Svensk rocks flaggskip de siste tretti år har ikke ligget på latsiden etter sin gjenforening i 2004 – denne våren kom de med «War Of Kings», sin femte skive i bandets andre epoke, hvor de virkelig har søkt tilbake til sine røtter. Da falt det seg naturlig å slå av en prat med Finnmarks største gitarhelt John Norum.
Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Arash Taheri, Enrico Dal Boni
– Tjena Norumen! Hur är läget?
– Joda, alt vel, jeg sitter hjemme i Stockholm med en kaffe!
– Hvor lenge har du bodd i Stockholm nå? Bodde ikke du i Los Angeles i mange år?
– Jo, men jeg flyttet tilbake da bandet kom sammen igjen, i 2004, så det har blitt elleve år nå. Skulle vi først gjenforenes, kunne jeg ikke fortsette å bo i USA.
– Og nå er dere straks klare med «War Of Kings». Jeg har bare fått hørt den et par ganger, men det høres ut som om dere har gått tilbake til tungrocksrøttene – jeg hører påvirkning fra både Purple og Zeppelin – og det virker som om dere har hatt det moro i studio denne gang?
– Ja, faktisk! Det gikk veldig fort denne gang, og det er innspilt live alt sammen. Vi gikk inn i studio og gjorde som bandene gjorde på 60- og 70-tallet. Vi hadde på høretelefoner for å høre hverandre optimalt, men ellers så spilte vi live, akkurat som når vi står på scenen. Det finnes nesten ikke noe som er lagt på i ettertid. Unntaket er noe vokal, og så tror jeg at to av gitarsoloene har jeg spilt inn på nytt igjen – men alt annet er live.
– Så det er nesten ikke rytmegitar på skiva?
– Nei, og orgelet har derfor fått en større rolle med å fylle ut lydbildet under solopartiene der det tidligere var gitarer.
– Dere har også brukt en ny produsent denne gang – Dave Cobb. Hvordan jobbet han kontra Kevin Shirley som gjorde «Bag Of Bones»?
– Han var kjempetrivelig, en riktig kul fyr! Han liker å eksperimentere med lyden, med gamle ekkomaskiner og utstyr fra 70-tallet – han er en gammel hippie! Jeg synes han er den beste produsenten vi noengang har jobbet med.
– Valgte dere ham på grunn av lydbildet han har gitt Rival Sons på alle deres skiver?
– Ja, absolutt. Vi liker jo alle det rå, nakne soundet, og han er virkelig av de gamle skolen. Vi ville ha det helt jordnære og tidløse lydbildet fra 70-tallet, da skivene låt bra! Han hadde med seg masse gammelt utstyr som mikrofoner. Vi ville ganske enkelt gå tilbake til røttene, som du sier, og det var derfor han ble en opplagt samarbeidspartner.
– Hvor lang tid brukte dere?
– Vi begynte å jamme litt på øvingslokalet i sommer, og sendte litt låt-ideer og riff frem og tilbake mellom hverandre. Da vi gikk i studio for å spille inn, var vi dødelig effektive, jeg tror vi brukte rundt to uker, pluss en uke til miksing. Det er den raskeste skiva vi noengang har gjort. Vi syntes at «Bag Of Bones» ble fort ferdig, og den tok totalt fem uker. Men det går så mye kjappere når man er skikkelig forberedt og vet hva man skal gjøre. Men sånn jobber Dave Cobb. Vi spiller igjennom hver låt live i studio en 4-5 ganger, så tar vi en kaffepause mens Dave hører igjennom hvilket opptak som ble best, og så går vi videre med neste låt.
– Så Dave Cobb er ingen Mutt Lange, med andre ord.
– Hahaha, nei, man kan vel ikke tenke seg to mer ulike produsenter. De er ytterpunktene. Mutt Lange ville brukt fem uker bare på å skru cymbal-lyden!
– Du skriver jo alt av musikk på dine egne soloskiver, men på de siste Europe-skivene har du bare hatt et par credits – til og med bassist John Leven krediteres oftere enn deg nå!
– Det har litt ulike årsaker – det jeg lager til mine egne skiver heller mere i blues-retningen, og passer kanskje ikke så godt inn på noen av Europes skiver. Men på denne skiva, og på forrige, så har vi jobbet mye sammen på øvingslokalet. Så selv om ikke alle i bandet er kreditert som låtskrivere, så har alle vært involvert fra starten av, kommet med innspill og arrangementer. Det har vært en ekte laginnsats.
