Etter en lengre tids fravær var det mange som bejublet nyheten om at Gåte skulle returnere til rampelyset. I utgangspunktet var det kun søsknene Sveinung og Gunhild Sundli fra originalbesetningen, men gitarist Magnus Børmark valgte etter hvert å slenge seg med på sirkuset han og. Vi tok en god og lang prat med gjengen om hvordan det føltes å være tilbake igjen og planene fremover, for øvrig som det første magasinet som fikk intervjuet trioen samlet.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Geir Kihle Hanssen
Livebilder: Anne-Marie Forker, Tommy Østby
Foto: Geir Kihle Hanssen
Livebilder: Anne-Marie Forker, Tommy Østby
– Etter lengre tid borte fra rampelyset er dere nå endelig tilbake til gnistrende anmeldelser. Hvordan er følelsen?
Sveinung: – Det har vi fått med oss, og anmeldelsene på singlene vi ga ut i forkant har også vært veldig bra. Vi er jo nå blitt litt gamle i gamet og er spent på hvordan ting fungerer nå om dagen. Vi er såklart spent på mottakelsen og det er deilig å ha fått en god start. Vi er også spent på hva som skjer de neste dagene med tanke på anmeldelsene, i hvert fall for oss som er fra den gamle skolen har sånne ting enorm betydning. Nå har jeg vel skjønt at det i forhold til det kommersielle markedet har mindre betydning, men for vår del er det veldig spennende å se.
– Hva er bakgrunnen for timingen for sammenkomsten?
Gunhild: – Når man går hver til sitt går jo livene til hver enkelt i forskjellige retninger, og det har alltid ligget i baktankene at dette kom til å skje en gang. Men hittil har det aldri passet ettersom det er mange tilfeldigheter som skal klaffe. Jeg har jobbet mye med teater de seneste årene og de andre har hatt mer enn nok å holde på med også, så det gjaldt å finne det hullet som føltes riktig for alle. Og Sveinung har jo alltid hatt lyst til dette, han ville heller ikke slutte den gangen, men jeg har alltid avvist når han har tatt det opp. Men plutselig nå traff han i et øyeblikk og et hjørne i livet der han klarte å overtale meg, og siden den gode samtalen vi hadde da har det føltes veldig riktig å gjøre det.
Sveinung: – Så hører det med til historien at selv om jeg alltid har ville gjort det her som nevnt og det var skikkelig bra å få med Gunhild igjen var det vel så viktig å få med Magnus også. Og han er ikke alltid verdens enkleste mann å ha med å gjøre. Verdens beste, men ikke verdens enkleste, og han ville ikke opprinnelig være med når vi først kom sammen igjen på vårparten. Vi ville heller da ikke ha med noen annen gitarist da det ikke finnes noen som kan erstatte han. Så da var det en liten usikkerhet rundt det, og vi var heller ikke helt sikre på om vi faktisk kunne kalle oss for Gåte. Men vi lot oss overbevise om at det var greit, så vi startet opp som det. Og nå som han omsider ble med han og er det en fest for hodet og tankene. Du lurte på hva vi følte nå, og da han heiv seg med føler jeg at vi er på plass. Dette blir fett, dette blir bra.
Gunhild: – Jeg og Sveinung følte såpass alltid at vi virkelig ville gjøre dette og kjørte på uten, men når Magnus også ble med følte jeg virkelig på hvor mye jeg har savnet å ha han med. Da kjente jeg at nå er vi der.Magnus: – Det føles veldig bra, og vi vet er at vi alltid har vært et sinnsykt liveband og levert det jeg vil kalle for tidløs bra med godt håndverk hvor til og med de som har vært skeptisk til oss har digga oss live. Det har alltid vært udiskutabelt at vi har levert en bra greie, og nå som vi omsider øver med Mats Paulsen på bass og Jon Even Schärer på trommer så freser det bra altså. Det låter bra og er jævlig artig.
