Vi er mest vant til å se ham ved Erik Mårtenssons venstre side i Eclipse og i W.E.T., men nå har gitaristen Magnus Henriksson fått tid til å lage en skive i et helt nytt bandprosjekt – og at Knights Of The Realm henter all sin inspirasjon fra 80-talls heavy metal legger han ikke skjul på.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Jakob Dahlström
– Takk for sist, Magnus! Eclipse på John Dee i Oslo i fjor var vel en av de siste konsertene jeg rakk å få med meg før verden stengte ned.
– Stemmer det! I februar 2020, tror jeg. Det var siste konserten vi spilte før koronaen stoppet alt.
– Jaha, så dere rakk å fullføre «Paradigm»-turnéen?
– Ja, vi hadde flaks med den, vi trengte ikke avlyse noe.
– Så hva har du gjort det siste halvannet året?
– Vi slapp jo en live-DVD i fjor høst. Vi hadde egentlig ingen planer om å gi ut noe live-DVD, men vi hadde heldigvis noe materiale som vi hadde spilt inn i Göteborg i desember 2019. Og så har vi skrevet og spilt inn en ny skive med Eclipse, som slippes nå i oktober. («Wired» kom 08.oktober – les anmeldelse her!) Og så har jeg jo da lagd skive med Knights Of The Realm.
– Ja, hvordan kom det bandet i stand?
– Ved at jeg og min kompis og trommis Lars Sköld begynte å skrive låter til en ny skive for hans band Tiamat. Men av en eller annen grunn var ikke de andre bandmedlemmene særlig engasjerte i prosjektet, så det ble bare gitt opp.
– Er dette et prosjekt som oppsto på grunn av koronaen, nå som det ble lang pause med Eclipse?
– Ja, delvis. Vi ble så skuffet over at det ikke ble noe av Tiamat-prosjektet som vi hadde jobbet med, at vi for moro skyld begynte å skrive heavy metal-låter. Vi hadde overhodet ingen planer om at dette skulle bli et nytt band eller skive. Vi satt i en bar og drakk øl og fant ut at ‘Nå skal vi lage en låt som heter «Heavy Metal In The Night»!’ – ‘Haha, ja det gjør vi!’, og så gikk vi hjem til Lars og spilte den inn mens vi lo godt av internhumor. Og så begynte snøballen å rulle, det ble lagd flere låter i samme stil. Det endte med at vår gode venninne Suzan på plateselskapet Playground fikk høre dette, og insisterte på at dette måtte vi gi ut. Vi var litt usikre, men sa ok, og med et ble det en plate av det, noe som ikke var meningen i det hele tatt da vi startet med låtene.
– Jeg er veldig glad for at du sier at dette var lagd med humor – tekstene her er jo så klisjépreget at det får Manowar til å fremstå som Bob Dylan i sammenligning.
– Haha, ja, ser den! Det er ikke tatt veldig seriøst i det hele tatt! Eller, vi har tatt musikken seriøst, det er gjort med kjærlighet, men det er likevel med humor og ironisk distanse til det lattervekkende ved heavy metal på 80-tallet.
– Hvem er de andre i bandet?
– Det er bare meg, trommis Lars Sköld fra Tiamat som jeg har kjent i mange, mange år, jeg har faktisk vært turnégitarist for Tiamat. Så er det sangeren Marcus Von Boisman. Han er kanskje ikke kjent fra noe rockeband tidligere, han er egentlig en kompis av oss som vi har spilt i noen coverband med – et Saxon-coverband blant annet. Vi skrev ned de førti mest heavy metal-ordene vi kunne komme på, og ga ham i oppdrag å skrive en tekst utifra det. Ord som fight, fire, death, night, slayer… alle disse klisjéordene som for eksempel Manowar stadig bruker.
– Hahaha!
– Ja, og så begynte han å skrive teksten med disse ordene, haha… det var slik det begynte! (Skiva anmeldes her!)
– Er dette et band som før eller senere skal spille konserter?
– Jeg håper virkelig det, det er vi klare for! Foreløpig har vi ingenting konkret, men når skiva er sluppet, skal vi prøve å få til noe. Kanskje som forband et sted – i hvert fall på et litt lavere nivå enn det vi vanligvis er i Eclipse eller Tiamat.
– Spiller Marcus bass også?
– Det var det ja! Nei, det er jeg som spiller bass på skiva, men vi har ikke tatt noen beslutning om hvem som skal spille på konserter. Vi skal ha en slippfest for skiva den 11.november, og da er det Pontus Egberg fra King Diamond som skal spille bass.
– Han var vel tidligere i The Poodles?
– Ja, stemmer!
– Og spiller ikke han i Treat også?
– Riktig! Han er en av Sveriges beste bassister, alle vil spille med ham, så han har ikke manko på tilbud.
– Er dette skiva hvor du får ut din indre metalhead før du vender tilbake til moderskipet Eclipse?
– Ja, tanken var at vi skulle holde oss til årene 1980 til 1985 – det er den epoken som har inspirert oss.
– Ja, jeg hører jo mye Judas Priest i dette, mye gammel Dokken…
– Absolutt!
– …gammel Pretty Maids og Accept…
– Jajamen, alle de du nevner der stemmer på en prikk. Vi synes jo det er halve moroa, at alle som vi spiller disse låtene for hører med en gang hvilke referanser vi har. Og det er også meningen – det skal være tydelig hvor dette kommer fra, det er ikke noe vi stikker under en stol.
