Gjennom mesteparten av sin rocka periode, før bluesen tok ham, hadde den irske gitarhelten Gary Moore en altmuligmann som sin høyre hånd. Neil Carter var mannen som jobbet med Moore i studio, spilte gitar, keyboards og sang på konsertene.
I forrige nummer av NRM snakket vi med Neil om hans tid i UFO, som han nylig har vendt tilbake til, 35 år etter at han sluttet. (Les det intervjuet her!) Vi plukker opp tråden fra sist og går tilbake til røttene.
Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Odd Inge Rand
– Hvordan begynte du å spille musikk?
– Jeg begynte som barn, først med piano og fløyte og senere klarinett – og det har jeg fortsatt med helt frem til i dag, ettersom jeg er lærer på en musikkhøyskole. At jeg behersket klarinett gjorde det forholdsvis lett for meg å plukke opp saxofon, siden den fungerer på det samme prinsippet. Heldigvis fikk jeg en gitar i bursdagsgave da jeg fylte 13 eller 14, og da var jeg hekta – i løpet av noen dager var jeg fast bestemt på å bli rockestjerne og spille i Queen! Så da forsvant planene om å gå på musikkhøyskole – det var for kjedelig, for jeg skulle spille i rockeband! Det ble mitt eneste fokus.
– Og det tok ikke lang tid før du var profesjonell?
– Nei, jeg var veldig heldig – og målbevisst! – og fikk min første proffjobb da jeg var rundt nitten. Jeg kom i kontakt med en irsk artist ved navn Gilbert O’Sullivan – har du hørt om han?
– Javisst, jeg skulle faktisk ha vært på konsert med ham her i Oslo i disse dager… (O’Sullivan var massiv i perioden 1972-75, med hits som «Clair», «Alone Again (Naturally)» og «Matrimony».)
– Åh så kult! Er det utsatt?
– Ja, den er satt opp i oktober nå. Hvordan var det å spille med ham?
– Veldig lærerikt! Hans opptredener var oftest på rundt 45 minutter, og i løpet av den perioden spilte jeg fløyte, saxofon, keyboard, jeg koret og spilte gitar. Jeg hadde ikke noe større erfaring med sax, jeg ble bare utdelt en og bedt om å spille den, foran et ganske stort publikum, Gilbert hadde masse store radiohits på den tida, så det var litt av en opplevelse for min del på den alderen. Min første opptreden med ham var faktisk direktesendt på britisk TV – det ligger på youtube, og man kan tydelig se skrekken i øynene på den unge meg, haha! Gilbert er en veldig trivelig og smart fyr, og han og jeg kom veldig godt overens, så vi holdt kontakten et godt stykke ut på 80-tallet. Jeg traff han helt tilfeldigvis på Gatwick flyplass for rundt ti år siden – begges fly var kraftig forsinket, så vi satt i en lounge og bare skravlet i timevis, det var utrolig hyggelig!
– Det var litt av en kontrast å gå fra å spille pop med Gilbert O’Sullivan til å spille hardrock med Jimmy Bain og Brian Robertson i Wild Horses. Hvordan skjedde det?
– Jeg hadde alltid vært fan av hard rock, så det falt meg egentlig mer naturlig enn å spille pop med Gilbert! Jeg lærte meg å spille gitar ved å spille til mine egne favorittskiver, som f.eks Bowie med Mick Ronson, Mott The Hoople, Queen og Deep Purple – det var heltene mine da jeg startet. Jeg har ganske enkle og grunnleggende kunnskaper på gitaren, men det holder til mitt bruk – og jeg kjente til og kunne spille det meste av Thin Lizzy-materialet som Brian og Jimmy syslet med i starten.
– På platecoveret til den første Wild Horses-skiva (utgitt i 1980) står du kreditert med ’lead guitar’ i tillegg til keyboards og rytmegitar.