Gunhild: – Det er veldig deilig å kjenne på forskjellen fra da til nå. Jeg var jo bare 20 da jeg slutta og siden den gang har jeg jobbet med helt andre ting som teater som sagt, og den følelsen av å komme hjem men å ta med meg alle erfaringene jeg har gjort meg siden inn i bandet er veldig bra. Jeg gjør det samme som sist, men med en langt større trygghet enn da, og det tror jeg er noe vi alle føler på. Vi var jo ganske unge da og har med oss en helt annen ballast i bakgrunnen nå.
Sveinung: – Grunnen til at Magnus var vanskelig å få med med en gang er at han også spiller i det jævlig kule bandet 22 som han virkelig har gått tungt inn i, og nøkkelen for å overtale han var å få med bassisten fra samme band også. De har jo spilt så hardt og tett sammen og er et fundament inn i Gåte, og bare tanken på å få vist oss frem live nå med denne besetningen er vanskelig å beskrive.
Magnus: – Jeg og Mats har spilt sammen veldig lenge, veldig hardt og veldig fort og når vi først prøvde oss sammen alle mann nå så var det med en energi til å ta og føle på. Det var som en enorm kraft som dro oss fremover, og vi låter bedre nå enn hva vi noensinne har gjort.
Gunhild: – Det kan føles som om tolv år er ganske lenge, men i vårt tilfelle måtte det kanskje ta den tiden for at det skulle stemme for oss igjen.
Magnus: – Vi var jo typ tretten når vi starta opp og nådde vel en slags topp før man vanligvis gjør det i denne bransjen.
Gunhild: – Ja, og den toppen kommer vanligvis når man er i slutten av tjueårene – faktisk rundt der jeg er nå, så vi er jo veldig heldige som ikke bare har fått opplevd det en gang, men to. Jeg kan ikke snakke for de andre, men for min del anser jeg meg selv som veldig heldig som får denne muligheten for andre gang.
– Dere valgte å oppløses omtrent midt i høydepunktet av karrieren deres, hva var årsaken til dette?Magnus: – Det var en periode vi jobbet veldig hardt rundt Tyskland med heftig turnering der og var på vei til å skulle stake ut kursen videre derifra.
Gunhild: – Grunnen var at jeg helt enkelt ikke ville mer. Det var et veiskille der hvor vi skulle jobbe inn mot markedet i Tyskland, hvor jeg kjente at dette klarer jeg ikke og måtte bare si ifra.
Sveinung: – Det handler om at Gunhild ble dratt inn i noe hun kanskje ikke var helt klar for på den tida. Vi andre var gutteklubben grei som syntes det var det kuleste i verden å kjøre Nightliner på en 30-dagers turné, mens hun kanskje ikke syntes det var like gjevt å henge med denne gutteklubben som jekka seg pils og snakka gutteprat. Jeg husker når vi først fikk med et crew til større jobber som skulle selge merch for oss hvor Gunhild hadde håpet på selskap med litt mere normale folk, men de tok jo enda mere av enn oss så hun fikk aldri følt på noen slags sult i forhold til dette. Det er litt artig i dag å se tilbake på fra utsiden, for hun fikk nok litt overload som liten. Jeg ser en helt annen interesse i det hele nå når vi er på konserter sammen, for på den tiden var hun faktisk ikke så interessert i denne verden.
Gunhild:– Ja, det er sant. Jeg fikk jo veldig mye bra ut av det bare så det er sagt, men det var nok aldri noe jeg drømte om som 14-åring. Jeg følte aldri at det var et valg jeg tok for meg selv men ble nå bare med, også kjente jeg på et punkt at jeg kun var med for alle andres skyld men ikke for min egen. Så jeg måtte ta mine egne valg, og det var veldig viktig for meg.
Sveinung: – Og da gikk hun rett ut til supersuksess i teaterverden hvor jeg bare tenkte «faen», haha!
Gunhild: – Det var jo noe jeg faktisk ville og fikk til helt på egen hånd, og har jobbet som i mange år i etterkant.
