Hvordan har det seg at en gubbe på 71 år ser bedre ut enn en hvilken som helst 55-åring? Doug Pinnick er en sånn 71-åring, og han viste seg å være minst like vital på tomannshånd som på scenen med sin hovedgeskjeft King´s X. Vi var så heldige at vi fikk en lang prat med en særdeles vital og emosjonell kar, om oppvekst, inspirasjonskilder, og plateutgivelser i fortid, nåtid og framtid.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Derek Soto, Sandi Murphy
– Hei. Beklager så mye at jeg er sein, jeg ble akkurat påmint at jeg har et intervju med deg.
– Hei, Doug. Hehe, ingen fare, jeg har alltid tid til deg. For en som har vært King´s X-fan i over 30 år, er dette en ære. Hyggelig å se deg!
– Åh, så hyggelig å høre. Vi har mange som deg, jeg møter ofte folk som har fulgt oss lenge. Hvordan har du det?
– Bare bra, takk, og takk for at du tar deg tid til oss. Du har en lang karriere, så vi har mye å prate om.
– Ja, herregud, jeg har holdt på lenge nå. Jeg begynte med musikk da jeg var rundt 18 år gammel, så det begynner å bli noen år. King´s X har jo holdt på i over 40 år, så vi har litt av en karriere bak oss vi også.
– I tillegg har du jobbet med flere andre artister, og gitt ut noen soloalbum, det siste så langt heter «Joy Bomb», og kom ut i oktober 2021. Hva kan du fortelle oss om det?
– Jeg har skrevet musikk så lenge jeg har spilt, og selv om hovedtyngden gikk til King´s X i en årrekke, har jeg alltid hatt et overskudd av låter som ikke passet inn i vårt segment, så jeg har følt et behov for å uttrykke meg i andre fora også, blant annet som soloartist. Da jeg startet King´s X i 1980, hadde jeg allerede skrevet 90-100 låter, så jeg har alltid vært svært aktiv på låtskriversiden. Etter hvert begynte de andre gutta å komme med idéer og bidro på låtskriversiden, men jeg har nok alltid vært den dominerende figuren i så henseende. Do it my way! Hahaha!
– Blir det noen gang diskusjoner eller krangler om hvordan dere skal gå fram?
– Nei, aldri. Jeg kan ikke komme på at vi har kranglet en eneste gang, faktisk. Vi har selvfølgelig hatt noen runder med diskusjoner, men vi har alltid endt opp med å være enige, så vi har et godt samarbeid der. Jeg liker jo alt jeg lager, det er som når jeg står opp om morran, og ser meg i speilet og tenker; ‘Joda, det er da ikke så ille, jeg er jo nybada, og har barbert meg. Det ser da ganske bra ut’. Sånn har jeg det med musikken også, den kommer fra hjertet, så den er alltid meg.
– Skriver du alltid fra et personlig ståsted? Jeg opplever ofte at tekstene dine føles selvopplevd eller personlige.
– Jeg gjør det i hvert fall nå. De første 20 årene eller deromkring, var jeg mer opptatt av å rette pekefingeren mot ting jeg var imot, for eksempel Vietnam-krigen. Før i tida, mens jeg enda var kristen, skrev jeg tekster om at Jesus frelser deg, for eksempel, så på den tida var det veldig upersonlige tekster, faktisk. I 1981 kom U2-albumet «October» ut, og måten Bono sang om troen sin på, traff meg skikkelig. Han sang om livet sitt på en måte som ingen hadde gjort før ham. Han var som en åpen bok, og jeg følte virkelig at han utleverte seg selv. Den opplevelsen åpnet øynene mine for tanken på å skrive fra mine personlige opplevelser. Jeg begynte å skrive om hvordan jeg ser ting, men med årene begynte jeg å fokusere på å fortelle min side av historien, og hvordan jeg føler det bør fortelles. Jeg ville bruke musikken for å hjelpe meg selv med ting jeg sleit med.
– Det har jeg skjønt, ut fra hvordan tekstene dine har utviklet seg. Du har vært veldig åpen om problemene du har hatt gjennom årene, hvordan har dette påvirket skrivinga, og hvordan du ønsker å fremstå?