– Ja, stemmer, jeg gjorde enkelte soloer der, i tillegg til tostemte soloer sammen med Brian. Jeg ville ikke drømt om å gjøre det nå, men jeg var ung og grep begjærlig enhver sjanse jeg fikk! Det var ganske freidig å hoppe inn som gitarpartneren til selveste Brian Robertson fra Thin Lizzy! Faktisk, på de første konsertene jeg gjorde med UFO, så spilte jeg soloen på ”Shoot Shoot” – nå kan jeg nesten ikke tro at jeg gjorde det!
– Det ville ikke falt deg naturlig å spille den soloen i dag, og la Vinnie Moore spille komp?
– Nei! Bare tanken er absurd! Og det var kanskje bare de første 2-3 konsertene jeg gjorde det på, så fant jeg ut at det var bedre å la Paul (Chapman) gjøre det skikkelig!
– Hvordan kom du i kontakt med Brian (Robertson, gitar, ex-Thin Lizzy) og Jimmy (Bain, bass og vokal, ex-Rainbow) og dannet Wild Horses?
– Det var gjennom en artikkel i magasinet Sounds, tror jeg. Det sto noe a la ’Brian Robertson og Jimmy Bain ser etter en ung ukjent gitarist til å komplettere sitt nye band’. Og jeg tenkte straks: ’Det er meg!’ og tok kontakt med managementet og fikk ordnet en prøvespilling. Jeg var fast bestemt på å få den jobben! De var veldig hyggelige mot meg, og trommisen på det tidspunktet var Kenney Jones fra The Who, som også var en perlefyr.
– Jaha?! Var dette før han begynte i The Who? 1978?
– Ja, det må det ha vært. Jeg kjente ham best fra The Faces da. Jeg hadde selvsagt sett Thin Lizzy, som jeg syntes var et fantastisk band, og Jimmy hadde jeg sett med Rainbow, så jeg hadde sett begge på scenen og hadde stor respekt for de. Og det var kult av de å gi meg den jobben, for de var erfarne ringrever, og jeg hadde ingenting å vise til utenom Gilbert.
– De trengte kanskje ikke en alfahanne til i gjengen.
– Haha, nei. Det funket fint en periode, men både Jimmy og Brian levde rock’n’roll-livet til det fulle, selv om jeg ikke helt følte for det selv. Det blir et litt for hardt liv. Hvis du er vant til å jobbe 9 til 16, og dine kolleger foretrekker å jobbe fra 20 til 06, så er det vanskelig å få det til å klaffe. Jeg stilte kanskje på øvingslokalet i 17-tida, og de kom slengende i 22-tida. Jeg fikk nok av det etter hvert, etter en del uskjerpa konserter og konstant kaos. De var herlige karer, men det var krevende.
– Skiva deres ble produsert av Trevor Rabin, et par år før han ble gitaristen i Yes, og han virker jo som en ryddig kar. Hvordan fikset han mentaliteten til hurraguttene?
– Stakkars, Trevor, jeg tror ikke han ante hva han hadde takket ja til! Brian hadde fått det for seg at han kunne ikke spille bra i studio før etter midnatt! Jeg kunne si til ham i 21-tida at ’Nå må du da være klar!’, men neida, han tok en pils til og drøyde tida. Jeg var allerede som 20-åring klar for å ta tidlig kveld, og i dag kunne du ikke fått meg til å bli i studio til åtte på kvelden engang, langt mindre til åtte på morgenen! Men det var Brian og Jimmy som styrte skuta, jeg var bare der for å gjøre det jeg fikk beskjed om. Enkelte band har visst ’living after midnight’ som sitt motto. Man kan kanskje tro at det var like vilt da jeg ble med i UFO, men deres metode var heller å jobbe hardt og målrettet, og så ta av etterpå! Det var ikke uvanlig at UFO jobbet i studio til midnatt, med middagspause på kvelden, men Wild Horses kom ikke i gang før midnatt. Brian og Jimmy var ekte natteravner. Og så har vi Gary Moore, som var særdeles reglementert og effektiv i studio, fordi studiotid var dyrt, og han så ingen grunn til å sløse bort pengene der. Han var svært ryddig sånn sett, og klarte derfor å legge seg opp en god formue, i motsetning til mange andre av mine bandkolleger!