– Det er vel en erfaring som fint kan dras inn i dette konseptet og tenker jeg?
Gunhild: – Så absolutt, og jeg gleder meg helt ubeskrivelig til alt som skjer fremover nå.
Sveinung: – Det blir ikke noe mindre teater nå, det kan jeg love deg.
Magnus: – Jeg har jo jobbet mye freelance som teaterkomponist i tillegg de siste årene, så det blir ekstra mye teater fra meg og.
Gunhild: – Og vi jobber med en scenograf frem mot konsertene, og bringer inn mye ny kompetanse til bordet denne gangen. I tenårene syntes jeg også det var vanskelig å bare være «Gåte-Gunhild» og måtte leve opp til forventninger andre hadde av meg innenfor en ramme jeg ikke hadde skapt selv. Men nå som jeg har blitt 32 og skapt meg mine egne rammer er det mye lettere å bare drite i hva andre folk synes og bare være meg. Jeg er fullt med, men det er ikke det som definerer meg. Jeg er bare meg, og bor faktisk ikke ute i skogen som folk ser ut til å tro.
Sveinung: – Nå gjør du jo faktisk det da…
Gunhild: – Faktisk så gjør jeg jo det ja, haha – men du skjønner hva jeg mener.
Det vi vet om er den nylig utgitte «Attersyn» og noen konserter i februar enn så lenge, men det verserer også rykter om en fullengder i 2018? Er dette noe vi kan håpe på?
Sveinung: – Det blir vel ikke et splitter nytt album i den forstand, men det blir et album som kommer til å inneholde de fire låtene fra EPen og fem-seks låter til. Det er helt sikkert.
– Hva med konsertplanene ellers?Sveinung: – Vi har to datoer i Trondheim og en på Rockefeller hvor alle er utsolgt, og en i Bergen som begynner å nærme seg utsolgt. Jeg kan vel fortelle deg nå at vi starter på Svalbard, men vi gjør ikke så veldig mye på nyåret ellers bortsett fra et par planlagte datoer, også begynner vi å sikte oss inn mot festivalsommeren. Vi har jo nå en litt annen setting hvor både jeg har barn og Gunhild har barn. Magnus også skal snart ha barn.
Magnus: – Hva? Nei, ikke som jeg vet om.
Sveinung: – Neida, men totalt er vi i en litt annen situasjon hvor vi ikke kan kjøre like hardt på som i forrige runde der vi vel hadde 350 konserter på veldig kort tid. Så aktive har vi ikke muligheter til å være lenger, samtidig som ikke skal være rolige til sommeren og høsten neste år heller. Vi legger planene fremover nå i disse dager, og det eneste som er offentlig hittil er Over Oslo til sommeren.
Gunhild: – Det er også viktig at vi lærer av forrige runde og har det artig i stedet for å pøse på meg for mange konserter så vi mister magien. Det er viktig for oss.
Magnus: – Nå lager vi på en måte en eksklusiv forestilling som er viktig å holde eksklusiv og der vi kjører full produksjon for å formidle greiene våre.
Sveinung: – Det som er veldig viktig å få fram er at vi på ingen måte skal gå ut å melke siste dråpene ut av noe som helst, vi har en helt klar plan i et lengre perspektiv og er ikke ferdige om fem år.
Magnus: – Det er veldig masse uutforsket og uutnyttet potensiale i det vi driver på med, det finnes for eksempel en hel del ny teknologi å bruke siden vi startet opp.
Sveinung: – Vi var jo relativt tidlig ute med backingtracks på klikk allerede på første turnéen, men slutta med det da det ble stadig vanligere. Nå bruker jo nesten alle band backingtracks, mens vi på den siste turnéen var helt organiske uten noen ting i bakgrunnen. Om vi blir helt organiske eller ikke denne gangen vet vi ennå ikke, men hovedsakelig skal vi være det. Det interessante med dagens bransje når man dykker litt ned er at det ikke finnes så mange ordentlige band lenger, og det er ikke noe jeg har nødvendigvis noe imot eller dømmer i det hele tatt – men det er nå en utvikling som jeg ser.