– Om jeg kom til verden uten alle disse utfordringene, hadde jeg ikke holdt på med det jeg gjør, hehe. Om du skal være kunstner, må du ha bagasje i sekken, vi må ha noe som plager oss, så vi har noe å skrive om, direkte eller indirekte. Vi må tømme sjelen ut over lerretet vi bruker for å hele oss selv, da blir det kunst til slutt. Jeg tror nok ikke alle er født med en plaget sjel, det er ikke det jeg påstår. Jeg tviler på at Frank Sinatra var spesielt plaget, haha. Han var ikke redd for å synge om at livet er en fest, eller om å bli forelsket. Poenget er at som artister gir vi av oss selv, og det er nok mye av grunnen til at mennesker tiltrekkes kunstnere. For min del, i det minste, gir det meg så mye tilbake at mennesker liker historiene mine, og også kjenner seg igjen i dem. Da er vi plutselig flere som føler det samme, og er ikke så alene lengre. Sånn har i hvert fall jeg det, når fans forteller meg om sine opplevelser av min musikk, og jeg har det sånn når musikk treffer meg, enten så jeg føler noens smerte, eller når jeg får lyst til å hoppe opp og danse, haha!
– Du kommuniserer jo mye med fansen på sosiale medier. Har du fått noen historier som har truffet deg, med folk som har fortalt at musikken din har endret livet deres?
– Å herregud, det har skjedd så mange ganger at jeg har gitt opp å telle dem. Det er overveldende, rett og slett, og det som er mest overveldende, er at det skjedde på min vakt, og jeg hadde egentlig ingenting med det å gjøre. For eksempel da en mann fortalte meg at kona hans la fra seg pistolen da hun hørte «Summerland», og at sønnen og han ville takke meg for at låten reddet livet til kona. Eller da en fortalte at hun ville ta sitt eget liv fordi hun var en kvinne fanget i en mannskropp, men bestemte seg for å følge følelsene sine etter å ha hørt meg si at hun skal gi faen i hva andre mener, og heller tro på seg selv. Disse to historiene er av de mer drastiske, men det er til tider vanskelig å ta inn over seg hvor mye musikken min betyr for mange.
– Hva med deg selv? Sånn som jeg opplever deg, er du en ganske emosjonell fyr, og…
– Haha, jaaaah, hehe!
– …når du prater med meg, eller en hvilken som helst musikkskribent om dine følelser og problemer, hvordan påvirker det deg personlig?
– Det påvirker meg egentlig ikke i det hele tatt. Jeg har alltid fortalt historien min til den som er interessert i å høre, og da helst gjennom musikken. Min mor har alltid sagt at jeg sang før jeg kunne prate, og jeg har sunget hele livet. Jeg husker en gang, jeg var veldig liten, og sang i en gospelsammenheng, da en kvinne falt på kne foran meg og begynte å tale i tunger. Hun begynte å be for meg, og ba om at jeg skulle bli en leder, for jeg hadde en gudegitt gave som måtte komme verden til gode. Jeg forstår nok litt mer i dag av hva hun egentlig mente, for jeg føler at jeg har noe å gi til verden. Jeg forsto ikke hva hun mente den gangen, jeg ville jo bare gå ut og leke med kompisene mine. Jeg har alltid hatt hendelser der det har kommet mennesker inn i livet mitt som har sett ting i meg som jeg ikke har sett selv, og heller ikke ser den dag i dag, men det er på grunn av disse menneskene jeg gjør det jeg gjør i dag. Jeg har aldri sett på meg selv som en god musiker, men jeg har heller ikke sett på meg selv som en dårlig musiker. Jeg har en venn som er veldig pen, jeg mener virkelig pen, og vi pleide å fleipe litt med akkurat det der, helt til en av våre venner spurte ham om hvordan det føles å være så pen. Svaret hans traff meg midt i trynet; ‘Vet dere, jeg har sett dette fjeset i speilet helt siden jeg ble født. For meg er dette fjeset mitt, ikke noe annet.’ Det ble så megetsigende for meg. Alt jeg hører, er hva jeg har holdt på med hele livet, det er dette jeg gjør. Jeg forstår det ikke; jeg behøver ikke forstå det. Jeg har forsøkt å forstå det, men jeg tviler på om jeg noen gang kommer til å forstå det. I dag, som 71-åring, kan jeg se tilbake og tenke; ‘Du har gjort det du satte deg fore å gjøre, og du gjør det fremdeles. Vær stolt av deg selv!’ Jeg tar meg selv i å tenke at jeg kan være stolt av meg selv, og at jeg må slutte å tukte meg selv, og tenke at jeg ikke er god nok. Jeg har, som de fleste, en djevel i bakhodet som forteller meg at jeg ikke er god nok, men nå, endelig, føler jeg at jeg kan stå imot ham, og si til meg selv at jeg er god nok! Perfeksjonisten i meg, blandet med den emosjonelle personen jeg er, har alltid jaget mot det perfekte, og det har alltid vært vanskelig for meg å bare slippe taket og slappe av.