– Sluttet du i Wild Horses for å bli med i UFO?
– Ja. Vi var midt i en britisk turné sammen med Ted Nugent, da Phil Collen, som på det tidspunkt spilte i Girl, men nå i Def Leppard så klart, ringte meg og fortalte at UFO var på utkikk etter en ny keyboardist/gitarist etter at Paul Raymond hadde slutta. Jeg hadde full kontroll på gitaren, men følte jo ikke at jeg var særlig flink på keyboards, så da jeg ankom lokalet deres til prøvespillinga, før resten av bandet ankom, fikk jeg roadien deres til å vise meg hvordan Hammond-orgelet funka, og bløffa meg gjennom det. Vi spilte ”Light Out”, ”Only You Can Rock Me” og ”Too Hard To Handle”, og det klaffa perfekt med en gang. Så vidt jeg vet tror jeg ikke de testa ut noen andre. De hadde jo brukt John Sloman på keyboards under innspillinga av ”The Wild, The Willing & The Innocent”, men det var visst aldri meninga at han skulle bli med i bandet på heltid.
– Hvordan tok Brian og Jimmy den beskjeden?
– Ikke bra! Vi var jo midt i en turné som sagt, men jeg følte at dette kunne jeg ikke takke nei til. Spesielt Jimmy ble forbannet og bekymra. Men for meg var det et stort skritt opp på stigen. Jeg hadde spilt Reading Festival med Wild Horses i 1979, og da var vi kanskje tiende band på plakaten og spilte på formiddagen – og året etter debuterte jeg der med UFO som hovedattraksjon på lørdagskvelden.
– Og det var din aller første konsert med UFO??
– Ja – eller, vi gjorde to mindre, nærmest uannonserte klubbkonserter kveldene før, men Reading var den offisielle debuten ja. Og jeg visste at UFO skulle turnere både i Europa og i Amerika, så det var et lett valg for meg å forlate Wild Horses – der hadde jeg uansett fått nok, så tilbudet fra UFO kom fra himmelen.
– Siden vi snakket i detalj om din tid i UFO i forrige nummer, så spoler vi nå tre år frem i tid. Hvordan kom du i kontakt med Gary Moore i 1983?
– Det dukket opp da det var klart at UFO kom til å gi seg etter en siste turné, som endte i april. Da fikk jeg høre fra Garys turnémanager, som forøvrig også hadde jobbet for Wild Horses, at Gary var på utkikk etter noen som kunne ta over for Don Airey, på en kommende USA-turné sammen med Def Leppard.
– Det var vel da Don Airey hoppa av for å bli med i Ozzys band?
– Det høres riktig ut. Men Garys karriere var på full fart oppover da, så det virket som et smart trekk. Og jeg elsker å turnere i statene, så det fristet også. Jeg stilte på en prøvespilling med Gary, Ian Paice (Deep Purple) på trommer og Neil Murray (Whitesnake – intervju her!) på bass. Neil kjente jeg fra før, og jeg hadde møtt Ian og Gary et par ganger tidligere, så de var ikke helt fremmede, men det var litt nervepirrende.
– Var det noen andre band som var aktuelle for deg da UFO raknet?
– Jeg fikk en vag forespørsel fra Whitesnake, som jeg vel egentlig aldri tok helt seriøst. Men på den aller siste UFO-konserten, i London, så sto Gary’s kar på den ene siden av scenen og så på meg, og en representant for Whitesnake på den andre siden! Jeg var riktignok stor fan av Whitesnake også, men ville kanskje nølt med å bli med i et band som hadde så hyppige utskiftninger i rekkene.
– Du er også kreditert som låtskriver på den første skiva du gjorde med Gary, ”Victims Of The Future” fra 1983.
