Søndag 28. september 2025
Jeg har intervjuet Glenn Hughes gjennom et helt liv. Noen ganger sier han «Oh, my voice belongs on the radio» og gjør det Ritchie Blackmore vil kalle «shoe polishing crap»; andre ganger, noe som den siste soloplata hans bærer preg av, så omfavner han tyngde og snakker om at «rock skal være nådeløst og ikke-unnskyldende».
Jeg tror herr Hughes har gitt etter for popularitet.
Sagt på en annen måte – det er til tyngden vi vil ha ham.
De fem beste platene han har vært med på er og blir:
1. Deep Purple – «Burn»
2. Deep Purple – «Come Taste The Band»
3. Deep Purple – «Stormbringer»
4. Glenn Hughes – «Blues»
5. Black Country Communion – «Black Country Communion»
Det er nesten så man burde insistere på at musikalske ringrever MÅ ta en Skandinavia-runde med «unge håpefulle» hvert fjerde år etter passerte hvem-bryr-seg.
Hvorfor?
Det gjør settet «farlig». Det gjør settet, dette kvelden, mye nærmere Deep Purples «California Jam ‘74», hvilket hele denne konserten burde vært promotert som, enn om det var et «ordinært» coverband.
Jeg vil så lenge jeg lever, oppfordre mine medborgere til å gå inn i nye kunstneriske opplevelser med samme ånd som meg: «Alt er dritt, helt til det motsatte bevises». Meget sunt.
Bevis på at det motsatte finnes får man på Byscenen.
Som låt 3 kommer «Sail Away». Glenn Hughes synger både David Coverdale og seg selv. Jeg er sjanseløs. Jeg har aldri hørt Hughes starte så dypt og gå så høyt.
Likevel føler jeg at han er «feig».
Jeg forstår etter hvert hvorfor han er «feig». 74-åringen sparer opp, og tar ut alt kruttet, på «Mistreated».
Du kan ikke få et gjennomsnittlig metallband til å bli med på disse låtene (Uriah Heep har forsøkt siden Trevor Bolder døde) med mindre de forstår materialet.
Når det gjelder forståelse:
Gitarist Søren Andersen, som er et glis fra A til Å, holder kjeft der han vet at han ikke kan være Blackmore. Til gjengjeld er fyren utstudert på «California Jam»-opptaket, og bidrar med små, finurlige Blackmore-figurer. Fyren vinner meg over.
«You Fool No More», i «California Jam»-arrangementet, er virkelig ikke for skårunger. Dette fikser de, ved å ikke ha øvd for mye, men se på hverandre og kommunisere.
Når Glenn Hughes sier «Jeg kan være den siste fyren dere ser fremføre disse låtene», så tar han feil.
Han mener å si: «Jeg kan være den siste fyren FRA BANDET dere ser gjøre disse låtene». Og der har han rett.
Deep Purple-materialet fra 1973-1975 er så bra, og unikt, at folk vil fremføre det om 400 år. 5/6
Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge
Vi benyttet selvsagt anledningen til en ny prat med herr Hughes og har dermed intervju i neste nummer!