– Det er helt ufattelig at du er 71 år gammel!
– JEG VET!!! Hahaha! Jeg har ei tante som er 103 år gammel, og hun sakker aldri av på farten. Hun bruker rullator, men det er alt. Ikke bruker hun briller, ikke har hun fysiske vansker, og ikke bruker hun medisiner. Hun er bare helt rå! Jeg har flere familiemedlemmer som holdt ut til andre halvdel av 90-årene, så det er bra blod i slekta, haha.
– Så da kan vi forvente musikk fra deg i enda 25-30 år til.
– Hehe, ja, jeg holder på så lenge jeg er i stand til det. Jeg ser ingen grunn til å slutte, for nå, med «Joy Bomb», føler jeg at jeg endelig er i ferd med å bli den låtskriveren jeg ønsker å være. Jeg er av den oppfatningen, at det tar årevis med øvelse for å beherske kunsten å lage musikk. Jeg har laget musikk i over 50 år, og føler først nå at jeg endelig er i ferd med å få taket på det. Jeg føler jeg har så mye energi og idéer som jeg endelig behersker, og har lyst til å prøve, for alle låtene på denne plata er idéer som jeg har eksperimentert med, for å forsøke å få uttrykt hvordan jeg føler det. Jeg har lært meg å gi uttrykk for følelsene mine på en mer effektiv måte. Mulig jeg tar feil, det finner vi ut når den neste skiva kommer ut, haha!
– Du har jo en bakgrunn fra gospelmiljøet. Hvorfor ikke gjøre ei gospelskive? Du har jo stemmen til det.
– Ja! Haha! Alle platene mine er gospelplater, hehe. Angående det, så blir jeg inspirert av mye, ikke bare gospel. Jeg blir inspirert av blues, jazz, showtunes og pop. På 50-tallet var det ikke like mye musikk som nå, så så fort det dukket opp noe nytt, omfavnet jeg det. Jeg utelot ingenting; var det tilgjengelig, ble jeg inspirert av det. Det jeg gjør, er å bruke alt jeg har omfavnet og blitt inspirert av, og lagt det i smeltedigelen som blir til det Doug lager. Jeg har flere ganger tenkt at ‘Nå skal jeg lage ei gospelplate, eller ei progplate’, men det er ikke sånn jeg er skrudd sammen. Jeg kan ikke sette meg ned og bestemme meg for å gjøre noe, det er ikke meg. Det blir unaturlig for meg å ikke gjøre akkurat det som faller seg naturlig, da blir det ikke Doug. Mens du ventet på meg, satt jeg og hørte på Billie Holiday, Mahalia Jackson og Mavis Staples, Cab Calloway og Rosetta Tharpe. Jeg satt med gåsehud og mintes, og til og med lærte mer om de enn jeg gjorde da jeg så dem som barn, for i dag forstår jeg musikken bedre. Først nå forstår jeg kvaliteten i det de gjorde, og hvor geniale de var. Når man er ung blir man bare imponert og vil etterape det de gjorde, mens nå forstår jeg historiene deres, for jeg er eldre og har lært noen lekser på egen hånd. Jeg satt med kaffekoppen og nøt musikken, og fikk plutselig en melding med beskjed om at jeg hadde en Zoom-avtale med deg for tjue minutter siden, så der har du grunnen til at jeg var så sein, haha. Jeg var rett og slett langt nedi kaninhullet med mine tidligste røtter og minner av musikk, og gjenoppdaget de.
– Hehe, det er vel en særdeles god unnskyldning for å være sein. Man hører jo en klar kobling til tidlig blues og funk blant annet i «Social Distancing». Jeg tenkte først på tidlig Thin Lizzy da jeg hørte den, men for deg går det vel enda lengre tilbake?