– Ja… da jeg tok på meg den jobben, så var det aldri meningen at jeg skulle bli noe fulltids bandmedlem, jeg ble egentlig bare hyra inn til den turnéen i Nord-Amerika. Men i løpet av den, oppdaget vi at vi kom veldig godt overens. Gary hadde tidligere brukt John Sloman på vokal, keyboards og gitar, men John var først og fremst sanger. Og Gary ville egentlig ikke ha noen annen frontmann i sitt band, heller en som kunne dekke opp hvor enn låten krevde det, og sånn sett passet nok jeg bedre inn enn John. Etter turnéen viste jeg Gary noen utkast jeg hadde til låter, blant de var ”Empty Rooms” og ”Murder In The Skies”, og så utviklet det seg derifra. Jeg var ganske involvert i låtskrivinga på både ”Victims Of The Future” og på ”Run For Cover”, men etter det begynte han å skrive sammen med ulike andre folk. Jeg kunne jobbe sammen med ham med å spille inn demoene, men gradvis kom det folk utenfor bandet inn i prosessen. Gary jobbet mye med en kar som het Andy Richards, som også spilte en del keyboards på ”Run For Cover”, men jeg tok aldri det personlig. Det var Gary som var sjefen, og hva enn som kunne gjøre skiva bedre, så var det greit for min del.
– For på skivene spilte du stort sett bare keyboards og koret? Gitar spilte du kun på konsertene?
– Ja, riktig. Det ville vært helt tåpelig at jeg skulle spilt gitar på en skive med Gary Moore!
– Gjorde dere noen gang konserter med Glenn Hughes, som på et tidspunkt var ment å være vokalist og bassist i Garys band?
– Nei, det kom aldri så langt. Han er med på 3-4 låter på skiva, men noe mer ble det ikke. Synd, for det kunne garantert ha hørtes veldig bra ut. Problemet var vel at Glenn var sin egen herre, og følte seg ikke helt komfortabel med å spille i ”Gary Moore”. Det plagde ikke andre store navn som Gary hadde spilt med, som Ian Paice som var trommisen da jeg ble med i bandet – og Ian var jo massiv, i rockens høyere adel! Men vi visste jo at dette var Gary Moore, og ikke et band hvor alle var likestilt. Og det plagde vel Glenn mer enn det plagde oss andre. Så jeg tror nok det ville raknet kjapt om vi hadde lagt ut på turné med Glenn. Men det han gjør på skiva var jo strålende, og for min del var det en stor ære å få jobbe med ham, han var en av mine store helter i ungdommen! For å være ærlig hadde jeg aldri sett ham på en scene før for et par år siden, da han spilte samme festival som UFO. Han fronter sitt eget band nå, og synger fortsatt knallbra.
– Ja, det er helt vilt – mannen blir 70 i år, men er en av særs få som stadig synger like bra som han gjorde på 70- og 80-tallet. (Intervju her!)
– Absolutt! Han spilte hele ”Stormbringer” da jeg så ham, og han blåste meg fullstendig! Og han ser veldig sunn ut nå, bedre enn da jeg jobbet med ham, da var han ganske svær.
– På midten av 80-tallet var han vel tungt inne i dopet, i følge hans egen biografi.
– Det kan nok stemme, ja. Vi skjønte det kjapt da vi jobbet i studio, da løp han jo tidvis i sirkler rundt Gary og stresset seg veldig opp, så vi innså at dette aldri kom til å funke i lengden.
– Phil Lynott var også med på et par låter på den skiva. Hvilket forhold hadde du til han?
– Phil hadde jeg møtt mange ganger opp gjennom karrieren, han var stadig i Wild Horses-miljøet og var en nær venn av Jimmy. Både Jimmy og Brian så veldig opp til Phil og ville være som ham, på alle måter, og levde rockelivet til det fulle. På ”Run For Cover” spiller Phil bass og synger på to låter, deriblant ”Out In The Fields”, men jeg var ikke tilstede da han gjorde det, så jeg kan ikke påstå at jeg har jobbet i studio med ham, dessverre.
