25. – 27. april 2025
I 2013 lanserte det italienske plateselskapet Frontiers sin egen festival med utelukkende band og artister fra egen stall, og la lista skyhøyt med band som Night Ranger, Tesla, John Waite, Winger og Pretty Maids – en plakat de sleit med å toppe resten av 2010-tallet. Årets festival er den første på seks år, og en interessant lineup fikk nok en gang lokket oss på et fly til Bergamo, hvor den lille byen Trezzo Sull Adda rett utenfor Milano var vertskap for en tredagers festival med et veldig godt voksent og veloppdragent publikum ikledt obskure band-tskjorter. (Jo mer obskurt, jo bedre. Helgas vinnere var nok han i Diving For Pearls-skjorta på delt førsteplass med han i Aviator-skjorta!) Arenaen var Live Club, et slags utvidet Rockefeller-lokale med plass til rundt 1500 publikummere, beliggende på et industriområde et kvarters gange fra nærmeste hotell eller serveringssted.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Tim Findlow
Dag 1 – 25. april
Bandet som fikk den tvilsomme ære av å være første band ut på første dag, var svenske Fans of The Dark, som på toppen av det hele manglet trommisen sin grunnet sykdom, og fikk hanket inn en vikar i siste liten. FOTD er et særs 80-tallsinspirert band med helgas mest fargerike frontfigur, den særs androgyne Alex Falk, som stiller opp i rødt panamahatt, glitrende høyhælte støvletter og en skinntopp med skulderen bar. Kontroversiellt, men utrolig kult at han våger å kjøre sin egen stil og driter syltynt i oppfatningen om hvordan en AOR-vokalist konvensjonelt sett skal se ut. Overraskelsen i settlista var en cover av «In For The Count» av det obskure AOR-bandet Balance – men nerdene her kjente selvsagt igjen låten. FOTD slet dessverre med åpningsbandenes evige forbannelse – en lyd som var så elendig og ullen at det knapt var mulig å oppfatte hva Alex sa mellom låtene engang. Men det låt ikke ille, og jeg sjekker gjerne ut hva dette bandet har å by på på skive. 4/6
Sverige hadde enda et band på dagens plakat – Art Nation, som har gitt ut fire skiver. Bandets frontmann, vokalist Alexander Strandell har også spilt inn et par skiver med sideprosjektet Crowne, sammen men folk fra H.e.a.t. og Europe, og har erstattet Work Of Arts Lars Säfslund som vokalist i det italienske AOR-bandet Lionville. Dessverre hadde Art Nation minst like dårlig lyd som Fans of the Dark, i den grad at lyden på vokal, bass og gitar forsvant fullstendig etter ett kvarter, men etter et par minutter kom de igang igjen. Art Nation er uteksaminert fra samme musikalske akademi som andre svenske band som H.e.a.t og Eclipse, og legger tydeligvis stor vekt på den visuelle presentasjonen – de er flinke til å fri til publikum og bevege seg på scenen. For en som ikke kjenner spesielt godt til låtene deres, gjorde dessverre lyden til at jeg ikke fikk noe stort musikalsk utbytte av dette, men det er tydelig at Art Nation er flinke til det de gjør. 3,5/6
Fra Sverige til Sveits. Neste band ut var Shakra, som er et mer beint frem rockeband enn svenskene, og har hentet mer fra AC/DC enn fra Journey. Og dette var kanskje lettere for lydmannen å håndtere, for det låt bedre enn svenskene. Tøft og kompakt, uten at det gjorde noe uutslettelig inntrykk, men de fikk grei respons fra publikum, enda klokka ikke hadde bikket 17.00 ennå. Som en kompis kommenterte: «Joda, tøft dette her, men hadde de skrudd ned forsterkere fra 11 til 5, så hadde de hørtes ut som Smokie.» Og han har et poeng. 3/6
Fra Sveits til Tyskland. Bonfire ga ut 2-3 skiver på sent 80-tall som fikk greit med oppmerksomhet, og de spilte support for Judas Priest i salig Skedsmohallen i 1988, om jeg husker riktig. Problemet med dagens Bonfire-besetning er at ikke en eneste av dem var med på 80-tallet, og det er dermed selve definisjonen på et tributeband – fire musikere som fremfører låter som noen andre musikere har skrevet og spilt inn. (Ja, orginalgitarist Hans Ziller er fortsatt med i bandet, men han sto ikke på scenen denne kvelden i Trezzo.) Men for å bruke en italiensk analogi, du kan ikke fjerne både pastaplatene, osten og kjøttsausen, og likevel være frekk nok til å servere det som lasagna. Bonfire frontes nå av en Dyan Mair, en kar som ikke er redd for å klemme til med vibratoen, noe som overhodet ikke passer inn i Bonfire. Og når gitaren er så grumsete og begravd i lydbildet at man knapt hører forskjell på låtene, blir til og med den Joe Lynn Turner-signerte «Sweet Obsession» og Desmond Child-låten «Sword & Stone» ofre. Hadde egentlig gledet meg litt til å se Bonfire for første gang på flere tiår, men dette var stusslige greier og en gedigen skuffelse. Det hjalp ikke engang at de fleste låtene var hentet fra gromskivene «Don`t Touch The Light» og «Fireworks» – som et helt annet band har skrevet og spilt inn. Tributeband – og et ikke veldig bra ett. 2/6.