Magnus: – Jeg føler bestemt at man skal betale halv pris på en konsert som er playback. Greit at vi hadde våre synther og effekter i bakgrunnen, men basisen var jo live. Og jeg husker jeg kjente på følelsen at det ble kjedelig å spille når det ikke spilte noen rolle om jeg spilte gitar eller ikke ettersom det var så mye lyd allikevel. Jeg mista kontakt med publikum og hadde ikke de nervene som er nødvendig for å gjøre en god jobb. Det er ikke skummelt nok og du mister en viktig del av konsertjobben.
Gunhild: – Jeg synes faktisk det er skumlere å synge på klikk enn uten, for hvis du bommer litt er du brått helt ute.
Magnus: – På «Iselilja» brukte vi utstyr som på den tiden var cutting edge, som for eksempel en AKAI-sampler som vi pusha til kanten og mappa ut til diverse knapper og pedaler i et sinnesrikt system vi lagde så vi kunne dra de kule lydene vi hadde i studio til live. Men nå har jo teknologien kommet vesentlig lenger, selv om folk fortsatt driver og slaver med klikk. Hvorfor er det ingen som benytter seg av den sinnsyke teknologien som nå finnes? Men det blir veldig artig når vi tar det i bruk for da kan vi dra det enda lenger. Da må det digitale forholde seg til oss i stedet for at vi må slave i forhold til en maskin. Det er et veldig uutnytta potensiale for å si det sånn.
Sveinung: – Vi andre som ikke har fulgt med like mye på utviklingen har klokketro på Magnus her som har fullstendig oversikt over det som finnes av teknologi. Det Magnus har gjort alle disse årene i 22 med å presse ting både i studio og live i form av bruk av teknologi er rett og slett state of the art, og det er veldig godt å ha med han også i forhold til det. Men for å komme tilbake til poenget mitt så er det ikke veldig mange gode og stabile band lengre. Vi ble utfordret i forhold til Over Oslo om hvem som kunne ha vært aktuelle å dele dagen med, og det var faktisk ikke så mange band å velge mellom. Det finnes jo selvfølgelig band, men hvis du ser tilbake på da vi holdt på var det jo enormt mange som var aktive utad. Og det er det tydeligvis ikke lenger, så det er endringer i bransjen. De må selvfølgelig bare komme, men jeg tror nå fortsatt gleden av å se et skikkelig liveband på scenen fortsatt er tilstede. Det er jo gunstig for oss, for det er akkurat det vi er.
– Det synes så absolutt å være et marked ettersom så å si alle konsertene deres ble utsolgt på null komma niks?
Magnus: – Det er sånn vi først bygde oss opp og, som et liveband. Så fikk presse, omtale og radiotid komme senere. Og det viser seg å være bra nå som bransjen har endra seg.
Gunhild: – Jeg synes faktisk det er lettere å synge live enn i studio. Bare som et eksempel; Får jeg en drømmerekkefølge starter vi på øvingslokale og opptrer med det noen ganger før vi går i studio, for da først er jeg skikkelig trygg på det.
Magnus: – En plate er som et bra fotografi, mens på konsertene er det et ordentlig møte. Det er jo noe der.
Gunhild: – Også synger man med den energien man får av å være akkurat der og da, og da vil man kanskje synge forskjellig på et annet sted. Men dette ble kanskje litt nørding fra min side.
Magnus: – Det er summen av de små tingene som gjør at vi bare er et band som skal spille så bra som mulig foran de som er tilstede i stedet for å kjøre playback og låte helt likt fra kveld til kveld. En konsert skal jo være en konsert.
Sveinung: – Men en konsert er jo ikke en konsert. All ære til for eksempel Kygo som får publikum til å gå av hengslene ved å løfte armene et par ganger i løpet av et show, men vi er gode på andre ting. Vi kan ikke gjemme oss ikke bak en boks.