– Det var litt av en kontrast fra ”Run For Cover” til ”Wild Frontier” – på førstnevnte brukte dere fem ulike produsenter, tre ulike bassister, tre ulike vokalister, to trommiser… – og på ”Wild Frontier” er det i praksis bare Gary, deg, Bob Daisley og en trommemaskin.
– Haha…ja, jeg har ikke helt oversikten over den skiva der, jeg hører ikke så mye på den, og aner egentlig ikke hva jeg spiller på hvilke låter. Jeg tror jeg korer på tre linjer her, og det er det. Men det er mye bra på den, og spesielt ”Over The Hills And Far Away” synes jeg er en av rockens beste singler noensinne! Mine bidrag her var gjerne på demostadiet – jeg pleide å dra hjem til Gary og sitte sammen med ham under komponeringsprosessen, og komme med innspill og forslag og sile ut gode idéer fra mindre gode. Gary var alltid ganske sikker på det han gjorde, så jeg ble av og til litt overrasket når jeg ble kreditert som låtskriver. Men joda, ”Wild Frontier” var et meget bra album, og det gjorde det veldig bra kommersielt.
– Både skiva og singelen gikk til topps på listene her i Norge, ja.
– Ja, jeg vet det! Det henger en gullplate på veggen her bak meg som bevis for akkurat det, haha! Og den gikk platinium i Sverige. Den solgte ikke like mye som ”Still Got The Blues”, men for en rocka skive gjorde den det særdeles bra.
– På den siste skiva du gjorde med Gary, ”After The War” fra 1989, var det den samme trioen – du, Bob og Gary – men nå med fire ulike trommiser. Kontra trommemaskin på forrige.
– Det er faktisk hovedsakelig trommemaskin på ”After The War” også! Men det Gary gjorde for å få en mer autentisk trommelyd, var å få Cozy Powell og Simon Phillips til å spille over hans eksisterende programmerte trommespor, og duplisere disse. Så de spiller nøyaktig det som Gary hadde lagd allerede, så jeg er usikker på om noen av deres innspill kom med på skiva eller ikke.
– Hvordan var det å ha Ozzy Osbourne som gjest på den skiva, på ”Led Clones” som du hadde vært med på å skrive?
– Du, jeg var ikke i studio den dagen han la på sin vokal, så det kan jeg ikke si noe om. Vi spilte vel heller aldri den låten live, så vidt jeg husker.
– Etter turnéen for ”After The War”, da Gary bestemte seg for å bli bluesmann, så pensjonerte du deg i praksis som musiker?
– Ja, det stemmer. Gary sa aldri at han ikke kom til å gjøre flere rockeskiver. Han sa at han ville lage en bluesskive, og jeg hadde full respekt for det. Men i løpet av 1990 gikk jo ”Still Got The Blues” til topps overalt, så jeg innså at han kom ikke til å gå tilbake til rocken med det første. Og jeg er ingen bluesmann, jeg kan spille det jeg kan, men blues er ikke min greie. Og på det tidspunktet var jeg ganske mettet selv. Heldigvis var jeg økonomisk uavhengig, så jeg hadde verken lyst eller behov for finne meg et nytt band, det fristet overhodet ikke. Jeg hadde oppnådd det jeg hadde hatt ambisjoner om, og å starte fra bunnen ville være et stort skritt bakover. Men man kan jo ikke bruke resten av livet på å gjøre ingenting, jeg var bare 31 år på det tidspunktet. Så jeg begynte som musikklærer og ga timer i klarinett og piano. Jeg oppdaget til min store overraskelse at jeg virkelig likte det, og fikk meg dermed den lærerutdannelsen som jeg skulle ha tatt da jeg var 18. Jeg begynte å jobbe på Brighton College, og da jeg sluttet 22 år senere, var jeg leder for musikklinja der, og hadde virkelig trivdes med det.