Fra Tyskland til Canada. Og i motsetning til tyskerne, har Honeymoon Suite nesten hele 80-tallsbesetningen intakt, med unntak av keyboardisten, som bare har vært med siden 90-tallet. Disse kultheltene fra Niagara Falls ga ut sin debut i 1984, og spesielt de tre første skivene har blitt sjangerklassikere. (Ny skive i juli, forresten!) Og det er vel bare på en festival som dette at et såpass obskurt band som Honeymoon Suite, som knapt kunne trekt en håndfull fans på en hypotetisk Norgeskonsert, får full allsang fra femten hundre struper på gromlåter som «Stay In The Light», «Burning In Love», «New Girl Now» og avsluttende «Love Changes Everything». Vokalist og frontmann (og Ian Gillan-lookalike) Johnnie Dee har fortsatt stemmen intakt selv om han forlengst har bikka 60, og gitarist Derry Greehan er en av sjangerens mest undervurderte musikere. Og endelig satt lyden på Live Club – både keyboards, gitarer og vokal var endelig på et akseptabelt nivå, og det var et tydelig klasseforskjell på dagens tidligere band. Dagens soleklare høydepunkt så langt. 5/6
Fra Canada til USA. Pride of Lions, som visstnok ikke har spilt en eneste konsert siden forrige gang de spilte på Frontiers Festival i 2015, har alltid vært hjertebarnet til Jim Peterik, som er mannen bak alle låtene til Survivor på 80- og 90-tallet. (Intervju? Seff. Her!) Her hadde han med seg sin faste vokalist Toby Hitchcock, som uten tvil var dagens beste sanger. Resten av bandet var italienske musikere som var hanket inn for anledningen. Likevel, du legger lista høyt når du spiller ut trumfesset ditt, selveste «Eye Of The Tiger», som aller første låt – egentlig kan det kun gå nedover derifra. Men det var heldigvis ikke tilfelle, selv om Peterik tok halvparten av vokalen selv, og han har virkelig ikke mye til stemme lenger. Gitarspillet hans var også helt ute, han spilte masse feil og gitaren var ustemt som fy. Likevel var ikke det nok til det ødela det som utvilsomt var helgas mest kjente låt av samtlige band. Skivene til Pride Of Lions har aldri appellert til meg, det har vært for tannløst og puslete, men fra scenen var det «heldigvis mer trøkk i låtene. Og publikum visste også å sette pris på Survivorlåtene «In Good Faith» og «The Search Is Over». Ekstra stas ble det da Peterik introduserte en gjest som skulle hjelpe dem å spille noen Survivor-låter, og Robin McAuley entret scenen.
