Tekst: Ronny Østli
Foto: Jørn Veberg
Jeg føler det er naturlig å ta opp tråden der vi slapp for seks år siden, med debuten «GastiR – Ghosts Invited». (Anmeldt her!) Dette ledet til en spellemann i klassen metal.
– Dette er en ting plateselskapet tenker på og styrer med, jeg hadde ikke noe sånt i tankene da vi ga ut plata, hehe.
Plata kom i mai 2019, og Gaahls Wyrd rakk å gjøre festivaljobber og turnering før verden stengte ned. Gaahl har flere musikalske prosjekter i tillegg til å drive galleriet Fjalar i Bergen, så helt greit at verden stengte ned var det kanskje ikke?
– En viss innvirkning hadde det naturligvis, men Bergen var nok litt mer åpent enn mange andre plasser.
Debuten ble fulgt opp av en miniskive, hvor en del av materialet var til overs fra debuten. «Gastir» var langt råere og kjappere i utrykket, hvordan grep dere an arbeidet med fullengder nummer to?
– Jeg hadde en ide om et bindeledd til universet vi nå har beveget oss inn i, men uten å gjøre det for tydelig. Tematikken var allerede på plass, så det er litt fletting som foregår. Vi hadde veldig mye materiale liggende, så da jeg gikk gjennom alt råmaterialet ønsket jeg å fokusere videre på de låtene hvor jeg følte gitarist Lust Kilman var mest komfortabel musikalsk, slik jeg kjenner han. Så da det var plukket ut begynte vi å diskutere hvilket lydlandskap musikken fortjente.
– Jeg synes plata er stilmessig balansert og jevn, jeg tolker svaret ditt som at råmaterialet kan ha vært ganske så variert?
– Man kan jo gjøre ting om til omtrent hva som helst. Enkelte ting av det jeg valgte vekk hadde nok vært lettere og kjørt i en typisk ekstrem eller svartmetalls verden, men det er ikke nødvendigvis dit jeg har lyst til å bevege meg.
Og det musikalske rommet Gaahl har beveget seg inn i omtales i infoen som følger med plata, som The White Logde.
– Vanligvis når jeg lager musikk har jeg en tendens til å havne i en slags melankoli, og det mener jeg at ikke er tilfellet denne gangen. Utrykket er jo naturligvis i lys av at David Lynch nylig gikk bort, hehe. Jeg la bort plata i omtrent åtte måneder etter den var ferdig. Nå i forkant av utgivelse tok jeg den frem igjen for å forberede meg på intervjuer, og da synes jeg det er mye positivitet og håp i innholdet. Jeg opplever ikke så mye melankoli og mørke som jeg vanligvis har en tendens til å rote meg borti, hehe.
– Likevel er det det en veldig personlig plate. Er det et skille mellom personlig og privat?
– Ja, for meg er det veldig viktig at alle involverte føler seg hjemme i det vi opererer med. Samtidig er det jo jeg som kommer opp med det konseptuelle. Dermed blir det viktig å snu universet til å bli inkluderende for alle som er delaktige i produksjonen.
Selv om Gaahl beskriver «Braiding The Stories» (Anmeldt her!) som positiv og mindre melankolsk, er det like fullt en tung skive, men som kanskje best kan beskrives som en blanding av doom og goth rock fremfor black metal. Plata består av ni spor, hvor tre er kortere spor. Kall det intro eller mellomstykker. Jeg synes de binder plata på en måte som gjør at jeg tipper du anser hver av disse som fullverdige stykker?
– Jajaja, så absolutt. Jeg hadde et spor som jeg var sikker på kom til å avslutte plata, og som jeg var bestemt på at måtte med. Jeg sparte lenge på den og var kommet ganske godt på vei. Så sitter jeg og produsent Iver i studioet og jobber og innser den mangler noe, den trenger en liten snutt. Så sender jeg melding til Lust Kilman og spør om han kan lage noe. Det vi får tilbake er over fem minutter og kanskje i overkant energisk. Jeg sendte svar tilbake at vi trenger maks tre minutter. Det vi fikk tilbake denne gangen var tre kortere stykker. Dette resulterte i at jeg forkastet den opprinnelige låten, og tok med disse tre separate stykkene. Så bestemte jeg meg for å omfokusere på «Flowing Starlight», slik at den kunne fungere som siste spor, mot opprinnelige å være plassert midt på albumet. Da riktignok med et litt annet utrykk. Det var godt med disse friske innspillene. Disse tre snuttene kom inn i universet i mai i fjor, så det var deilig å få litt frisk luft når en har jobbet lenge med noe. Og sikkert deilig for Kilman å få sette prikken over i’en i sluttfasen. Det er kun jeg og ham som medvirker på akkurat de tre, men de er så absolutt fullverdige stykker for det.
