Sony Music
I 2002 gjorde Dream Theater noe høyst uvanlig på sin andre kveld i Barcelona under sin «World Tourbulence»-turné. I del 2 av konserten fremførte de Metallicas «Master Of Puppets»-album i sin helhet, til stor glede evt. ergrelse evt. forvirring fra 2000 spanjoler. Opptredenen har i årevis vært tilgjengelig som en såkalt offisiell bootleg rett fra bandets nettside, men nå slippes den for første gang på dobbel 180g vinyl inkludert CD. Vi har valgt å la to av våre skribenter få anmelde denne med hver sin vinkling – den ene elsker Dream Theater, men hater Metallica. Den andre elsker Metallica, men er mildt sagt lunken ovenfor Dream Theater. Take it away, Jan Egil & Sven O!
At Dream Theater består av musikere som utklasser Metallica hver dag og to ganger på søndag er vel ingen underdrivelse, men vi hører allerede fra første tone av «Battery» at dette er Metallicas låter, ikke Dream Theaters. Det er ikke til å stikke under en stol at Metallica har en særegen måte å skrive musikk på, og Dream Theater har på ingen måte progifisert låtene, men vært tro mot originalen. For en som syns Lars Ulrich burde holdt seg til tennis, er det befriende å høre Mike Portnoy herje med trommesporene. Portnoy er vel også den i bandet som setter Metallica høyest i kurs, og gjør fillene i Lars Ulrich-stil, ikke fra det han kaller «The Mike Portnoy Bag Of Tricks». Han har en mye høyere grad av nøyaktighet i spillestilen enn Ulrich, til tross for at han kan oppleves som slurvete sjøl til tider. Det er en merkelig opplevelse å ikke høre et eneste fill i Portnoy-stil fra en trommis som i utgangspunktet har en lett gjenkjennelig signatur i spillestilen. Dette er som å høre Ulrich etter å ha ni-øvd. Kudos!
At Metallica har to gitarister, mens Dream Theater har én, kunne lett ha blitt en utfordring, men det glemmes fort, ettersom Jordan Rudess gjør manns innsats som gitarist nummer to på keyboards. John Petrucci har gjort hjemmeleksa si på soloene til Hammet og Hetfield, også her er nøyaktigheten noen hakk hvassere enn hos originalen. Det samme gjelder soloene Rudess gjør, det er ingenting å utsette på utførelsen her heller, kanskje på «Battery» i særdeleshet. Det er nesten så man tror det er en gitar vi hører. De tostemte partiene på «Master Of Puppets» og «Orion» skinner også, til tross for at de særdeles enkle melodilinjene avslører hvor enkelt originalene tenker når de spiller solo. Både Hammets og Hetfields soli er jo noe Metallica-fansen setter høyt, så jeg får forsøke å være overbærende på dette punktet, og jeg må nok innrømme at melodilinja på det tostemte partiet på «Master Of Puppets» faktisk er ganske fint.
Vokalist James LaBrie har utvilsomt den mest utakknemlige oppgaven, for det er ikke mange som går James Hetfield i næringa når det gjelder glefsende vokal. LaBrie har, ikke overraskende, ikke nok glefs i stemmen til å utgjøre noen trussel for Hetfield i så henseende, men vi får være overbærende med ham, ettersom dette er for en tribute å regne.
«Master Of Puppets» i Dream Theaters innpakning er tro mot originalen, og låtene står støtt i seg selv også i progmestrenes utførelse, men jeg verken håper eller tror vi noensinne vil få høre Metallica fremføre verken «Scenes From A Memory» eller «Octavarium» live i sin helhet. Heldigvis.
4/6 Jan Egil Øverkil
Så setter vi over til Metallicas forkjemper:
«Master Of Puppets» trenger vel ikke noen nærmere introduksjon, Metallicas andre strake innertier (og den foreløpig siste) og toppen av kransekaka som var metallåret 1986 og som fortsatt står som en påle den dag i dag.
Hva som gjør denne perioden av bandet spesielt for min del er at ingen av medlemmene var på noen som helst måte teknisk best i det de gjorde, kanskje med unntak av Cliff Burton – men at de sammen skapte noe helt spesielt ingen andre var i nærheten av og gjorde hverandre best. Låtskrivertalentene til de fire sammen var unikt og gjorde de tekniske detaljene mindre viktige – selv om de jo for all del så definitivt var dyktige i sine virker også.
Men én gjeng som virkelig gruser mine gamle helter på den tekniske biten er nok Dream Theater, og den avgjørelsen om å hylle enkelte ikoniske album på 2002-turnéen var et fint grep synes jeg. Og teknisk sett spiller de ringer rundt Metallica sin gamle klassiker, selv om de mer eller mindre planker alt – men med kirurgisk presisjon. Og det er det jeg har litt problemer med; Metallica skal ikke være kirurgisk presist, så i mine ører blir dette for klinisk og sterilt. Det er selvfølgelig artig å høre musikere i absolutt verdensklasse begi seg ut på musikk som har betydd nesten alt for meg, men det blir nok litt for flinkis for min smak. I hvert fall å høre puse-James (LaBrie) prøve seg på sinna-James (Hetfield) er i tillegg så feil så det nesten blir litt komisk.
Joda, de var og er fortsatt best i klassen, Dream Theater – men i den klassen foretrekker jeg nok å sitte sammen med pøblene bakerst og bølle. Det er nemlig der moroa er, så kan skolelysene bare komme med eplene til læreren og være ferdige med alle leksene på mandag.
4/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 17.september 2021