– Ja, jeg skjønner hvorfor du tok koblinga mot Thin Lizzy, for jeg tror de har mye av de samme inspirasjonskildene som jeg. Jeg hørte mye på Sly & The Family Stone, og hører mye av de i den låta.
– Det slo meg da jeg leste meg opp på deg før intervjuet, at du har mer enn bluesinspirasjonen til felles med Thin Lizzys Phil Lynott. Du vokste opp hos din bestemor, noe han også gjorde.
– Oldemor, faktisk. Hun var i 60-årene da hun fikk ansvaret for meg. Det er rart å tenke på at da hun var på min alder, hadde hun en 14-15-åring med ADD løpende rundt i huset. Jeg har en søster som er nesten like gammel som meg, og hun har faktisk tippoldebarn nå. Sjukt å tenke på!
– Snart voksen du nå.
– Hæhæhæhæ! Jeg har ikke blitt voksen enda. Jeg tror ikke musikere blir voksne noen gang. Hæhææ!
– Lettere off topic her nå, haha!
– Det gjør ingenting. Jeg digger det, hehe.
– Jeg også. Dette er ting som gjør intervjuer levende.
– Helt enig, jeg koser meg nå.
– Vi må prate litt om King´s X også. Hvor lenge har dere jobbet med den nye plata?
– Plata er ferdig. Den var faktisk ferdig allerede da pandemien traff, men da nedstengningen var et faktum, måtte vi kansellere alle planer. I tillegg fikk vi problemer med plateselskapet vi jobbet med den gangen, så vi måtte ut av den kontrakten, og finne et nytt selskap, noe som tok ganske mye tid. I tillegg trodde vi plata var ferdig mastret, men det var noe som ikke var som det skulle der også. Jeg hørte den siste mastringen i går, og nå høres den mye bedre ut. Nå er det endelige resultatet sendt til plateselskapet, så får de gjøre det de skal med tanke på promotering, kampanjer og slike ting. I tillegg jobber vi med en King´s X dokumentar som også ble satt på vent på grunn av pandemien, så vi har mye som skjer framover. Vi holder på å samle trådene, og planlegger også konserter, så vi håper det blir en turné etter hvert, selv om det kanskje ikke blir før til høsten 2022. Vi må samle troppene og jobbe oss opp i matchvekt igjen, for vi vil gi fansen en god konsertopplevelse. Jeg vet at mange har vært utålmodige på nytt materiale fra oss, men vi får ikke til å gi et ut noe raskere av den grunn. Beklager det, altså. I mellomtida lager jeg mer musikk, og jobber med andre artister, så det kan fort hende at jeg gir ut ny musikk med noen andre allerede før King´s X-plata er ute. Jeg jobber hele tida, men King´s X er et velsmurt maskineri, så jeg behøver ikke være der til enhver tid.
– Har dere satt en dato for utgivelse på den nye plata?
– Ikke enda, men når vi gjør det, kan du være sikker på at alle skal få vite det. Saken er den, at når vi endelig kommer med en dato, er det alltid noen som blir sure, fordi de syns det er alt for lenge å vente, men vi er såpass gamle nå, og har holdt på med dette såpass lenge, at vi venter med å slippe noe før vi er 100% fornøyde. Vi vil ikke bare gi ut et hvilket som helst Kings X-album, for at folk skal si ‘Ååh, jeg liker «Gretchen» eller «Dogman» bedre’. Jeg forstår tankegangen deres, og vet at jeg kan tenke likt sjøl, for om man ikke liker det siste albumet best, betyr det at man ikke har blitt bedre, eller utviklet seg, og hvis det skjer, så er ikke det hva jeg helst vil høre. Jeg vil helst høre folk si at dette er det beste vi har gitt ut, for det er akkurat det vi etterstreber. Om så ikke skjer, vel, så er det tilbake til tegnebrettet igjen, da. Det er så utrolig mange tankeprosesser man gjennomgår når man slipper ny musikk.
– Du får skrive låter for Doug.
– Det er det jeg må gjøre til syvende og sist. Jeg vet at mange kommentarer kan komme inn under huden på meg, til tross for at jeg vet så alt for godt at jeg ikke bør la de få lov til det, men jeg er meg, og som du sa; jeg er en følsom fyr.
– Jeg er nok en av de utålmodige. Det har gått ei stund siden siste album i 2008.
