Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Shane Eckert
– Hei, Ken. Hvordan står det til?
– Jo takk, bare bra. Vi har akkurat kommet hjem fra en liten turné. Vi er akkurat ferdig med KIT-festivalen (Keep It True).
– Hvordan gikk det?
– Det var skikkelig gøy.
– Men dere er nå klare med et nytt album, “When Angels Kill”, og mange ble overrasket over comebacket til Fifth Angel i 2018 med “The Third Secret”. Kan du fortelle litt om det? Hvordan fant dere tilbake?
– Okei, det er alltid en god start å snakke om den nye skiva. Jeg kan fortelle om både det og hvorfor bandet forsvant fra jordens overflate. Vi gjorde jo et comeback allerede i 2010, og da hadde vi hatt pause i over tjue år. Det som skjedde var at vi startet opp allerede tidlig på 80-tallet. 1984 var vel året, mener jeg å huske. Vi hadde ganske grei suksess i flere år og ting gikk ganske bra, men grungen ødela mye av det gamle heavy metal-miljøet. I likhet med mange av grunge-bandene er vi også fra Seattle. Da grungen virkelig tok av, mistet vi platekontrakten vår, og sangeren vår (Ted Pilot) bestemte seg for å gå på universitetet. Han ble etterhvert tannlege. Alle forsvant egentlig i hver sin retning. Men så fikk vi etter mange år en telefon fra Oliver Weinsheimer som driver Keep It True-festivalen, og han spurte oss om vi var interessert i å opptre på festivalen. Etter litt frem og tilbake bestemte vi oss for å gi det et forsøk og vi ble headlinere det året. Responsen var veldig god, og for oss som er bosatt i Seattle var det litt overraskende, for vi hadde ikke peiling på hva den europeiske fansen tenkte om oss etter så mange år. Og det var vel da at vi forsto at Fifth Angel var mer populære i Europa enn det vi hadde trodd. Vi forsøkte oss på litt låtskriving også i samme slengen, men det var litt skummelt, for vi visste jo at mange husket oss for de to skivene fra 80-tallet som av mange regnes som klassikere. Hvordan skal vi følge opp dem? I starten av prosessen var det virkelig vanskelig å få det til å stemme. Det ble liksom ikke riktig, og det var først da jeg fikk med Kendall Bechtel igjen at det løsnet. Jeg hadde hørt noen nyere demoer av ham og likte det, så da måtte jeg spørre om han ville prøve å lage noen nye Fifth Angel-låter. Det var første gang på mange år at vi samarbeidet igjen, og så fikk vi laget “The Third Secret”. Da albumet kom ut fikk det kjempegod respons og kritikk. Jeg tror også fansen virkelig likte det. Det var en veldig god måte å komme tilbake på. Jeg husker at vi sendte tre låter til Nuclear Blast, og basert på bare de tre, så fikk vi heldigvis platekontrakt. Vi fikk gitt ut plata og alt gikk bra. Noe skjedde selvfølgelig mellom “The Third Secret” og “When Angels Kill”. Verden fikk Covid og noen av bandmedlemmene måtte ta seg av familiære problemer i tillegg. Det skjedde mye, og det tok oss litt tid å lage oppfølgeren dessverre. Vi ville gjøre et konseptalbum og tenkte allerede på det etter det forrige. Alle låtene tok vi og sydde sammen slik at de passet sammen som en historie.
– Hvordan føles det egentlig å være tilbake igjen både i studio og på turné med Fifth Angel etter så mange års pause, for det er vel riktig å si at dette bandet er hjertebarnet ditt?
– Det er utrolig gøy og dette er folk jeg har kjent i mange år. Ed (Archer) har jeg kjent siden jeg var liten gutt. Da han og Ted gikk på videregående så de meg spille på en eller annen talentkonkurranse da jeg var 13 år, og de likte det de hørte. Og det var sånn jeg ble med i bandet etterhvert. Nå har det jo vært noen utskiftninger, men de nye gutta i bandet er også veldig hyggelige karer og vi har det gøy sammen. Både i studio og når vi er ute og gjør konserter. Alle er lette å samarbeide med. Det er utrolig viktig og gjør at det blir gøy å spille sammen. Fifth Angel er et band som har en arv og en historie, så det er en veldig god ting å fortsatt være en del av.
– Kult, så de oppdaget deg allerede som 13-åring. Det er jo litt interessant å høre hvorfor du ble trommeslager i utgangspunktet og hva som har vært drivkraften. Jeg leste et sted at du startet tidlig med å ta trommetimer innen jazz/fusion?
