Ytsejam Records
Få, om noe, album har betydd mer for meg enn Dream Theaters «Images And Words» fra 1992. Ungene mine har blitt sunget i søvn av «Wait For Sleep», og jeg kan sverge på at jeg hører «Another Day» i pulsen min til tider. Derfor var gleden enorm da jeg fikk oppleve albumet i sin helhet live to kvelder i Trondheim i 2017. (Anmeldelse av Oslo-konserten her!) Nå er konserten bandet gjorde i legendariske Budokan, Japan 11. september samme år ute, og merkelig nok er det kun låtene fra «Images And Words» som gies ut, til tross for at de spilte et sett med andre låter før de gøyv løs på hovedsettet.
Setlista blir dermed ingen overraskelse, med bandets hittil eneste hit; «Pull Me Under» som åpning. John Petruccis upåklagelige gitarlyd åpner showet, før Mike Manginis basstromme og tammer følger, og Jordan Rudess etterfølger Kevin Moores keyboard-toner note for note. Lydbildet er krystallklart, og man hører absolutt alt som foregår på alle instrumenter. James LaBrie er, som vi alle vet, bandets usikre kort hver eneste gang de entrer scenen, og det er nok ikke hans beste kveld de har foreviget, for han er lagt litt bak i lydbildet, og lyden er heller ikke på topp. Jeg er stygt redd for at det er pyntet mye på resultatet, men det er like fullt mye surt hele veien. De gangene han er på trygg grunn, overkompenserer han, så tonene overskyter, og han bommer der også. Heldigvis er han såpass rutinert at han endrer melodilinjene der han vet han ikke når opp, noe som fungerer bra.
«Another Day» er naturlig nok neste låt ut, ei låt som for alltid har funnet sin plass i mitt musikalske hjertearkiv. Ei låt som fortsatt beveger meg, nesten 30 år etter jeg hørte den første gang. Live fungerer den strålende, og LaBrie holder seg på trygg grunn. Bandet endrer fint lite fra originalen, og Petrucci spiller soloen tone for tone. Sopransax-soloen tar Rudess seg av på keyboards, og utvider den med en aldeles glimrende improvisasjon.
Så har vi «Take The Time» da, og vi kan endelig nevne John Myung. Han har en av de tøffeste basslydene jeg vet om, men her er den flat og dau. Hvor ble det av de knallharde anslagene og punchy sounden?? Spillinga er det heldigvis ikke mye å utsette på. Instrumentalpartiet og soloen til Rudess er det lite eller ingenting å trekke for; det er musisering fra øvst hylla.
«Surrounded» har havnet i samme kategori som «Another Day» i mitt tidligere nevnte arkiv, og er ei låt jeg må hente fram innimellom. Mangini har brukt Mike Portnoys opprinnelige fills på mange steder i setlista, noe som underbygger viktigheten av det Portnoy gjorde den gang da. Det hadde blitt feil å bytte ut mange av fillene som ble konstruert da de lagde plata, for det ble brukt ufattelig mye tid på å produsere «Images And Words», og det ville ha blitt ramaskrik om den godeste Mangini hadde utslettet Portnoys signatur i låtene. «Metropolis Pt. I: The Miracle And The Sleeper» ble forgjengeren til tidligere nevnte «Scenes From A Memory», som hadde undertittelen «Metropolis Pt. II». Et enkeltstående epos som den er, står fjellstøtt live også i 2017. Rosinen i pølsa er selvfølgelig instrumentalpartiet, og står til terningkast 6. Midt inne i onanien, slipper Mangini galskapen løs, i en heftig trommesolo. Jeg slutter aldri å la meg fascinere av evnene til den mannen. Herrefred det spilles! Han inkorporer sågar elementer fra «The Dance Of Eternity» fra «Scenes From A Memory» for å koble historiene sammen. Å bli så ambidekstriøs som Mangini er, står for meg som en ufattelig oppgave å sette for seg! Så har vi trommelyden hans da… For en trommelyd han har! Jeg oppfordrer med dette samtlige trommiser med slakke skarptrommeskinn om å lytte til skarptromma hans, for dette er trommelyd på sitt ypperste! Sånn. Nerdetimen for trommiser er over for denne gang.
«Under A Glass Moon» var den første låta jeg hørte fra «Images And Words», og er dermed et svært hyggelig gjenhør også i livetapning. Dessverre er det også den låta der James LaBrie sliter som mest. Refrengene er virkelig en prøvelse for stakkaren. Han høres rett og slett ut som om han er tom for luft, og rent er det langt ifra. Man trekker nesten et lettelsens sukk når instrumentalpartiet overtar. Nok en gitarsolo utført tone for tone, og med enda litt mer finesse enn i 1992, og i 1993 da jeg så de live på Rockefeller.
Så var det «Wait For Sleep» da. Jeg tulla ikke da jeg åpna med å si at ungene mine har blitt sunget i søvn av denne perlen av en ballade, signert Kevin Moore! Jordan Rudess åpner med en nydelig pianosolo, med klare henvisninger til hans klassiske bakgrunn. Jeg er ikke dypt bevandret i klassisk musikk, men jeg aner å høre inspirasjon av Claude Debussy. Vennligst ikke skyt meg om jeg tar feil. Jeg får fortsatt tårer i øynene av den låta. Så også når jeg skriver disse ordene med låta på anlegget.
Ballet avsluttes av «Learning To Live», der det første verset flyter så lekende lett at man bare må smile. LaBrie berger seg fint gjennom også, ettersom han holder seg i de nedre registrene. Mot slutten skal han et godt stykke lengre opp, noe som ikke går veldig bra, men han får jubel fra publikum åkkesom. Hyggelig av det japanske publikumet.
«Lost Not Forgotten Archives: Images And Words – Live In Japan, 2017» holder det den lover; «Images And Words» live fra 2017. Man kan stille seg spørsmålet hvorfor alle låtene fra det første settet er utelatt, men noe svar får vi kanskje ikke. For en som holder originalen såpass høyt, er det med blandede følelser jeg hører på den. Instrumenteringa er aldeles strålende, men James LaBrie har dessverre ingen god dag på jobben, men som jeg skrev da jeg anmeldte «Distant Memories: Live In London», så tilgir jeg James mye, for stemmen hans er svært viktig for Dream Theaters sound.
4,5/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 25.juni 2022