– Ja, hehe, beklager det.
– Hvordan står det til med Jerry? (Gaskill, trommer, fikk et hjerteinfarkt i 2012, og et nytt i 2014)
– Han er i strålende form! Han er kanskje den som er i best form av oss, med personlig trener og alt det der. Jeg trener jeg også, men jeg har ikke noen PT, haha! Han tar så godt vare på seg selv at du aner ikke!
-Så bra! Kanskje det er muligheter for oss europeere å oppleve dere live snart også da?
– Det er planen. Vi fikk noen meldinger fra managementet for noen dager siden. Det ser ut til at vi skal på noen festivaler der, og kanskje noen andre greier. Vi har ikke sett noen konkrete datoer riktig enda, men noe er på gang. Vi holder på å jobbe med logistikken, reisedatoer og så videre, pluss at vi er i forhandlinger med noen andre greier. Jeg er utrolig spent på dette.
– Jeg har ikke sett dere siden 1999, så det er på tide.
– Wow, da har vi blitt eldre begge to, haha! Jeg pleier å si at om et band kan holde sammen lenge, blir de bare bedre. Se på AC/DC, de har jo holdt sammen Gud vet hvor lenge, og de er jo bedre enn noensinne. Vi turnerte jo sammen med dem på et tidspunkt, og de hadde jo vært sammen i mange herrens år allerede da, og ga meg gåsehud hver kveld. Jeg ble imponert, beveget og inspirert hver eneste kveld over innsatsen de la for dagen. Jeg håper at King´s X er et sånt band, så når du kommer og ser oss igjen, oppdager du at vi har blitt bedre enn vi var for 23 år siden. Jeg elsker sånne opplevelser når jeg går på konsert. Jeg husker jeg så Garbage for en stund siden, og da de dro i gang «I´m Only Happy When It Rains», blåste de huet av meg. De trøkka til noe så aldeles for jævlig, det var så utrolig tight, og de to gitaristene satt som et skudd! Det var så rått, hele taket løfta seg, og jeg er rimelig sikker på at de ikke var så tighte da jeg så de som unge. Jeg husker jeg så Little Richard for rundt 20 år siden, da han var i 70-årene. Da han satte seg bak pianoet, den grooven han hadde, ga meg instant gåsehud! Det er bare et simpelt riff, men det treffer meg innerst i nerven, det er magi. Der har du det jeg elsker med musikk, det er magien som skapes i det enkleste riff.
– Jeg kunne ikke vært mer enig. Den tunge backbeaten, den har du ikke når du er 20, den må føles, og erfares. Man øver, blir mer erfaren, og lytter etter hvor slaget skal settes.
– Akkurat! Er det ikke deilig?
– Helt nydelig! Jeg har lyst til å høre litt om basslyden din, for du har en særegen tone, og mye vreng. Er det for å ha en slags gitartoner, ettersom dere er trio?
– Ikke akkurat. Da jeg hørte John Entwistle (The Who) og Chris Squire (Yes) på 70-tallet, tenkte jeg umiddelbart at ‘Dette er tonen jeg vil ha!’, og greia er, at det minte meg om et Clavinet, og jeg var temmelig inne på Stevie Wonders «Superstition», og den tonen og klangen Clavinet’en har, tiltalte meg veldig, pluss at jeg digger den rå tonen i barytonsaksofoner. Da jeg hørte Entwistle og Squire, slo det meg at tonen deres minte om alle disse lydene som jeg digga, så jeg slo alle disse lydene sammen, og uten at jeg egentlig var klar over det, lagde jeg den basslyden som har blitt min signatur. Det er lyden av «dUg». Jeg begynte ikke å spille bass før jeg var 22 eller 23, men jeg har alltid lyttet til bassen. Å synge har egentlig vært en naturlig del av meg hele livet, det er bare noe jeg gjør, men bassen traff meg hardt. Jeg digga å lytte til Motown-gutta, så bassister som James Jamerson, Chuck Rainey og Willie Weeks var mine favoritter da jeg var ung. Da jeg så Chris Squire live med Yes, og oppdaget hvordan han satte opp bassriggene sine, forsto jeg plutselig hvordan han får den rå lyden, så da gikk jeg rett hjem og begynte å forske med mine egne greier. Nå har jeg en boks som ordner det, en Tech 21 DPX3.
