Tirsdag 21. november 2023
Brasils stolthet på metalfronten er uten tvil Sepultura, som ble dannet av brødrene Max & Iggor Cavalera på tidlig 80-tall. De er lenge siden de skilte lag med resten av Sepultura, men de hindrer dem selvsagt ikke i å spille låtene de skrev og spilte inn, når de legger ut på Europaturne og smetter innom Oslo og Rockefeller.
Litt før kl 20 får vi høy reggaemusikk på Rockefeller og i det lyset slukker skjønner man at absolutt alt må bli bedre. Et klokt valg av intromusikk for å løfte sin egen musikk. Incite er et nytt bekjentskap for meg, men ser jo at de har gitt ut seks skiver siden 2004, og består av folk som har vært innom M.O.D., Rotting Corpse, Huntress og Nailbomb, sammen med Max Cavalera. Og nettopp der er kanskje inngangsbilletten til oppvarmingsjobben. Mannen som synger i Incite og har vært innom Nailbomb, har tatt navnet Richie Cavalera, etter sin stefar Max. Richie er høyt og lavt og det er mye energi i Arizonakvartetten. We play heavy fuckin metal, erklærer Richie, og da er nok tanken bokstavelig talt tyngde, og ikke klassisk heavy metal. Bandets groove metal tiltaler meg ikke i særlig stor grad, men der det er opp i tempo og tilnærmet klassisk death metal kjenner jeg litt bevegelse i kroppen. Den siden av bandet kan jeg like. Lyden starter litt så som så, men bedrer seg etter hvert, og i løpet av deres trettifem minutters sett har Rockefeller begynt å fylle seg ganske greit. Cabrioletsveisen til trommeslager Lennon Lopez er alene verdt terningkast seks. Selv om bandet samlet ikke når den karakteren, gjør de en god oppvarmingsjobb. 4/6
Cavalera ga i sommer ut nyinnspillinger av de to første Sepultura-utgivelsene, som denne anmelder roste som et av få tilfeller hvor nyinnspillinger virkelig fungerer. Når da en turne ble annonsert ga det seg i grunn selv hva setlisten ville bli. Og den kommer i kronologisk rekkefølge. Mini-LP’en «Bestial Devastation» først. Lyden er god, selv om jeg synes vokalen er tidvis noe lav. Også noterer jeg meg en litt renere og ropende vokal enn på skivene, men de har jo til gjengjeld godt med klang. Dette er i grunn det jeg skal si om negative ting, for dette blir en veldig trivelig kveld. Såpass trivelig at jeg aldri noterte meg hvor lenge de spilte, men jeg anslår rundt syttifem minutter. Det er jammen meg litt av en familietur dette her, for i tillegg til Cavalerabrødrene Max og Iggor, har jeg nevnt stesønn Richie i Incite. På bass i Cavalera finner vi Max’s sønn Igor Amadeus, og kvartetten fullføres av gitarist Travis Stone fra Pig Destroyer. Som miniskive er første akt rundt tjue minutter, inklusive klassikere som «Antichrist» og «Necromancer», før lyset slukkes og «O Fortuna» spilles over anlegget. På scenens to skjermer minnes nå Max og Iggors mor Vania, som gikk bort i sommer. «Morbid Visions» setter i gang og følges naturligvis opp av «Mayhem». De våkne i salen oppdager like naturlig at «Troops of Doom» ikke kommer som nummer tre, og jeg tenker at jaha, så det blir altså ekstranummere. Men utover dette spilles resten av skiva, riktignok med noen ropepauser og oppfordringer til circle pits. Og i kveld blir vi jammen innført for begrepet «old school true Norwegian black metal circle pit». Og det er da svært lite HMS å oppfordre til circle pit når hovedvekten av publikum er menn rundt femti. Som antatt er ikke konserten over når «Burn The Dead» er spilt. «Escape To The Void» fra «Schizophrenia» blir første ekstranummer, før vi får to halve låter fra Chaos A.D.; «Refuse/Resist» og «Territory». Max er flink til å påpeke at han og broren spilte black metal allerede i 1984, og er innom «Deathcrush» før det avsluttes med nettopp «Troops Of Doom». Dette er en konsert med løs og god stemning på scenen, akkurat som jeg husker de fra fire år tilbake og fremførelsen av «Beneath The Remains» og «Arise». De gamle er eldst, noe Cavalera, eller The True Sepultura, som de omtaler seg selv, er et ypperlig bevis på. 5/6
Tekst: Ronny Østli
Foto: Anine Desire