Lørdag 14.desember 2019
Da vårt favorittprogpoporkester Flying Colors etter fem års fravær omsider innfant seg i Europa for en liten håndfull konserter, fant vi det betimelig å ta turen over Nordsjøen for å overvære Steve Morse, Mike Portnoy, Neal Morse & co gjøre det de gjør best på en scene i London.
Som support fikk vi også sjansen til å stifte bekjentskap med det nederlandske bandet Dilemma, som Mike Portnoy tydeligvis er fan av, ettersom de nylig også var forband for hans andre band Sons Of Apollo. Dilemma ga ut et par skiver på 90-tallet før de svant hen, men kom nylig sammen igjen for fjorårets comebackskive «Random Acts Of Liberation», da med ny vokalist. På denne turneen måtte de i siste liten hyre inn en vikar grunnet familiekrise hos vokalisten, og valget falt da på landsmannen Jermain van der Bogt, bedre kjent som Wudstik, som også har sunget med Ayreon. Og for oss som ikke kjente til Dilemma fra før, var dette en særs hyggelig overraskelse. Bandet spiller melodiøs progressiv poprock, eller neoprog om du vil, som absolutt bør falle i smak blant fans av band som Arena, Mystery, Marillion, Spocks Beard – og Flying Colors. Dyktige musikere hvor spesielt gitarist Paul Crezee og trommis Collin Leijenaar utmerket seg, sistnevnte har forøvrig også jobbet med Neal Morse tidligere. Og Wudstik klarte seg også helt utmerket og har en knallbra stemme. Det avsluttende eposet «The Inner Darkness» overbeviste oss definitivt om at skivene til Dilemma absolutt skal handles inn og lyttes til. 5/6
Så var det klart for den aller siste konserten med Flying Colors for denne gang, etter å som vanlig ha gjort noen få konserter på hver side av Atlanteren i kjølvannet av ny skive. Høstens «Third Degree» var en aldri så liten skuffelse etter de to første skivene, men det sier jo sitt om kvalitetsnivået at den likevel er blant årets beste utgivelser. Og Flying Colors er et band med virtuoser i alle ledd. De mest kjente er naturlig nok gitarist Steve Morse (på utlån fra Deep Purple), trommis Mike Portnoy (ex-Dream Theater, The Winery Dogs, Sons of Apollo osv.) og keyboardist Neal Morse (ex-Spocks Beard, solo) som også bidrar på vokal, men bassist Dave LaRue (Dixie Dregs, Steve Morse Band) er også en mester på sitt instrument. Genistreken var derimot å dra inn den forholdsvis ukjente vokalisten Casey McPherson (Alpha Rev) som med sin singer/songwriter-bakgrunn gjør bandet til noe helt annet enn man kunne forventet.
Setlista var hentet fra alle tre skivene, og de har nå kuttet ut coverversjonene av låter fra sine respektive moderband, og det er helt greit. Åpninga med «Blue Ocean» satt som en kule, med ypperlig koring fra Neal og Mike. En mann som virkelig så ut til å storkose seg var Steve Morse, som var et eneste stort glis i to timer – for en gangs skyld fikk han gjøre noe annet på scenen enn å kopiere Ritchie Blackmores 70-tallsriff.
«Kayla» fra debuten var et tidlig høydepunkt, før Dave LaRue fikk boltre seg med groovet fra den Toto-aktige «Geronimo» fra den nye skiva. På den er egentlig balladen «You Are Not Alone» litt ordinær, men denne kvelden fikk den gåsehuden til å stritte og øynene til å fuktes, spesielt etter at Casey fortalte hva den faktisk handler om. Og den gåsehuden holdt seg egentlig resten av kvelden. «Peaceful Harbor» ble nok en højdare, med fantastisk følsom vokal fra Casey, som fikk publikum med seg på en lavmælt og stemningsfull allsang på introen. Den siste låten fra henholdsvis siste og første skiva avslutta også hoveddelen av konserten, og spesielt «Crawl» fungerte ypperlig, bedre enn plateversjonen.
Ekstranumrene ble en eneste lang orgasme, med de tre beste låtene Flying Colors har lagd. Maratonlåta «Cosmic Symphony» er bare så vakker at man sitter med klump i halsen, poplåta «The Storm» får publikum på beina (kun sitteplasser i lokalet denne kvelden!) og allsangen ljomer, før de avslutter med låta med tidenes tøffeste bassriff, «Mask Machine».
De fem musketerene tar seg god tid med å takke publikum til slutt før de går av scenen på det som lett kan vise seg å være Flying Colors siste konsert noensinne – det tar nok noen år før alle har tid til å komme sammen igjen, og Steve Morse sliter mer og mer med gikt i høyrehånda, men vi krysser fingrene for at det blir mer. Dette bandet er altfor spesielt til å ligge på is.
Kveldens konsert ble filmet for en fremtidig liveutgivelse, som det bare er å glede seg til å handle inn. Når man i løpet av konserten både sitter og gliser salig, ler høyt av det latterlig høye nivået, og tørker tårer mens gåsehuden stritter, så er det liten tvil om at dette blir stående som årets konserthøydepunkt. 6/6
Nevnte jeg at vi har intervju med Casey McPherson i nyeste nummer, i Narvesenhyllene nå? Eller her?
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
