekes nok hvor ufattelig bra denne fyren synger! Nevnte jeg at han snart fyller 72 år? Selv om bassinga hans kanskje er et snev mer slurvete enn tidligere, er det en fryd å oppleve en så energisk frontmann, uansett alder, men dette er nesten mer enn man kan tåle.
Glenn Hughes anno 2023 er mer vital enn man kan forvente av voksne mennesker, og han var svært tydelig på at det kommer flere Norges-konserter neste år, og det må vi vel bare få med oss, må vi ikke det? Så klart vi må! Bandet leverer på alle nivåer, og spesielt gitarist Andersen, som har vært Hughes´ faste makker de siste 15 årene må trekkes fram. Om noen er født til å stå på en scene, vil man nok finne en anselig dose scenetekke i danskens DNA. Hans naturlige tilstedeværelse og fremtreden, samt musikalske forståelse passer musikken som gitar i kasse. Sluttvis må det nevnes at sjelden eller aldri har jeg opplevd så mange superlativer som jeg hørte rundt meg mens vi tuslet ut i Oslo-kvelden like etter klokken 23. Det ble knyttet bånd utenfor Vulkan da haugesundere, trøndere, bergensere og østlendinger entes om at det ikke finnes én sanger som treffer nerver som Glenn Hughes gjør, og den sjelfulle vokalen hans fortsetter å treffe oss femti år etter «Burn» ble skreket inn i en mikrofon for aller første gang.
5,5/6
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Anne-Marie Forker