– Ja, det stemmer. Jeg startet med å lære jazz, fusion, latin og progressiv rock. Jeg tror jeg var rundt 11 år da jeg fikk oppleve en Kiss-konsert. Mamma lot meg gå med en av mine eldre venner, og som barn ble jeg helt overveldet. Det var helt utrolig å oppleve Kiss på konsert som guttunge. Da jeg så det så, sa jeg ‘Det der vil jeg også gjøre det!’ Så det var det som fikk meg inn i rocken. Jeg fikk også sett band som Rush, Queen og The Who. Så mange store band som spilte i Seattle på den tiden. Vi pleide å få med oss det meste av konserter som var på Seattle Center Coliseum. Det hadde en stor innvirkning på meg, det er helt sikkert.
– De fleste i dag forbinder Seattle med grunge, i hvert fall når vi kommer til musikk. Men det er kanskje lett å glemme at byen hadde en stolt musikkhistorie før dette også…
– Ja, definitivt. Hvem kan vel glemme Jimi Hendrix? Heart og Queensrÿche er også fra Seattle. Når du ser tilbake på grungen, så varte den bølgen i omtrent to år og de fleste bandene eksisterer ikke lenger. Grungen var veldig kortlevd. For oss andre musikere som holdt på med andre genrer var det to forskjellige verdener. Jeg synes grungebølgen var kul, men at den utslettet alt annet opplevde jeg som latterlig. Det var helt idiotisk.
– Men du fortsatt å spille gjennom hele 90-tallet på tross av grungebølgen og etterdønningene som førte til at metalband ble sett på som patetiske og umoderne. Blant annet spilte du med Impellitteri gjennom flere år.
– Chris Impellitteri er en fantastisk gitarist. En av de beste gitaristene i verden spør du meg. Det er alltid en ære å spille med Chris og jeg har vel spilt på fem av platene hans. Det var mest studioarbeid på 90-tallet. Accept spurte meg på 90-tallet om jeg ville bli med dem, men jeg var veldig opptatt med studioarbeid og det gikk bra, så det ble ikke noe av. For å være helt ærlig så tjente jeg bra med penger i studio, og det var ikke fristende å dra på turneer på den tiden. Det er hardt arbeid å dra på turné, og det å holde på i studio tar mye tid og krefter. På den tiden hadde jeg også ryggproblemer. Jeg slet med å reise meg fra trommestolen og hadde til og med problemer med å gå. Det var veldig smertefullt for meg til tider å spille trommer på 90-tallet, så jeg tenkte også at jeg ikke kunne dra på turneer. Men etterhvert så fant jeg noen metoder som hjalp mot ryggplagene. Blant annet har jeg en spesialkonstruert trommestol med fjærer som beveger seg, og den har hjulpet meg masse. Trommestolen sørger for at jeg alltid er i bevegelse og hindrer at ryggen stivner. Trening har også hjulpet og er veldig viktig. Disse tingene har hjulpet meg tilbake slik at jeg kunne fortsette å spille konserter og dra på turné. Men det var en lang periode at jeg følte at jeg ikke kunne dra ut og opptre på grunn av ryggplagene.
– Godt å høre at helsen er bedre, men dette visste jeg faktisk ikke. Hvordan er det å dra på turnè nå, er det noe du gleder deg til eller er det bare slitsomt?
– Stort sett så er det gøy, men ikke alltid. Enkelte ting kan være litt slitsomt, men sånn er det bare. Det kommer selvfølgelig an på omstendighetene. Før Keep It True så sa folk at du kommer til å få det gøy, og da svarte jeg at «I’ll let you know, when i get back”. Noen ganger er ikke selve reisen så morsom. Jeg kan fortelle deg hva som alltid er gøy og det er å spille for publikum, det er alltid gøy å møte fansen, snakke med dem og signere plater og andre ting. Jeg elsker alt det. Men å reise i dag kan være litt mer problematisk. Det å fly internasjonalt og forsåvidt nasjonalt er omstendelig med sikkerhetssjekker og det tar ofte veldig lang tid. Det er mange kanselleringer og forsinkelser også, noe som er kjedelig. De morsomme tingene er fortsatt morsomme,men jeg skulle ønske noen fant opp en ting som gjorde at du plutselig befant deg på konsertarenaen og så plutselig var hjemme igjen da den var ferdig.