– Dere har mer jammet frem låtene denne gang istedet for at en av dere, fortrinnsvis Joey Tempest, har kommet med en fiks ferdig låt?
– Ja, faktisk. Det kan være at jeg eller Joey har et riff som et startpunkt. Så går vi alle inn i studioet og jobber med dette sammen inntil vi har fått frem en låt.
– Det er jo også litt morsomt at den eneste balladen «Angels (With Broken Hearts)», er en pur blueslåt.
– Ja, det var en låt-ide som jeg kom med, den aller siste vi jobbet med. Den satte vi sammen siste dag i studio. Vi følte at vi trengte en litt roligere, ballade-aktig låt på skiva, så vi satte oss ned med et par kassegitarer og skrev denne sammen i studio.
– Så regner jeg med at den siste låten (eller er det et bonusspor?) instrumentalen «Vasastan» er din låt?
– Ja, stemmer! Vi har ikke gjort noen instrumentaler på en Europe-skive på mange, mange år.
– Siden «Aphasia» på andreskiva «Wings Of Tomorrow».
– Akkurat! Og så hadde vi en på første. Så vi tenkte det hadde vært kult med en på denne skiva også, siden vi skulle tilbake til røttene. Den ble litt Gary Moore-aktig – «The Loner», den stilen der.
– Akkurat det som slo meg også!
– Ja – du kan jo sette på den når du går og legger deg, så sover du godt på natten.
– Du har vel aldri lagt skjul på at Gary Moore er en av dine største helter. Og på slutten av «Light Me Up» hører jeg en sterk påvirkning fra Michael Schenker.
– Åh Gud, javisst! De to er nok utvilsomt de jeg hørte mest på da jeg vokste opp på 70-tallet, jeg satt og øvde til alt de hadde gitt ut på skive. Så Schenker og Moore har alltid vært Nummer En og Nummer To i min bok – uten at jeg kan rangere den ene over den andre. Det er jo mange andre som også har påvirket meg, som Ritchie Blackmore, gitaristene i Thin Lizzy og UFO, og Frank Marino & Mahogny Rush.
– Jeg skal snakke med Michael Schenker i neste uke, tilfeldigvis…
– Åh! Du må hilse ham så masse fra meg! Han var jo med som gjest da vi filmet vår konsert på Sweden Rock i 2013 da vi hadde 30-årsjubileum.
– Ja, du så virkelig ut til å sprudle og storkose deg på den konserten – mens du vanligvis står helt henført i din egen verden.
– Ja, det er klart! Og når Schenker kom på, så var jo det et høydepunkt på en konsert som allerede var et høydepunkt i Europes karriere! Vi gjorde UFO-klassikeren «Lights Out» med ham – og det å få sitte backstage og jamme med ham var jo en guttedrøm som kom i oppfyllelse for meg! Og så kom Scott Gorham fra Thin Lizzy opp og tok «Jailbreak» med oss, så dermed fikk jeg spille med to av mine aller største helter den kvelden.
– Og apropos Scott Gorham, så skal Europe på turne i Storbritannia med Black Star Riders i mars?
– Ja, vi begynner allerede nå på mandag (02.mars), samme dag som «War Of Kings» slippes. Vi begynner i Dublin, og skal spille i Irland, Skottland og England. Vi blir borte i tre uker da.
– Er Black Star Riders supportband, eller turnerer dere sammen?
– Nei, vi ser på dette som en co-headline-greie. De skal riktignok på scenen først og vi avslutter, men de skal ikke ha noe kortere sett enn det vi har. Jeg hadde foreslått at vi skulle bytte på det, og avslutte konserten annenhver kveld, men det ville ikke de. De var helt fornøyd med å åpne, og da er det selvsagt greit for oss også.
– Har du hørt skiva deres?
– Ja, det har jeg. Meget bra!
– Det virker som om de begynner å finne sin egen stil nå.
– Ja, sant! Det er fortsatt mye Thin Lizzy i låtene deres, men det er ikke noe feil med det!
– Du kan ta Scott Gorham ut av Thin Lizzy, men du kan ikke ta Thin Lizzy ut av Scott Gorham.