– EPen låter umiskjennelig Gåte fra første sekund, men med et mer moderne og større lydbilde. Er det noe dere kommer til å ta med videre inn i neste skive?Sveinung: – Vi samarbeidet tett med Katrin Frøder, en veldig dyktig dame som har operert mest i popverdenen, og hun var med i hele prosessen på å skape «Attersyn». «Stolt Solvår» er i aller høyeste grad hennes verk. Vi driver fortsatt med disse middelalderballadene. Jeg fikk også mer spillerom denne gangen på å få det som jeg hadde tenkt, og stor lyd vil vi nok absolutt fortsette med. Det blir også spennende å få med Magnus i langt større grad i tiden fremover, og vi etterstreber fortsatt å ha mest mulig variasjon selv om vi skal holde en viss rød tråd. EPen her ble på en måte en ny liten signatur for å vise at vi fortsatt kan og har mer å gå på, uten at jeg skal bli for banal. Plata derimot vil gi langt mer rom til å gå mer i ytterkantene.
Gunhild: – Det er viktig at man hører at det fortsatt er Gåte, men at vi har utviklet oss. Begynner vi for langt ute vil kanskje folk synes at det ikke låter som oss, men vi må ha en naturlig utvikling.
Sveinung: – Med tanke på at du syntes at det låt større så kan jeg si at vi i hvert fall ikke blir mindre teater og vi blir heller ikke mindre pompøse. Vi vet å by på oss sjøl, og vi tør kanskje i enda større grad å bare peise på.
Gunhild: – Etter hvert som man blir eldre så blir man også tryggere på hvem man er, og det vil gjenspeile seg i musikken.
Magnus: – Men samtidig er det også de som vil safe når de blir eldre
Sveinung: – Less is more er det noen som sier, men det er ikke vår kappe.
– Dere har samarbeidet en del med Knut Buen også denne gang?
Gunhild: – Samarbeidet gjaldt vel kun én låt tidligere og et par konserter mot slutten av Gåte, men det var en tråd det var veldig hyggelig å plukke opp igjen for det var et potensiale som ikke ble helt utnyttet den gangen. Han er så enormt med på laget, kjempeinspirert og leverer fantastiske tekster.
Sveinung: – Man kjemper mye om sånne folk i små og marginale miljøer som det folkemusikken er, og det er ikke mange som er uenige i at han er en av kjempene der. Selv om han er mest kjent for hardingfela og musikken er han også en lyriker, jeg anbefaler å legge han til på Facebook og følge han der for det er mangt et gullkorn han kommer med. Han er en klok mann, også var han i tillegg veldig tidlig ute i folkemusikkmiljøet til å anerkjenne oss. Vi kommer jo opprinnelig derifra vi og, og du skal ikke gå langt utafor rammene før du blir bannlyst. Men det at han på en måte gikk god for oss gjorde at vi fikk en slags aksept og et kvalitetsstempel. Det var mest Gunhild som dro han inn denne gangen for å høre hvor mye han kunne bidra, og det formelig spruta ut tekster av fyren – han er en utømmelig kilde. Vi kan faktisk ikke skrive tekster selv, det vil seg liksom ikke hvis vi skal leke oss med gamle tekster og symbolikk. Det går ikke og føles så feil. Men når vi kan bare konsentrere oss om det musikalske er vi langt mer inspirert ovenfor folkemusikken i stedet for å føle oss som slaver av det opprinnelige. Så angående plate vil vi helt klart tøye strikken så langt det er mulig av samarbeidet, både når det gjelder gamle tekster men også nye.
– Du nevnte mottakelsen av folkemusikkmiljøet, hvordan ble dere tatt imot som relativt unge i rockemiljøet som også til tider kan være rimelig konservativt?Sveinung: – Elsk eller hat over hele linja. Vi har spilt på omtrent det som kan krype og gå av steder og arrangementer fra tyske gothklubber til jazzfestivaler, vi har spilt på bygdefester, politiske korrekte hippiefestivaler og til og med den nordnorske Riddu Riddu-festivalen og uansett hvor vi har spilt har folk enten hyllet oss eller gannet oss. Så elsk eller hat overalt, og for min del som en gammel provokatør synes jeg det er helt fantastisk.