Mange er ikke klar over at McAuley, mest kjent som Michael Schenkers partner i McAuley Schenker Group på 80- og 90-tallet, faktisk frontet Survivor i flere år på 2000-tallet, han rakk bare aldri å spille inn noen skive med dem. Og mannen har absolutt stemmen intakt fortsatt, selv om han er 72 år gammel nå. Han og Hitchcock (som så ut til å storkose seg hvert sekund av konserten) delte vokalen på «High On You» og «I Can`t Hold Back», før de avsluttet med nok en låt fra en Rocky-film, denne gang fireren og «Burning Heart» til et lykkelig publikum. Nei, dette var gøy! 4,5/6
Første dags headlinere var selveste Asia – hvis vi ser gjennom fingrene på at det kun er keyboardist Geoff Downes igjen fra glansperioden, med assistanse fra tre karer som aldri har spilt på noen Asia-skive. Men disse tre var ingen hvemsomhelst. Bak slagverket satt australske Virgil Donati, en av verdens mest teknisk avanserte trommiser, som har spilt med folk som Steve Vai, Neal Schon og Derek Sherinian – og han spilte med Downes & Wettons Icon-prosjekt. Gitaren ble traktert av John Mitchell, til daglig i Arena, men også kjent fra Kino, It Bites, Frost* og sitt eget Lonely Robot, samt at han spilte i avdøde Asia-vokalist John Wettons soloband. Men den som imponerte mest var utvilsom nykomlingen som hadde den utakknemlige oppgaven med å fylle John Wettons sko, en ung kar ved navn Harry Whitley som sendte Downes noen Asia-coverlåter i fjor – og nå fronter 30-åringen bandet. Men han klarte seg aldeles strålende, både på bass og vokal, med en stemme som er veldig lik salig Wetton. Og setlista var også bortimot optimal, fra åpningen «The Heat Goes On» til den selvsagte avslutningen «Heat Of The Moment». Resten av setlista var naturlig nok dominert av de to første skivene med låter som «Cutting It Fine», «Here Comes The Feeling», «Don`t Cry», «Open Your Eyes» og en rørende versjon av «The Smile Has Left Your Eyes» tilegnet Wetton med kun Downes på tangenter og Whitley på knallsterk vokal. Litt mer overraskende låtvalg var gromlåten «Go» fra «Astra» og kveldens nyeste låt, «An Extraordinary Life» fra 2008-skiva «Phoenix». Dette ble en høyst trivelig halvannen time, med femten knallåter fremført av gnistrende musikere foran et publikum som var helt med fra første til siste låt. 5/6
Dag 2 – 26. april
Det var såpass fint vær og utepilsen var såpass forfriskende i sola, at vi ankom lokalet litt for sent til å få med oss så mye av dagens åpninigsartist, australske Cassidy Paris, men vi rakk å registrere en sexy frøken som jobba godt på scenen mens hun og bandet fremførte en cover av Joan Jetts «I Hate Myself For Loving You». Bra respons fra publikum, på den låten i hvert fall, og hun synger bra, det skal hun ha.
Fra Australia til India. Og her har vi utvilsomt det bandet som er mest i utakt med sin egen kultur – og også helgas beste vokalist, i hvert fall i den hardere delen av sjangeren. For Girish Pradhan, som fronter Girish And The Chronicles, synger helt fantastisk bra. (Intervju her!) Dette er energisk 80-tallsmetal, som ikke er redd for å kline til med alt av klisjeer som er, men det er gjort med så oppriktig respekt og kjærlighet til sjangeren at vi lett tilgir dem det. Høydepunktet var nok en gnistrende versjon av singelen «Hail To The Heroes», men hele bandet jobba knallbra gjennom hele den altfor korte halvtimen de var på scenen. Og igjen, man kan ikke unngå å bli imponert over at et band fra India faktisk kan levere såpass energisprutende metal. Ikke bli overrasket om Girish blir headhuntet til å fronte et vesentlig større band (selv om han allerede synger med folk folk fra sine store helter Dokken i The End Machine, og med folk fra Megadeth og Lamb of God i Firstborn.) Skid Row, hører dere? Her er løsningen på deres problemer! Uansett – dette var veldig gøy og tøft. Kan noen få disse karene til Norge? 4,5/6
Fra India til Wales. Og Chez Kane tar prisen for kraftigste lungekapasitet, i hvert fall i kvinnekategorien. Låtmaterialet var derimot såpass lite spennende at vi så oss nødt til å legge inn en middagspause, noe som også medførte at vi gikk glipp av de svenske sleazerockerne i Crazy Lixx.