– Du snakket litt om 80- og 90-tallet og at du etterhvert jobbet mye i studio, og at du tjente greit på det. Men jeg antar at det har vært et hardt liv å livnære seg som profesjonell musiker?
– Det er det, og jeg har beviset her! En sjekk fra Sony på 3,24 dollar for royalties fra noen sanger jeg har lagd. Det har helt klart blitt verre, for streaming har gjort det vanskeligere å tjene penger på musikken. Det selges ikke like mye CDer og vinyl som før, selv om vinyl har kommet tilbake. Og vinyl hjelper. Jeg pleier å si at hvis du virkelig er fan, så kjøper du musikken i fysisk format, enten det er CD eller vinyl. Eller en konsertbillett. Gjør det du kan for å støtte bandet. Til og med de store sliter. Anthrax måtte avlyse to konserter nå nylig fordi kostnadene var høyere enn inntjeningen. Kostnadene har generelt økt mye. Jeg vet ikke hvor interessant det er for fansen å høre om dette, men det er slik det har blitt. Det er tøft og hardt å leve av musikken i dag.
– Det burde være interessant for de fleste som bryr seg om musikk, for det er ikke slik at alt er rosenrødt. Det ligger mye hardt arbeid bak både studioskiver, konserter og turneer. Flere andre artister jeg har intervjuet sier akkurat det samme som deg, men de fortsetter fordi de synes det er gøy å spille for fansen. De megastore artistene vil uansett tjene masse penger til tross for streaming så lenge de selger ut store arenaer og selger merch for millioner, men det er bare de aller største. Det må være utrolig mye vanskeligere for de som befinner seg under det trinnet på stigen og ikke minst de mindre bandene under der igjen.
– Jeg er 100% enig. Hvis du er en A-liste artist, som for eksempel Iron Maiden eller Metallica, er du på toppen av næringskjeden. Da er det mer ok, men det har blitt tøffere for dem også. Men når du er B- og C-band, så er det mye hardere. Både med Flotsam & Jetsam og Fifth Angel har vi opplevd å ha tapt penger, vi har måttet bruke penger fra vår egen lomme. Det er kjedelig. Og det er jeg ikke sikker på at fansen er klar over.
– Jeg skjønner at det er hardt ja, men det gir tydeligvis fortsatt også mye glede selv om det ikke er noen dans på roser. Men la oss snakke om fortiden. Hva er ditt beste minne fra karrieren din?
– Tja, hvis jeg hadde hatt en tidsmaskin kunne jeg kanskje reist tilbake til 80-tallet. Jeg har mange gode minner derfra. Men da vi nylig spilte på Keep It True så føltes det nesten som om vi var tilbake på 80-tallet. Publikum elsket alle låtene, de sang med og de var der for å ha det gøy. Men det er klart at det var veldig gøy på 80-tallet, men det var kanskje også fordi vi var yngre. Det skjedde mye i den æraen. Alt var selvfølgelig ikke like gøy, men heavy metal var populært og folk kom på konsert for å ha det gøy. Det var utrolig mye kult som skjedde. En annen ting jeg har opplevd i Europa de senere årene er at publikum ser ut til å kose seg mer på konsert enn det de gjør i USA. Jeg opplever veldig tydelig at den europeiske fansen virkelig elsker musikk. Musikk burde røre deg og det er det som betyr noe. Det opplever jeg i hvert fall i Europa.
– Jeg skjønner at du hadde en god opplevelse på årets Keep It True-festival.
– Det var helt fantastisk. Publikum var helt med og etter konserten hadde vi en signering seanse og folk kom med Fifth Angel-patcher på jakkene og alt mulig. Det var åpenbart at det var mange store fans der, og er det noe jeg alltid har tatt seriøst så er det fansen. At noen liker det jeg har lagd og spilt setter jeg virkelig stor pris på. Tenk at noen bruker tid og penger på noe du har skapt, det er det største komplimentet du kan få som artist. Hvis fansen kommer med stabler med Impellitteri, Fifth Angel, Flotsam & Jetsam eller Chastain albumer, så vil jeg alltid signere hvert eneste ett av dem. Jeg føler at de æret meg ved å kjøpe dem, og da kan jeg ære dem ved å signere dem. Det er den rette tingen å gjøre.
– Det setter nok fansen stor pris på, og stadig flere artister tar betalt i dyre dommer for å signere ting eller bare for å la fansen hilse på, såkalt Meet & Greet som ofte koster det hvite ut av øyet. Og da har fansen allerede betalt for en konsertbillett. Hva tenker du om det?