Gunhild: – Jeg fikk ikke med meg noenting jeg.
Sveinung: – Alle elsker jo Gunhild da. Men selv rockemiljøet i Trondheim var jo veldig delt og vi fremprovoserte sterke følelser der. Vi ble ikke en del av et miljø der, men skapte vårt eget.
Gunhild: – For mange år siden, før vi ble sammen, hjalp mannen meg med å flytte. Og som takk for hjelpen fikk han en Gåteplate av meg. I ettertid har jeg hørt at han dro rett ned på Platekompaniet og bytta den. Han hadde aldri hørt på oss men hadde veldig sterke meninger om at det ikke var noe for han. Nå hører det med til historien at han etter vi ble sammen har begynt å høre på oss og synes det er veldig bra. Sier han i hvert fall, haha!
Sveinung: – Uansett hvilke miljøer vi befinner oss i vil de mest konservative ha problemer med oss kan du vel si.
– «Venelite» kunne man høre allerede på livealbumet «Liva», var den opprinnelig tiltenkt «Iselilja»?
Sveinung: – Egentlig får jeg ikke lov av Gunhild til å si dette, men jeg sier det allikevel. Jeg lå bak den den gangen og, og vi følte vi måtte komme med noe nytt men inspirasjonen var ikke helt tilstede selv om låta er kjempefin. Jeg var overhodet ikke fornøyd med resultatet som endte opp på «Liva» og har hatt store problemer med den i etterkant. Det var sterke følelser i meg om å endre og rette opp låta for at den skulle bli så bra som den kunne bli, og det mener jeg vi virkelig har gjort nå. Det er samme låta men i en helt annen og mye bedre innpakning.
Gunhild: – Det er jo en middelalderballade med en veldig fin melodi og det var fint å gi den det den fortjente.
Sveinung: – Og det kan hende at vi gjør med flere av de gamle låtene, ikke at vi er misfornøyde sånn sett, men det er låter hvor vi føler at vi kan gjøre mye mer. Å dra de i enda lengre retning enten i den ene eller andre retningen og du skal ikke se bort ifra at vi kommer til å gjøre det med de mulighetene vi har.
– Men dere får ikke lov til å tulle for mye med gamle klassikere.
Magnus: – Du kan si det sånn at vi kommer til å spille en del låter akkurat som de er men enda bedre, men så er det en del låter hvor vi føler at vi kan dra ut et parti litt ekstra eller slenge på noe mer krydder for eksempel. Men vi skal på ingen måte snyte folk for full pakke.
– Dere har gått til å være veldig unge når Gåte slo igjennom til voksne i dagens besetning. Hva vil dere si er den største forskjellen mellom nå og da?Sveinung: – En liten morsom detalj er at vi har fått med oss en yngre trommis som var på noe som femten Gåte-konserter før han selv var femten, og når vi kom sammen for å øve var han den som kunne de gamle låtene best. Ellers har vi har absolutt ikke mistet noe av energien eller gløden fra tidligere, for så gamle er vi ikke enda.
Magnus: – Vi er i hvert fall litt mindre ego og har blitt langt flinkere til å verdsette samarbeid og se det større bildet. Vi var vel litt mer ivrige på å stikke oss frem i gamle dager mens vi nå skjønner at vi alle er en del av en større enhet som blir bedre enn det vi skaper hver for oss, så det handler om respekten om hva alle er gode til på hver sin måte. Samtidig er det også viktig å ta vare på diskusjonene og de nødvendige friksjonene for å massere frem det større produktet.
Sveinung: – Jeg har alltid hatt en dyp respekt for Magnus, men i forrige runde ble det nok litt vel mye konkurransetriggende, men nå ser jeg i enda større grad hvilken nytteverdi han er i bandet. Vi utfylte hverandre i aller høyeste grad da og, men nå kanskje basert på en mer vennlig og fornuftig måte. Også vil jeg jo definitivt påpeke at Gunhild synger bedre enn noensinne.