– Hahaha, presis! Nei, jeg gleder meg til denne turneen, jeg tror disse to bandene passer bra sammen for publikums del, og det blir kul å se Scott Gorham hver kveld, han er jo som sagt en av mine helter.
– Men denne turneen er kun på de britiske øyene. Jeg hadde egentlig tenkt å gi deg pepper for at dere ikke spiller så ofte i Norge, men oppdaget nettopp at dere har jo spilt her hvert eneste år de siste ti år – men mest på småfestivaler i Nord-Norge og på Vestlandet.
– Ja, det har blitt sånn. Jeg vet at det i disse dager jobbes med å arrangere konserter også i resten av Europa, og jeg vet at Norge er høyaktuelt. Jeg håper det blir noe av, for det er alltid trivelig å komme hjem.
– Men dere har ikke spilt i Oslo på over 10 år. Konserten i 2012 ble brått kansellert. Hva skjedde?
– Ja, det var jo bedrøvelige greier, vi hadde jo en konsert booket på Rockefeller. Dagen i forveien hadde vi spilt i Bergen, og fløy til Oslo på morgenen mens bussen vår med alt utstyret kjørte over fjellet. Men den kjørte seg fast i grøfta! Sjåføren vår var en engelskmann som ikke helt hadde fått med seg at man må ha kjettinger på dekkene for å ta seg frem på fjellet i Norge på vinteren!
– Elementært, min kjære Norum.
– Ja, vi satt på hotellet i Oslo og slappet av da vår turnemanager kom og fortalte at vi måtte kansellere kveldens konsert fordi vi ville ikke få utstyret vårt til Oslo tidsnok. Så vi ble selvsagt lei oss, og Joey ble så forbannet at han ble helt blå i ansiktet! Han skreik som en galning, tror nesten aldri jeg har sett ham så sint. Han dro rett til flyplassen og dro hjem, dritsur. Og det skjønner jeg, vi hadde gledet oss til den konserten. Som du sier så hadde vi ikke spilt i Oslo på veldig lenge, så det var en viktig konsert for oss. Jeg håper vi får rettet opp det snart.
– Jeg registrer at dere nettopp var i Japan og gjorde en del konserter hvor dere spilte «Wings Of Tomorrow» i sin helhet…
– Ja, stemmer!
– Hvordan kom det i stand, og hvorfor akkurat den?
– Vi gjorde faktisk det i Sverige i fjor også – da spilte vi først hele «Wings Of Tomorrow» som hadde 30-årsjubileum i fjor, og deretter blandede låter fra de siste ti år. Men det var utrolig kul å spille «Wings…»-låtene igjen. Vi har spilt tittelsporet og «Scream Of Anger» jevnlig, men de andre tror jeg ikke vi har rørt siden 1986.
– Kult, det skulle jeg gjerne sett – «Wings Of Tomorrow» er lett en av mine favorittskiver med Europe! Kunne du tenke deg å gjøre noe tilsvarende med «The Final Countdown», som utvilsomt ville være den skiva som trekker flest folk til konsertene?
– Ja, faktisk, det håper jeg at vi får til. Da forslaget med å gjøre hele «Wings…» først kom opp, var jeg ganske skeptisk, må innrømmes. Jeg følte at vi skulle spare jubileumskonseptet til «The Final Countdown» som fyller 30 i 2016. De andre stemte for, så jeg bare hang med – men da vi begynte å øve inn låtene, ble jeg overbevist! Så da kunne vi feire «Wings…» i 2014, vi har en ny skive som vi skal turnere i 2015, og deretter «Countdown» å feire neste år. Ingenting er bestemt, men vi har snakket om det, og isåfall har vi jo planer for lang tid fremover!
– Har dere aldri opplevd press fra plateselskapet eller managementet om å lage en slags oppfølger til «The Final Countdown» og vende tilbake til den musikkstilen som gjorde dere til megastjerner?