– Og en Schecter DP-12.
– Hehe, ja, det er sant. Schecter har akkurat bygd en ny 12-strenger til meg. Jeg har ikke brukt 12-strenger så mye de siste 20 årene, jeg tror faktisk «Dogman» var den siste skiva jeg brukte den på, og det var bare på én sang. Jeg har brukt den live noen ganger, jeg har tatt den med på «Lost In Germany» og «Black Flag» blant annet. Jeg følte at tiden var moden for å gjøre mer av det, så på den nye King´s X-skiva er den med på fire låter. Den er et slikt beist, at den overgikk alt rundt seg, så jeg ble litt forsiktig med å bruke den, så nå har jeg forsøkt å balansere den litt, så den passer bedre inn med resten av bandet. I KXM brukte jeg den på ei låt som heter «Noises In The Sky», og da vi jobbet med den, så dro George (Lynch) fram 12-strengs-gitaren sin, en Rickenbacker, og begynte å spille riffet, så jeg tenkte bare ‘Wow, jeg tror jeg må finne fram min 12-strenger’, hehe. Så vi begynte å lage låten med 12-strengs gitar og bass, noe jeg ikke tror jeg har hørt før, så oppsto en slags dobbel, virvlende, krystallaktig lyd, så med oss tre i rommet, resonnerte en lyd jeg aldri hadde hørt før. Det var en helt ny opplevelse, så på «Joy Bomb» bruker jeg den effekten på fire låter, med 12-strengs gitar og bass. Det har vært en morsom opplevelse å eksperimentere med dette, så det kommer jeg nok til å gjøre mer av framover. Forøvrig har vi Tom Petersson fra Cheap Trick å takke for 12-strengs-bassen, det var han som oppfant den.
– Hehe, jeg var sikker på at det var du. Gjennom det siste året eller deromkring, har vi intervjuet samtlige medlemmer i The Mob. Jeg pratet med Reb (Beach) for en tid tilbake… (Les det her!)
– Åååh, jeg elsker Reb!
– …og det virker som at alle de andre medlemmene er klare for et nytt album. Hva tenker du om det?
– Jeg er overklar for det, jeg. Jeg sender Reb ei tekstmelding i året og foreslår at vi lager ei ny plate. Når vi lager musikk, så nynner Reb et lass med melodier, og ber meg lage tekster til disse melodiene. Jeg syns det var aldeles strålende, så da gjorde jeg det. Alle melodiene er hans, mens alle tekstene er mine. Jeg syns det var dritmoro å jobbe på den måten, det var en helt ny opplevelse for meg. Utrolig spennende! Jeg måtte finne ord som passet til hans fraseringer, så jeg ble på en måte låst til hvilken type ord jeg kunne bruke. Det var også litt av en utfordring, for jeg visste jo ikke om jeg var i stand til å jobbe på den måten. Det er moro å utfordre seg selv, og trå utenfor komfortsonen sin noen ganger, og dette var helt klart utenfor min komfortsone, for dette var melodilinjer som var helt annerledes enn det jeg ville ha skrevet. Det minte mer om typ Bon Jovi/ sen 80-tallsmusikk mer i pop/rock-sjangeren i motsetning til min stil, som er mer rocka og hard, men det var moro, så det var utrolig givende og sette på låtene og lytte til de etterpå. «Turn To Stone», for eksempel, er en låt jeg skulle ønske vi lagde på 80-tallet og sendte til MTV, jeg er sikker på at den kunne blitt en hit, haha! En annen ting var det faktum at Kip (Winger) produserte plata. Han lærte meg mye om hvordan jeg skulle synge mer korrekt enn jeg noensinne har gjort. Jeg har aldri ofret en tanke på hvordan jeg synger, så jeg har drevet stemmen min altfor hardt. Han gjorde meg til en bedre vokalist, og det er lærdom jeg har tatt med meg og bruker den dag i dag.
– Da har vi enda mer å glede oss til! Vi har gått langt over vår tilmålte tid, Doug, tusen takk for en særdeles hyggelig og emosjonell prat.
– Tusen takk selv, det har vært utrolig trivelig. Du må komme og møte oss når vi kommer til Norge, så tar vi et nytt intervju og noen øl.
– Det er en avtale! Vi snakkes.
– Peace and love, man!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2022