– Vi har ikke gjort det, ingen av bandene jeg har vært med i har gjort det. Jeg håper vi slipper det.
– Avslutningsvis må vi snakke litt mer om den nye skiva og fortsettelsen. Vil det komme flere Fifth Angel skiver? Og ser du en fremtid i bandet?
– Helt klart, men vi vil nok endre innholdet i tekstene og temaene i låtene. Vi har tre album som har ført til dette siste og det er mange røde tråder som går igjen i alle sammen. Ganske like konsept. Alt er knyttet til en historie. Så når vi skal lage neste, skal vi finne på noe nytt, og ja, vi vil lage flere plater. Det avhenger selvfølgelig av om fansen vil høre mer av oss. Den siste skiva er forsåvidt også annerledes, men vi vil nok velge en ytterligere ny retning etter denne, som sagt. Jeg tror og håper at de som liker Fifth Angel vil sette pris på den nye skiva, men også at vi får noen nye fans. Det er som sagt mye som binder den sammen med de forrige skivene, men det er en spesiell plate. Den er på en måte litt som en film. Og hadde vi kunne lagd en film ut av den, så hadde vi gjort det. Men vi hadde dessverre ikke 100 millioner dollar liggende, så det ble ikke noe av, dessverre.
– Du har holdt på i mange år og har spilt i en haug med band og har gitt ut mange skiver, så jeg antar det er viktig for deg å ikke stagnere, men å utvikle deg videre. Så det er kanskje derfor du trenger å dra bandet i en ny retning? Skjønner du spørsmålet mitt?
– Ja, jeg tror det. Jeg har alltid prøvd å gjøre ting enda bedre enn det jeg har gjort tidligere. Altså forbedre meg. Det har vært og er viktig for meg. Det er ting jeg kan gjøre i dag bak trommene som jeg ikke klarte før. Jeg tenker at det er alltid viktig å prøve å bli bedre. Hvis du ser på utviklingen av trommeslagere de siste 20-årene, så vil du se en enorm utvikling. Bare se på Instagram. Der kan du se 11-åringer som spiller Rush som du før tenkte var vanskelig. Det er helt utrolig. Så ja, du må hele tiden pushe deg selv og prøve å bli bedre.
– Interessant det du sier der, men alt handler vel ikke bare om teknikk. Groove er det ikke alle som klarer å utvise, og det er vel viktig som trommeslager?
– Ja, definitivt. Groove er viktig. Jeg er delvis enig med deg altså. Jeg vokste opp med klassiske trommeslagere som John Bonham, Neil Peart, Buddy Rich og andre legendariske trommeslagere. De tre er mine favoritttrommiser og de er totalt forskjellige. Og jeg elsker dem av forskjellige grunner. Neil for evnen til å komponere, det han skrev var utrolig. John Bonham for hans evne til å skape groove og feeling, og ikke minst Buddy Rich for hans teknikk. Selv i 60-årene briljerte han teknisk. Det er de tre som har inspirert og påvirket meg mest, men det er mange utrolig gode trommeslagere i dag også. Men jeg kan si meg litt enig i at det er mange som har teknikken inne, men kanskje mangler feelingen. Og det er vel så viktig å ha. Jeg holdt på å glemme Tommy Aldridge, han er fortsatt fantastisk. Han er til og med mange år eldre enn meg, men spiller fortsatt med energien til en ung gutt. Han har det meste og leverer fortsatt på et utrolig høyt nivå. Jeg satt og sammenlignet noen trommesoloer han gjorde med Black Oak Arkansas på 70-tallet, jeg tror det var fra 1974, med trommesolo fra Whitesnake i 2018 eller 2019, og han var faktisk blitt bedre. Det viser bare hvor viktig det er å utvikle seg og henge med, og ikke minst være seriøs. Han er en veldig aggressiv og kraftfull trommeslager, og dem intensiteten har han fortsatt. Helt utrolig.
– Det kan jeg bekrefte at han har. Så han i fjor her i Norge med Whitesnake, og ingen tvil i mine øyne og ører hvem som stjal showet på scenen. Han var et fyrverkeri. Men nå er tiden vår dessverre ute allerede, Ken. Så jeg må takke så mye for at du tok deg tid og forhåpentligvis kommer Fifth Angel til Norge en tur snart også.
– Selv takk, og det hadde vært skikkelig kult å ta en tur til Norge og spille for fansen!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2023