– Nei, faktisk aldri. Bandet lå jo på is så lenge, fra 1992 til vi gjenforentes i 2004, og i løpet av den tiden hadde det musikalske landskapet endret seg totalt. Dermed følte vi oss helt fri til å gjøre det som falt oss naturlig, og ikke prøve å rekonstruere det vi var på 80-tallet. Det ville uansett bare blitt kunstig og patetisk. Vi har forlengst gått videre, og det har rent mye vann ut i sjøen siden den gang. Vi ville starte på nytt med rene ark, og spille musikk som var ærlig og ektefølt. Så måtte vi bare håpe at fansen også hadde modnet og likte det vi gjorde på 2000-tallet. Vi har jobbet oss tilbake de siste ti årene, vi har fått stadig nye fans som liker oss for det vi er nå, og det blir knapt nevnt lenger at vi er annerledes nå enn det vi var på 80-tallet. Vi er jo fortsatt et melodiøst rockeband, melodiene har alltid vært viktigst, og det kommer ikke til å endre seg. En låt uten en god melodi betyr ingenting.
– Så hvilken av skivene deres liker du best selv, utenom den nye?
– Jeg liker den forrige, «Bag Of Bones» som vi gjorde med Kevin Shirley. Den er litt ujevn, for vi hadde ikke så mange låter helt ferdige da vi gikk i studio for å spille de inn. Vi hadde bare 5-6 låter klare til datoen da Kevin ankom Sverige og vi hadde booket studioet. Resten av låtene skrev vi i studio, noe jeg ikke vil anbefale å gjøre, haha! Denne gangen var vi mye mer forberedte, vi hadde allerede skrevet og øvd inn alle låtene med unntak av «Angels», som vi som nevnt skrev i studio siste dag. Men ellers liker jeg egentlig alle skivene våre – «Secret Society» er veldig sterk, men kanskje også litt ujevn. «Start From The Dark» var bra, og mye mer gitarbasert enn vi var på 80-tallet.
– Har du en skive på din egen CV som du ikke kan gå god for lenger?
– Av alt jeg har gjort?
– Ja?
– Oj. Hmmmm. Jo, jeg må nok si at den skiva jeg gjorde med Dokken i 2001 («Long Way Home») var en skikkelig kalkun, faktisk. Hele greia var så dårlig planlagt at det var helt sykt. Det ble stresset frem før det i det hele tatt var halvferdig. Vi hadde nesten ikke låter da vi gikk i studio, bare kastet i sammen noe i farta for å kunne gi ut noe, og miksen er forferdelig dårlig på den skiva.
– Jeg synes dog det er noen bra låter på den.
– Ja, det er et par, men ikke mye å henge opp i juletreet, må jeg si. Så jo, det er kun den skiva som jeg er skuffet over, den er rett og slett litt pinlig for meg!
– Greit nok, da skal vi ikke prate mer om den! Sist gang jeg så deg på en scene, var på Rockefeller her i Oslo for ett år siden med Nordic Beast. Skjer det noe mer der, eller var det et engangsprosjekt?
– Neida, vi gjør en konsert i ny og ne når alle er ledige og bare sitter hjemme og kjeder seg!
– Men det kan da ikke skje så ofte, med travle folk fra Motörhead og Europe? Og Åge Sten Nilsen er jo en Duracellkanin med lopper i blodet?
– Mikkey Dee fikk jo ikke gjort så mye med Motörhead mens Lemmy var sjuk, og Europe turnerte heller ikke så ekstensivt i 2014, så Nordic Beast har gjort 4-5 konserter. Det er bare et artig sideprosjekt som vi gjør for moro skyld, for å komme oss litt bort hjemmefra og feste litt!
– Har alle konsertene vært i Norge?
– Ja, med unntak av en i Varberg i Sverige.
– Jeg la merke til at den skiva som Nordic Beast spilte flest låter fra, var faktisk din soloskive «Face The Truth» fra 1992. Alle låtene fra din solokarriere var faktisk derifra. Er det en skive du har et spesielt forhold til?
– Ja, den er veldig bra, veldig sterk! Knall låter, og så hadde jeg så klart med meg en av tidenes beste sangere, Glenn Hughes, som gjorde at den skiva ble noe spesielt. Så det er vel derfor vi plukket flere låter fra den, og jeg har ikke tidligere spilt så mye fra den på mine solokonserter.
– Og at Mikkey Dee også var med på den styrket vel relevansen for å spille de låtene i Nordic Beast?
– Ja, han spiller på en låt der, «Distant Thunder». Jeg ble først kjent med Mikke da vi begge spilte i Dokken rundt 1990.
– Ja, dere spilte begge på «Up From The Ashes», ikke sant?
