Søndag, 8. oktober 2023
De 1400 billettene som ble lagt ut i salg i januar ble revet bort, og de kunne sikkert ha spilt en ekstra konsert her og likevel solgt ut også denne. Tanken bak turneen var å feire 40 år siden platedebuten i 1983, og setlisten var satt sammen av minst en låt fra hver eneste av de elleve skive de har gitt ut, med unntak av 2012-skiva «Bag Of Bones», som pussig nok glimret med sitt fravær. (Som Joey Tempest kommenterte da vi påpekte dette i intervjuet vi gjorde før konserten: «Ja, det var en glipp. Faen, jeg visste at noen kom til å legge merke til det!»)
Europe har ikke noen ny skive å promotere på denne turneen (den kommer ikke før i slutten av 2024 eller starten av 2025), men de har lagd en dokumentar om bandets historie fra den spede begynnelse, og konserten startet med et timinutters utdrag fra denne på storskjerm, før Joey Tempest, John Norum, John Leven, Mic Michaeli og Ian Haugland inntok scenen og startet oppsiktsvekkende nok med «On Broken Wings», som var B-siden av singelen «The Final Countdown» – en låt som kun de mest hardbarka fansen kjente igjen. Men jubelen sto likevel i taket, uansett om man trodde dette var en ny låt eller visste at det var en obskur perle. De gikk deretter rett over i «Seven Doors Hotel» fra debuten, før kveldens (og bandets) første hitlåt, «Rock The Night», og vi hører allsang på refrengene fra det sittende publikummet.
Bandet er i storform, og virker å være genuint glade og takknemlige for at så mange har kommet for å delta i jubileumsfeiringen – Europe har vært gjennom bølgedalene fra de største braksuksessene på 80-tallet til å bli fullstendig ignorert på 90-tallet, noe som førte til at medlemmene syslet med andre ting, eller tok seg vanlige jobber, mens det musikalske landskapet var preget av grungen. Men 30 år senere spiller Tempest & co igjen for fulle hus, mens frontfigurene i tre av grungens fire største band for lengst har forlatt denne jord.
Lyden er, som man kan forvente i et lokale bygget for musikk og akustikk, aldeles glimrende, kanskje bassen er litt ullen om man virkelig skal flisespikke. Og bandet er i storform. John Norum, som alltid svartkledd med kremfarget Stratocaster, er stadig en gitarhelt fra øverste hylle, og Joey Tempest er en strålende og engasjerende frontmann, som løper rundt på scenen, snurrer mikrofonen og fistbumper de fleste i fronten. Og selv om han nå har bikket 60, har blitt litt mer rusten i stemmen og ikke alltid prøver på de høyeste tonene, så holder dette i massevis. De færreste vokalister har samme spennvidde på stemmen sin når de er i 60-årene som da de var i 20-årene. Det er det vel egentlig bare Glenn Hughes som har.
Selv om det er et stramt regissert sett, så føles det samtidig lekent og løssluppent, og samtlige bandmedlemmer, ikke bare Joey, tar mikrofonen i løpet av konserten og sier noen ord om bandets lange reise, selv om alle tydeligvis ikke er like komfortable med akkurat det. Men trommis Ian Haugland («fra Nordreisa i Nord-Norge!») så ut til å storkose seg i rampelyset noen minutter, inkludert trommesolo til Rossinis William Tell-overture.
Men det er jo nettopp Europes utholdenhet som gjør dem spesielle – det er fortsatt de samme fem musikerne som spilte inn «The Final Countdown». Joey og de to Johnene har kjent hverandre siden de var 13-14 år gamle, og Haugland og Michaeli har spilt i bandet siden 1984. Ikke mange andre band kan vise til tilsvarende stabilitet i rekkene.
Etter 50 minutter, hvor majestetiske «Walk The Earth», en pianoversjon av «Dreamer», «Girl From Lebanon» og avsluttende «Stormwind» står igjen som høydepunktene, var det tid for en 20 minutters pause og oppsummering og mingling i foajeen. Deretter fikk vi en ny smakebit fra «Europe – The Movie» før de startet andre del med «Always The Pretenders» fra den oversette «Secret Society»-skiva fra 2006, og «Ninja» fra «The Final Countdown» – og det var utvilsomt låtene fra denne skiva som fikk best respons fra publikum, siden det er låtene som alle i salen hadde hørt. Men høydepunktene sto i kø også i andreomgang. Fantastiske «Last Look At Eden», den Queen-aktige «Prisoners In Paradise», balladen «Open Your Heart», i «Out Of This World»-versjonen. Et overraskende høydepunkt var når Tempest og Norum satte seg med hver sin kassegitar og mimret litt om når de først møttes, og pleide å spille gitar sammen og høre på musikk, hvorpå de spilte David Bowies «Space Oddity» – som Tempest i kommende intervju fortalte var den første skiva han noen gang kjøpte.
Etter å ha rundet av del to med en leken versjon av «Superstitious», med innslag av U2s «With Or Without You», The Polices «So Lonely» og et vers og refreng av Whitesnakes «Here I Go Again», gikk de av scenen i et minutt før en uunngåelig finale med «Cherokee» og selvsagte («Fort, alle sammen, opp med mobilen og stå helt rolig og film de neste fem minuttene!») «The Final Countdown» – låten som keyboardriffet som gjenkjennes på sekundet verden over, en av tidenes mest kjente låter uansett sjanger, elsket og hatet, men som absolutt alle, også musikkpolitiet enten de innrømmer det eller ikke, kauker med på av full hals når man får den servert rykende fersk.
Europe leverte over all forventning, jeg har ingen problemer med å forestille meg at de samme fem karene er på 50-års jubileumsturné i 2033, og hvis du kan vise meg en eneste misfornøyd og skuffet fyr som kom ut fra Operaen i 22-tida på søndag kveld, så skal jeg vise deg en skikkelig negativ og tverr grinebiter. 5,5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
(Nevnte vi at vi gjorde intervju og fotoshoot med Joey Tempest til neste nummer av NRM? Nei? Vi har intervju med Joey Tempest i neste nummer! Abonnér for en skarve hundring for ett år her og få det på utgivelsesdag!)