I Gaahls Wyrd foretrekker bandsjefen å ha ansvar for konsept og vokalarrangement, fremfor å bidra like mye med musikk. Det gjør han derimot i andre sammenhenger og sier det er viktig å ha forskjellige arbeidsteknikker i hvert band. I likhet med debuten ser Gaahl for seg at noe av overskuddsmaterialet kan bli utgitt på et senere tidspunkt.
– Det vil nok i så fall bli en slags hybrid mellom nytt og noe restmateriale. Jeg liker veldig godt minialbum formatet. Jeg føler det er veldig mange halvferdige fullengdere der ute som fint burde vært minialbum. Derimot er dette et format plateselskaper og bransjen ikke setter like stor pris på.
Gaahl er en kulturpersonlighet som ved siden av å drive galleri og musikk har vært trukket frem når det kommer til vin, mat og klesdesign. Da vi snakket sammen for seks år siden var du svært aktiv, er det litt mer tid hjemme i sofaen nå?
– Nei, det er ikke det, hehe. Akkurat nå prøver jeg å porsjonere intervjuer under studioarbeidet med nye Trelldom. Målet er å få den ut til høsten. På den jobber jeg med Pytten. Veldig artig å jobbe med han igjen, det har jeg ikke gjort på tjue år. I fjor ble det tre albumutgivelser, i år ligger det an til to. Neste år blir det nok kun en, og da har jeg lyst til å roe ned studioarbeidet for en liten stund. Det i sin tur betyr at det blir mer tid til å markedsføre musikken live, så man holder det jo gående, hehe.
«…By The Shadows…» kom i fjor og var Trelldoms comebackskive etter sytten års fravær fra platemarkedet. En plate som musikalsk overrasket mange av de som forventet seg en naturlig oppfølger av de tre første black metal skivene. Og da mener jeg ikke positivt overrasket.
– Hehe, det var aldri planen å holde seg i den gata. Allerede på den tiden advarte jeg journalister om at en oppfølger kanskje ikke ville nært beslektet med det man hadde hørt fra oss før. Men så tok det sytten år før jeg og Stian begynte å banke hodene sammen igjen. Så fikk vi med oss noen trollmenn på laget, og det er virkelig et flott og fritt univers vi jobber i der altså. Alle får komme med sine innspill, og de kommer fra alle bauer og kanter. Veldig gøy å jobbe på den måten.
Hvordan neste plate blir må vi vente og se, sier Gaahl. Men line-up er den samme, i tillegg til bassist Eirik Øien på bass, som tilfører bandet enda en dimensjon. Hvordan er det så med den klassiske rockefanen Gaahl, som setter seg ned og hører på plater?
– Det skjer ikke i periodene jeg jobber i studio. Da prøver jeg å holde meg unna. I perioder hvor jeg selv ikke jobber med musikk hender det jeg plukker frem litt. Bowie er alltid en go-to, Nina Simone dukker stadig opp. Før jeg begynte denne arbeidsprosessen hørte jeg mye på Grace Jones. Jeg er veldig glad i gode vokalister og opptatt av smådetaljer. Sissel Endresen er også en artist jeg vil trekke frem, så musikkspennet mitt er veldig stort.
De aller første konsertene til Gaahls Wyrd besto av låter hentet fra hele hans karriere. Fremdeles kan man høre låter fra Gorgoroth og God Seed på konsertene. Dette vil neppe bli faset ut etter hvert som bandets egen katalog utvides.
– Jeg tenker det er fint med dette krydderet. Selvsagt ønsker vi at majoriteten er fra Gaahls Wyrds egne plater, men det er ingen grunn til å utelukke god energi fra fortiden. Lust Kilman var også med i God Seed, og det var der vårt samarbeid startet.
Det er alltid en fin ting å avslutte en prat med å høre om planene fremover.
– Det blir live med Gaahls Wyrd selvfølgelig. Også skal Trelldomplata ferdigstilles. Det blir også litt reising utenlands i forbindelse med Bathory-tributebandet Blood Fire Death. Men der kaster jeg meg bare innpå iblant. Det er ikke bestandig kalenderen deres passer med min, så det må porsjoneres litt. Det er uansett en fin gjeng å reise med.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2025