Det var umiddelbart innlysende at vi rykket opp en divisjon eller tre kontra ettermiddagsbandene da de engelske AOR-heltene FM gikk på scenen klokken 18.45. Og for første gang denne helgen hørtes det ut som om lyden var akkurat der den skulle være, og både keyboards, vokal og gitarer hørtes klart og tydelig. De er selvsikre nok på sitt eget materiale at de åpner med en forholdsvis ny låt i «Digging In The Dirt», og inkluderer låter fra nesten hele karrieren i settlisten, men naturlig nok er det låtene fra debuten og klassikeren «Tough It Out» som blir møtt med de høyeste jubelbrølene, som andrelåten «I Belong To The Night» – da var det lykkelige smil og utallige nytelsessukk i salen. Dagens blideste mann, Steve Overland, har stadig sjangerens beste stemme, og i Jim Kirkpatrick har FM omsider en gitarist som passer perfekt til soundet. FMs drøye time på scenen ble en ren maktdemonstrasjon, en oppvisning i hvordan AOR skal låte og fremføres, og lista var med det lagt høyt for dagens to siste band. 5,5/6
Svenske Treat har vært på Frontiers Festival før, og spilte til og med inn liveskiva «The Road More Or Less Travelled» her, men ble tatt imot med åpne armer da de dro i gang med «Skies of Mongolia», en låt som gitarist Anders Wikström opprinnelig skrev for Scorpions. Og Treat har en veritabel skattekiste av gromlåter å ta av. Denne gang valgte de å vektlegge låtene fra 80-tallsskivene sine, siden debuten «Scratch And Bite» har 40-årsjubileum i år. Litt synd for oss som synes at Treat er som en god vin som bare blir bedre med årene, og som har gitt ut sine beste skiver etter gjenforeningen i 2006. Men avslutningen med «Roar», «Get You On The Run», «Conspiracy» og «World Of Promises» fikk kjemperespons fra publikum, og vi hadde gladelig tatt en halvtime til med dette. 5/6
Så var det klar for lørdagens headlinere, og forventningene var høye for Winger, som er ute på sin avskjedsturné for tiden. Man kan mistenke at Kip Winger ikke helt har hjertet i rocken lenger, og antagelig tjener han bedre på den klassiske musikken sin, musicalene og balletten sin, og har ikke lenger noe behov for å turnere med rocken. Og dessverre ble dette en gedigen skuffelse. En ting er at man får tekniske problemer underveis, men hvis man skal ta av seg gitaren og marsjere av scenen hver eneste gang, så ødelegger man fullstendig flyten i konserten og mister turtallet. Og så komme på scenen igjen og begynne låten på nytt. Når dette gjentar seg 3-4 ganger i løpet av en halvannen times konsert, og man blir tydelig gretten og irritabel, så smitter det over på publikum. Når Kip Winger forlater scenen for siste gang på slutten av «Hungry» før resten av bandet har slått an siste tone engang, bare snur ryggen til publikum og går uten å si takk og god natt engang, så er det nærmest amatørmessig og respektløst. Og det må nevnes at jeg er storfan av Winger, av skivene deres, og av alle musikerne. Og når de spilte, så låt det meget bra. Vi fikk servert det meste vi kunne be om, fra åpningen «Seventeen» og «Can`t Get Enough» til avslutningen «Madalaine», «Blind Revolution Mad» og nevnte «Hungry». Men som sagt, når fremdriften stadig ble torpedert av opptil fem minutter lange pauser hvor alle gikk av scenen og publikum sto og lurte på hva som skjedde, stemningen på scenen var dårlig, og vi fikk attpåtil to lange gitarsoloer og trommesolo, så ble det likevel en kraftig nedtur. Dessverre. 3/6
Dag 3 – 27. april
Nok en gang kom vi slengende litt for seint inn i lokalet, og rakk å registrere at svenske Seventh Crystal låt såpass tøft at vi umiddelbart angret på at vi kom slengende litt for seint inn i lokalet. Ledsen, grabbar!