– Men du ble gjenforent med Gary rundt 2010?
– Ja, nærmest ved en tilfeldighet. Barna til Gary gikk faktisk på den skolen som jeg underviste på, for han flyttet etterhvert til Brighton.
– Også Phil Mogg, Pete Way og Michael Schenker bor/bodde der. Det er Englands riviera, har jeg skjønt?
– Haha, ja på en måte. Han pleide å komme innom skolen nå og da, og da satt vi på kontoret mitt og drakk kaffe og skravla – vi hadde ikke sett hverandre på mange år da. Det var utrolig trivelig, selv om han ikke helt tok inn over seg at jeg faktisk var på jobb og egentlig ikke hadde god tid til å skravle med kompiser, haha! En gang i 2009 nevnte han at han vurderte å gjøre en turné med rockelåtene sine, og jeg bare ’Jaha? Så gøy da!’. Først flere måneder senere spurte ham meg om jeg ville gjøre denne turnéen med ham. Tanken hadde egentlig ikke slått meg, det var et tilbakelagt stadium for meg, men jeg begynte å tenke litt på det. Jeg fikk jo litt lyst, men visste ikke om det lot seg kombinere med jobben, som jeg ikke ville kaste over bord på grunn av dette. Men det ordnet seg, og vi begynte øvingene frem mot det som skulle være en sommerturné. (Med Torvet i Trondheim, Sweden Rock og Norway Rock Festival på lista.) Turnéen gikk glimrende, og det var snakk om å lage en ny skive og gjøre en ny turné. Samtidig prøvde jeg å kombinere spillinga med Gary og en fulltidsjobb, noe som ærlig talt ikke var idéellt – det var svært utfordrende å spille store festivaler ute i Europa i helgene og stille frisk og uthvilt på jobb på mandags morgen! Og jeg tjente mye mer på skolejobben enn det Gary kunne tilby meg for å spille med ham, så jeg ville bli nødt til å ta et valg. Men jeg følte meg ikke komfortabel med å slutte i en god jobb for å spille sammen igjen med en kar som hadde gått videre og etterlatt meg to tiår tidligere. Jeg klandret ham aldri for det, men det var likevel et argument for å holde på jobben – hvem vet når han hadde gått tilbake til bluesen igjen, og da kunne jeg stå der på bar bakke igjen. Gary skjønte aldri helt hvorfor jeg ikke ville slutte i jobben min og bli med ham på heltid, så det var litt vanskelig. Dessverre døde Gary før jeg ble tvunget til å ta det valget.
– I februar var det ti år siden Gary Moore døde – hvordan fikk du vite at han var død?
– Det var Garys assistent som ringte meg, det var en søndag husker jeg. Det var et sjokk, til tross for at han var ikke i veldig god form sist jeg så ham. Det er jo velkjent at han døde som et resultat av for mye alkohol, men jeg hadde aldri trodd at det var det som skulle forårsake hans død. At noen som Pete Way dør av det, sjokkerer ingen, men at Gary gjorde det, var en bombe. Men han drakk alt for mye, det kan ikke benektes. Det var ikke likt ham, men han var ikke på et bra sted i livet sitt der og da.
– Du var hans høyre hånd i en årrekke – hvilke minner har du om ham?
– Når jeg ser tilbake, prøver jeg å ikke tenke for mye på den 2010-turnéen, for det var ikke den beste tida vår sammen. Men tida på 80-tallet var fantastisk, og høydepunktet for min del var ”Wild Frontiers”-turnéen, med Gary, Eric Singer, Bob Daisley og meg selv. Det er en tid jeg ser tilbake på med et smil om munnen. Og konsertene vi gjorde sammen med Queen i 1986, med Gary Ferguson på trommer, var minneverdige. Når jeg tenker på Gary nå, så er det Gary fra den perioden der som dukker opp. På ”After The War”-turnéen, den siste vi gjorde, var det innlysende at han ikke var glad og fornøyd. Jeg har absolutt ingenting imot Chris Slade, som satt på trommestolen på den turnéen, men jeg kom ikke overens med ham på et personlig nivå. Eric Singer derimot var en festlig fyr å være sammen med, vi har fortsatt god kontakt. Jeg synes det er viktig å trives i selskap med folk som man uansett må tilbringe mange måneder sammen med. Med Eric og Bob Daisley var det latter og skravling, mens jeg hadde liksom ingenting å snakke med Chris Slade om.