– Er dette første gang du har spilt inn en hel skive uten Erik?
– Hmmm…. Ja, det er det nok faktisk. Jeg har vært session-gitarist for band som Pandora og for litt pop-greier som E-Type, men det er første gang jeg har lagd en hel skive innen rocken uten Erik, ja.
– Jeg mener å ha sett et klipp på youtube av deg som spiller Malmsteen-låten «Rising Force» – kan det ha vært med Marcus eller Lars fra Knights Of The Realm?
– Hmmm, hva kan det ha vært? Jeg har jo et coverband som heter The Fucking Furys…
– Hahaha! Malmsteen-tribute?
– Hehe, ja som du skjønner er det bare Malmsteen-covers, som vi gjorde for 3-4 år siden. Det var meg, Magnus Ulfstedt som tidligere var i Eclipse på trommer, Johan Niemann fra Evergrey på bass, Mikael Jansson fra Degreed på keyboards og en vokalist som heter Peter Östros, som vanligvis spiller gitar i Jaded Heart.
– Du burde jo fått med din kompis Jeff Scott Soto på det der! Han kan låtene!
– Haha, ja, kjempeidé! Neste gang!
– Apropos Jeff, skjer det noe mer med W.E.T.? Dere ga ut en kanonskive i januar, og så ble det stille.
– Nei, det er vanskelig å få til noe der, spesielt i koronatiden når Jeff bor i California, og alle er opptatt med sine egne greier, W.E.T. er mer et prosjekt for oss alle.
– NRM gjør forresten intervju med Jeff Scott Soto senere i kveld! Har du et bra spørsmål vi kan overrumple ham med?
– I kveld? Haha… spør ham: «What are you singing in the last pre-chorus of ”Disciples of hell”?» Han kommer til å skjønne hva jeg mener! (Les JSSs respons her!)
– Og hva er så Eclipses planer for tiden fremover, nå som «Wired» straks slippes? Jeg så dere har en konsert i forbindelse med slippet, i Sveits, av alle steder?
– Riktig. Det har vært vanskelig å få til konserter under pandemien, men nå opphever Sverige alle restriksjoner fra og med den 29.september. Men alle konsertlokaler er jo fullbookede overalt – selvsagt, ettersom alle artister har utsatt alt av konserter det siste halvannet året. Så da fant vi ut at vi gjør releasekonsert på Z7 i Sveits i stedet. Det ligger midt i Europa, så da er det mulighet å dra folk fra hele Europa. Eclipse har mange fans som reiser langt for å se oss, og på den måten blir det kortere vei for de fleste. Det var jo et litt desperat tiltak for at noe skal skje i forbindelse med plateslipp, men jeg tror det kan bli veldig bra! Og så har vi faktisk en konsert i Norge den 6. november, på Ørland Rockfest. Det er ikke offisielt enda, men det er oss og Cyhra og noen andre band, så det blir kult!
– Hvilke gitarister er det du selv har sett opp til mest? Jeg har anmeldt en del Eclipse- og W.E.T.-konserter, og har kalt deg «John Sykes og Jake E Lee i en og samme kropp». Er du fornøyd med den beskrivelsen?
– Hahaha! Ja, de to har definitivt vært store inspirasjonskilder for meg, men kanskje ikke bevisst. Det er noe jeg har fått høre i senere år, men jeg føler jeg har spilt ganske naturlig på den måten. Men når folk har påpekt det, så har jeg ofte overdrevet akkurat de triksene litt, for å bjuda lite på! Men de jeg har lyttet mest til og lært mest av, er nok Yngwie Malmsteen og Ritchie Blackmore.
– Og så har du en solo på første W.E.T.-skiva, på «If I Fall», som er pur Neal Schon!
– Haha, jo takk! Og ja, det var jo en greie, for den låten var veldig Journey-aktig. Så da var det like greit å ta den helt ut og kjøre et ekte Journey-solo for å fullføre den følelsen. Og den ble bra, det er en fin låt!
– Du og Erik Mårtensson har jo vært et radarpar i godt over tjue år nå. Hvordan møtte dere to hverandre?
– Det er blitt 22 år nå. Jeg begynte på høyskolen Stockholms Musikkonservatorium som gitarist, og to uker senere begynte også Erik på skolen som gitarist, som reserve. Alle andre holdt på med jazz og soul, og siden jeg og Erik hadde veldig mange av de samme forbildene, som Rainbow og Malmsteen, så fant vi fort hverandre. Litt senere fikk Erik platekontrakt med Z Records etter å ha sendt inn en demo med fire låter. Da fikk han litt panikk og spurte meg: ‘Faen, nå må jeg lage en hel skive! Hvordan skal jeg gjøre dette? Kan du hjelpe meg?’. Og jeg var selvsagt helt med: ‘Javisst, jeg hjelper deg, vi skriver noen låter og jeg kan spille sologitar, det er jo perfekt!’. Så sånn møttes vi!
– Og dette var for den første Eclipse-skiva? «The Truth and A Little More»?
– Ja, riktig. Den kom ikke ut før i 2001, men vi begynte å jobbe med den allerede i 1999.
– Det er en av de dyreste skivene jeg har i samlinga – tror jeg ga 120€ for den eller noe sånt.
– AU! Herregud! Den er jo ikke noe bra engang! Men den har bra samleverdi da!
– Og det blir vel neppe aktuelt å kjøre den i sin helhet i anledning 20-årsjubileet?
– Haha, nei! Den skal få forbli i det historiske arkivet!
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2021