Noe av det morsomme med festivaler som denne er at man kan oppleve band som man ellers aldri hadde sjekket ut, som serbiske Big Deal. Dette er en kvartett som spiller melodisk hard rock med kanskje en liten dæsj power metal, med to kvinnelige vokalister i front. Honnør og kondolanser til den ene av de, Nevena Brankovic som også spiller keyboards, for å klare å gå på scenen til tross for at hun mistet sin mor tidligere på dagen. Bandet slapp sin andre skive tidligere i år, og dette nye serbiske bekjentskapet skal definitivt sjekkes nærmere ut. 4/6
Fra Serbia til Chile. Ronnie Romero er og vil alltid være mest kjent som vokalisten i Ritchie Blackmore`s Rainbow på en håndfull konserter i 2016-17, og siden da har han smurt seg tynt i et dusin andre band, som Vandenberg, Michael Schenker Group, Elegant Weapons, Corleoni, The Ferrymen, osv osv. Han har også gitt ut et par soloskiver med hovedsakelig coverlåter. Romero og hans italienske backingband åpnet med et par låter fra soloskivene, og det skal innrømmes at jeg tenkte at dette kan bli en lang time. Og da han deretter annonserte at de skulle spille et par Rainbow-låter og dro i gang selveste «Stargazer», tenkte jeg: «Nei, nei, nei, ikke prøv engang, dette er dømt til å tryne.» Men gudbedre – her kom helgens første gåsehud krypende. Det var aldeles strålende, og massiv kudos til den navnløse gitaristen som presterte å levere en høyst respektabel versjon av en av tidenes mest ikoniske soloer. Og så dundrer de videre med en like fet versjon av «Kill The King» og peiser på med «Rainbow In The Dark» før de avslutter med en strålende versjon av Journeys «Separate Ways». Som sagt – jeg forventet ikke mye av en Ronnie Romero solokonsert, men dette var faktisk grisefett og helgas mest positive overraskelse, så jeg klinker like gjerne til med en 5/6.
Fra Chile til Malta – eller skal vi si Sveits? Kveldens tema var tilsynelatende ex-vokalister fra kjente band, og etter en ex-Rainbow-vokalist var det nå klart for ex(?)-Krokus-vokalist Marc Storace og hans band, som uvanlig nok hadde både kvinnelig bassist og sologitarist. Etter et par låter fra de nye skivene var det selvsagt duket for noen Krokus-låter, og først ut var «Midnite Maniac» etterfulgt av den mer obskure «To The Top», og en stor overraskelse på settlista var semiballaden «Screaming In The Night», og vi må også nevne coveren av «American Woman», hvor Ronnie Romero kom valsende tilbake på scenen for en duett med Storace.
Note to self: noen sveitsere vi kom i prat med kunne fortelle at Storace skal uttales «StorASJI», og ikke «STÅReis», som de fleste gjør. Joda, greit nok dette her, men ikke akkurat konserten jeg kommer til å ligge og fable om på mitt dødsleie. (Vi har forøvrig intervju med Marc Storace i nyeste nummer – les det her og nå!) 3,5/6
Fra Sveits til Irland, og i serien ex-vokalister fra kjente band hadde vi nå kommet frem til ex-Survivor og McAuley Schenker Group-vokalist Robin McAuley, som etter å ha vært inaktiv i flere år har hatt en ny vår de siste årene med intet mindre enn syv utgivelser siden 2019. Et par med Schenker, to med supergruppa Black Swan (med Winger/Whitesnake-gitarist Reb Beach, som IKKE dukket opp som gjest i dag), og tre soloskiver. Hans helitalienske (tipper jeg!) backingband gjorde en solid nok jobb, men når de første tre kvarterene utelukkende besto av låter fra soloskivene, kom jeg til å skremme vettet av mine naboer i salen ved å spontant kaste hodet bakover og skrike «KJEDELIG!!!». Heldigvis løsnet det litt det siste kvarteret, da han kom på at de aller fleste i salen kjenner han fra hans tid med Schenker, og kjørte «Love Is Not A Game», «This Is My Heart», «Gimme Your Love» og «Anytime» på rappen. McAuley har bikket 72 år, men synger likevel uforskammet bra, så til tross for en litt treig start ble det til slutt en trivelig time med den irske vokalnomaden. 3,5/6