– Du gjorde en siste Gary-relatert ting
sammen med Bob for et par år siden, da du sang ”Empty Rooms” på en hyllestskive
som Bob hadde dratt i gang. (”Moore Blues For Gary by Bob Daisley & Friends”,
2018 – hvor også folk som bl.a. John Sykes, Glenn Hughes, Joe Lynn Turner,
Steve Morse, Danny Bowes, Ricky Warwick og Doug Aldrich deltar.) Hvordan føltes
det?
– Nervepirrende! Bob spurte meg om å
delta, og det var snilt av ham. Jeg er ikke sikker på om det er det beste jeg
har gjort akkurat, men jeg ville backe Bob på dette og hylle Gary. Ingen andre
som var involvert med Gary, har noen gang gjort en hyllest til ham, så det
føltes riktig. Jeg har aldri følt meg komfortabel med min egen stemme på en
innspilling – live er en ting, i studio som eneste vokalist er noe annet!
Sikkert derfor jeg aldri har vært vokalist! Noen andre kunne helt sikkert gjort
den jobben bedre enn meg, men jeg synes Bob gjorde en strålende jobb med å
arrangere den skiva. Skulle jeg gjort ”Empty Rooms” på egen hånd – noe jeg antagelig aldri kommer
til å gjøre – så ville jeg gjort den med kun vokal, piano og strykere, totalt
annerledes til hvordan vi spilte den inn med Gary.
– Til slutt, har du vurdert å skrive din
egen biografi, om ditt liv i rocken?
– Jeg har vurdert det – som du hører kan jeg skravle i timevis! Men jeg vet
ikke om jeg er disiplinert nok, i så fall måtte jeg ha en med-skribent. Jeg
kunne ikke skrevet en lineær kronologisk historie om mitt liv, men kanskje mer
løselige refleksjoner og anekdoter. Så kanskje. Jeg har tenkt på det.
– De eneste av dine medmusikanter som
har gitt ut bok, er såvidt jeg vet kun Pete Way og Bob Daisley.
– Ja, Bob sendte meg boka si, men den er massiv! Så jeg må innrømme at jeg har
ikke lest hele. Og jeg har skummet gjennom Petes bok, men den var veldig mørk.
– Ja, den fokuserer mer på dopbruket
hans enn på musikken.
– Nettopp. Og mye av det andre er jo rent oppspinn! Som det han skrev om meg at
jeg pleide å kle meg ut i kvinneklær – jeg aner ikke hvor det kom ifra! Jeg
traff ham for første gang på flere tiår i 2019, da både UFO og hans nye band
spilte på Sweden Rock, og han så virkelig ikke frisk ut. Jeg ble rett og slett
bekymra for ham. Han hadde ikke tenner! Jeg husker Phil Mogg var ganske
forstyrret etter at vi hadde møtt Pete – jeg tror han innså at han kunne fort
ha endt opp på samme måte om han ikke hadde skjerpet seg. I dag er Phil
edrueligheten selv.
– Takk for praten Neil, da håper vi å se deg på en scene med UFO et sted i Norge til neste år! Dere har f.eks aldri noensinne spilt i Oslo! (Men i Drammen som support for Twisted Sister i 1985, og på Skånevik Bluesfestival i 2015.)
– Sier du det? Det burde vi jo ha fått gjort noe med før det er for seint! Satser på at vi ses i 2022!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2021