– Ja, vi gjorde en lang turne sammen, og har holdt kontakten siden. Han er en spesiell karakter, må jeg få si! Og en av verdens beste trommiser. Så da jeg og Åge satte sammen dette prosjektet, var Mikke den første trommisen jeg tenkte på. Jeg trodde ikke han hadde tid, men ringte ham likevel, og han var klar som ett egg med en gang. Han elsker å spille, og ville gjerne ha noe å gjøre når Motörhead ikke turnerer.
– Jeg har jo lurt på hva Lemmy synes om at hans trommis drar og spiller Europe-hits og Melodi Grand Prix-låter med en gang han snur ryggen til…
– Hahaha! Jeg tror ikke han bryr seg. I kjent stil gir han nok blanke faen! Jeg tror bare han synes det er morsomt. Jeg vet at han er veldig glad i Mikke og unner ham nok litt harmløs moro på fritida.
– Du, det har gått fem år siden din forrige soloskive «Play Yard Blues», men i disse travle tider har du kanskje ikke noen umiddelbare planer om å lage en ny?
– Jovisst! Jeg holder faktisk på akkurat nå og spiller inn en ny soloskive. Jeg er rundt halvveis, jeg har fått gjort fem låter. Nå blir det en pause der mens jeg turnerer med Europe i UK, så fortsetter jeg når jeg har to uker hjemme før USA og festivalsommeren. Så jeg håper å ha den klar utpå høsten en gang. (Vi venter fortsatt spent på denne, John! Red.anm., feb. 2020)
– Hvem tar vokalen denne gang? Gjør du det selv?
– Ja, foreløbig gjør jeg det selv, men jeg har tenkt på å få inn en gjestevokalist på to-tre låter. Hvem det blir vet jeg ikke enda, men muligens Kelly Keeling som jeg har jobbet med tidligere. Det meste skal jeg gjøre selv, det blir mer personlig på en soloskive, der vil jeg egentlig ikke ha en annen sanger. Men jeg blir litt lei av min egen stemme, så derfor har jeg gjerne en gjest som tar vokalen på et par låter for variasjonens skyld.
– Og hvilken Thin Lizzy-låt skal du covre denne gang? Det har jo nærmest blitt en tradisjon på soloskivene dine, jeg telte seks stykker på de skivene jeg har.
– Ja, det blir nok en, men har ikke bestemt meg ennå. Jeg har alltid valgt de litt obskure Lizzy-låtene, som «Opium Trail» og «It’s Only Money» – de har alltid vært mine favoritter, ikke de mest kjente klassikerne – jeg ser ikke poenget med å covre «The Boys Are Back In Town». Og det finnes et par låter på «Johnny The Fox» som jeg synes er veldig bra – «Fools Gold» synes jeg er en kanonlåt. Og «Romeo And The Lonely Girl» fra «Jailbreak». De to ligger vel best an til å havne på soloskiva.
– Hvilken musikalsk retning tar du nå? Tar du en Gary Moore og går total blues?
– Nei, det blir vel en blanding av de mer bluesinspirerte låtene og den hardere rocken – hva som helst egentlig. På en soloskive trenger jeg ikke ta hensyn til hva som passer inn og måtte følge et mønster. Så lenge det er en bra låt, så er det en bra låt, da spiller ikke stilarten så stor rolle – for min del kan det like gjerne være en reggae-låt eller en pop-låt. Liker jeg den godt nok, så spiller jeg den inn.
– Du, et siste spørsmål: som svenske med norsk pass, eller svensk nordmann. Hva tror du er grunnen til at Sverige har så mange internasjonalt kjente rockeband, som Europe, Opeth, Malmsteen, Pain Of Salvation og nye kometer som Eclipse og H.e.a.t., mens Norge nesten kun har TNT?
– Tja, si det du. Det er jo dobbelt så mange svensker som nordmenn? Men du har rett, jeg kjenner nesten ikke til et eneste norsk rockeband utenom Ronni Le Tekrø og hans kompiser. Sverige har kanskje mer tradisjon og aksept for å spille i rockeband, mens de norske bandene jeg kan komme på, er mer pop. Men såvidt jeg skjønner, er det nesten alltid fullt når et stort rockeband kommer til Norge, så det er like populært i begge land, antar jeg.
Første gang publisert i Norway Rock Magazine #2/2015