Fra Irland til Danmark. Siste mann ut i ex-vokalist-temaaftenen var Mike Tramp fra White Lion. Og denne er ikke lett. Mike er en gjennomført herlig fyr, i en bransje full av oppblåste drittsekker er han en av de virkelig good guys som jeg har den største respekt for – jeg har for pokker stått på scenen med Mike Tramp i et one night only Thin Lizzy-tributeband i Drammen for noen år siden, og har samtlige av skivene hans i samlinga hjemme. La oss ta det positive først. Gitarist Marcus Nand spiller dritbra. Settlista leverte ALT en White Lion-fan bare kunne drømme om. Og Mike selv har bleika håret og ligner mer på 80-talls-Trampen enn han har gjort på 30 år. Men låtene er så stemt ned at all dynamikk blir fullstendig sugd ut. Det er som å høre et White Lion under vann. Når en låt som opprinnelig fremføres i E, istedet spilles i A, så går det trrrreigt kontra hvordan man er vant til å høre disse låtene man elsker. Som en nabokar kommenterte, «Det er som å høre Leonard Cohen tolke White Lion». Mulig det bare er jeg som pirker, for det var god stemning i salen, spesielt under de avsluttende godlåtene «Broken Heart», «When The Children Cry», «Wait» og «Lady Of The Valley». Det er helt forståelig at en artist stemmer ned låtene som han spilte inn for 30-40 år siden, men når man legger låtene seks til åtte halvtoner ned, da suges som sagt all dynamikk og energi ut av låtene. Mike Tramp’s White Lion kommer til Oslo i høst for et par konserter på Herr Nilsen, og det har alle forutsetninger til å bli en topp aften med et bra band og fantastiske låter, så ikke bry deg om surmaget småpirk fra en klin edru tulling som ikke har peiling på musikk og som sikkert var litt sliten og lei etter å ha stått og sett nærmere tyve konserter de siste 48 timene. 3/6
Fra Danmark til Canada, og siste kvelds siste band var Torontos AOR-mestere Harem Scarem. Og skulle jeg satt opp en Topp 10-liste over band som aldri skuffer, så hadde Harry Hess & co vært på den lista. Og ikke skuffet de i Trezzo heller. Dette var nærmest fasiten på hvordan det skal gjøres. Bandet har en gullgruve av kanonlåter å ta av, og til og med de tre låtene fra splitter nye «Chasing Euphoria» (anmeldt her!) høres ut som klassikere som kunne gått rett inn på en hypotetisk «Best of Harem Scarem». Og hvis andrelåten «Stranger Than Love» hadde åpnet en ny Def Leppard-skive, ville alle vært i ekstatisk jubel og tenkt at ‘Yes, endelig er Def Leppard tilbake der vi helst vil ha dem!’ Dette ble helproft levert av et helproft band med permanente smil om munnen i 90 minutter – og det hadde publikum også – god stemning på scenen skaper god stemning i salen, hører du, Kip Winger? Harry Hess’ varme og karakteristiske stemme holder fortsatt mål så det holder, gitarist Pete Lesperance er en av de bedre innen sjangeren, og trommis Darren Smiths koringer er veldig viktige for bandets særegne lydbilde. Han er også en dugelig vokalist (noe han har bevist på to skiver med Jake E Lees Red Dragon Cartel) og tar hovedvokalen på både den nye «Gotta Keep Your Head Up» og 90-tallsklassikeren «Sentimental Blvd.». Skal man pirke, kan man si at det var kanskje ikke nødvendig med en låt fra Pete Lesperances soloskive, eller at bassist Mike Vassos skulle overta mikrofonen på en totalt overflødig cover av Bryan Adams «Summer Of ’69», men publikum slukte det rått. Vi må også nevne at Cassidy Paris var gjest og sang duett med Harry på «The Death Of Me». En av helgens aller beste konserter satte et verdig punktum for en særs trivelig og veldrevet festival som jeg mer enn gjerne kommer tilbake til neste år. 5,5/6