Magnus: – Det er faktisk noe av det aller viktigste. Hun synger så helt fantastisk, både råere og bedre. Og da var det virkelig ganske så bra før og. Men hadde ikke hun vært her hadde ingen av oss vært her heller.
Sveinung: – Vi har jo ny besetning både på bass og trommer som nevnt, og det er jammen meg stabile og fine folk det og. Jon Even kommer fra et band ved navn Krast og drar med mye ny energi derifra samtidig som ved sin unge alder er langt mer oppdatert på ting som skjer, og det at vi har fått med både Magnus og Mats fra ekstremsportbandet 22 gjør at det skapes et fundament som føles veldig godt. Det er rett og slett deilig å være i øvingsrommet.
Magnus: – Jeg og Mats pleier å klebe oss rundt trommisene vi spiller med, og Jon Even er virkelig en vi drar nytte av å ha med. Og jeg må også nevne crewet vi har fått med, det er en fantastisk gjeng som virkelig digger det de holder på med som vi er fullstendig avhengige av. Alt som planlegges fullføres på best mulig måte, om det kommer til lyd, lys eller scenografi og ikke minst en scenetekniker som får kjørt seg med strengebytter av både feler og gitarer og ting som flyr rundt omkring. Vi har fått et supert crew som vi er virkelig fornøyde med.
Sveinung: – Samtidig er vi også i møte med folk fra folketeaterverden for å se på hvordan vi kan jobbe og bygge opp scenen på en enda sterkere måte. Vi har noen kort på lager og leker ikke butikk denne gangen.
– Hvor lenge ser dere for dere å holde på denne gangen?Gunhild: – Så lenge vi får lov til å holde på vil jeg si.
Sveinung: – Vi har et langt perspektiv men har også et helt annet familieliv enn før som sagt…
Magnus: – …noen av oss i hvert fall…
Sveinung: – …så vi hverken kan eller ønsker å kjøre på like hardt denne gangen. Jeg er jo eldstemann i laget, blir snart 40 og har kjøpt meg motorsykkel og kjører full pakke med midtlivskrise og det hele.
Magnus: – Men da passer det jo veldig bra å spille i band. Er det det som er greia kanskje? Nå skal vi gønne på for guttedrømmen med 300 konserter i året folkens, det er bare å kjøre på, haha!
Sveinung: – Helt riktig! Som sagt har vi snakket om et fem-års perspektiv men det vil på ingen måte si at vi er ferdige da. Vi har mange steder vi ikke har utforsket innenfor dette universet vi beveger oss i – du nevnte at du gjenkjente Gåte fra første stund i EPen og nå maksimerer vi akkurat dette prinsippet men har også snakket om å prøve det helt andre veien en annen gang. Altså en helt nedstrippet versjon med utelukkende akustiske instrumenter, uten at det foreligger noen lovnader eller garantier for akkurat det. Kanskje vi også gjør noe fullt digitalt og elektronisk, hvem vet. Innenfor dette universet finnes det utallige muligheter så lenge vi forholder oss til basen som er folkemusikk hvor vi har lagt noen kulisser og rammer rundt. Vi kan holde på når vi er 60 og, men da tror jeg ikke at jeg gidder det samme store sceneshowet lenger. Jeg må til slutt atter en gang få presisere at vi ikke er her bare for noen festivalrunder for å melke produktet en siste gang, det er veldig viktig å få frem.
Gunhild: – Vi skal ikke bare spille på nostalgien, det hadde vært veldig uinteressant for vår del.
Magnus: – Vi spiller vel egentlig på en langt større nostalgi når du tenker på det.
Gunhild: – Og det kan du jo se på når vi ga oss som var på grunn av at det var en tenåring som ikke ville mer, ikke fordi vi ikke hadde mer å gi. Vi var langt ifra tomme.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2017