På 80-tallet var Dokken en av de ledende gruppene fra Los Angeles, som var tungrockens mekka på denne tiden. Dokken hadde tre strake platiniumskiver før de splittet opp i 1989, og ting gikk atskillig mer trått da de startet opp igjen på 90-tallet. Høsten 2012 kom deres ellevte studioalbum «Broken Bones», og i den forbindelse slo vi av en passiar med frontmann Don Dokken, som kom med både nedslående og spennende nyheter til fansen. Tekst & livefoto: Geir Amundsen
– Første gang jeg så Dokken var dere forband for AC/DC i Drammenshallen i 1988, og da mener jeg å huske at du ropte ‘I’m a fucking Norwegian too!’ Hvor mye hold er det i den påstanden egentlig?
– Jeg er ikke akkurat norsk statsborger, jeg er født i Los Angeles. Men mine besteforeldre utvandret fra Oslo til USA.
– Nå har det gått over fire år siden forrige skive «Lightning Strikes Again». Hva har oppholdt dere?
– Flere ting. Jeg har slitt veldig med stemmebåndene og har nesten ikke kunne synge, så det har vært uvisst når vi kunne komme i gang igjen. Jeg ble operert høsten 2010, og har vært fin siden. Dessuten har jeg og Jon (Levin, gitar) lagt oss i selen for å virkelig lage best mulig låter, vi ville at denne skiva skulle bli noe spesielt siden dette blir den siste utgivelsen under navnet Dokken.
– Hva behager?! Siste?
– Ja, jeg føler rett og slett at jeg ikke har mer å si under dette uttrykket her. Forrige skive var riktignok den mest suksessfylte på lenge, men jeg føler at det er nok nå, jeg har behov for å gjøre noe nytt. Men det ønsker ikke plateselskapet, de vil at vi skal fortsette å lage skiver i samme stil som «Tooth And Nail», som «Under Lock And Key».
– Men det mener jeg huske du sa for flere år siden at du ikke hadde noen interesse av?
– Nettopp. Jeg har allerede lagd de skivene, jeg ønsker ikke å bare kopiere suksessoppskriften fra 80-tallet og satse på at det skal være tilstrekkelig. Jeg ønsker å prøve andre ting, andre musikalske stilarter, strekke meg litt utenfor komfortsonen. Tenk deg om The Beatles hadde nøyd seg med å lage låter a la «I Want To Hold Your Hand» og tenkt at ‘her har vi funnet gullresepten’.
– Mens tre år senere lagde de istedet «Tomorrow Never Knows».
– Riktig. Men innenfor Dokkens rammer får jeg nesten ikke lov til å gjøre noe annet enn klassisk Dokkenmusikk. Jeg blir stadig bedt om å lage musikk i stil med «Tooth And Nail».
– Som om Steven Spielberg skulle fått streng beskjed om å kun lage flere filmer om E.T.
– Haha, nettopp! Så vi gjorde et kompromiss – vi gjør en siste skive i klassisk Dokken-stil, og så sier vi stopp.
– Du, nå har jeg plutselig tusen nye spørsmål på blokka her. Så hva skjer nå? Skal dere turnere noe? Eller har du allerede begynt å sysle med andre ting, isåfall hva da?
– Joda, vi har lagt hjertet i å lage en best mulig skive, så vi akter ikke la den synke som en stein uten å promotere den. Den har blitt meget bra, og jeg er veldig stolt over den.
– Nå har jeg bare hørt på «Broken Bones» siden i går, men den låter utvilsomt som klassisk Dokken. Halvparten av låtene kunne stilmessig gått rett inn på «Under Lock And Key» eller «Back For The Attack».– Ja, men lydmessig er det mer oppdatert, og den har variasjon også.
– Noen låter du er spesielt fornøyd med?
– Jeg liker «Waterfall», den har en rytmikk som er veldig uvanlig for oss, og vi reverserer takten midt i.
– Har dere noen planer om å komme til Europa før dere legger opp?
– Vi er veldig sugne på noen festivaler til neste år, kanskje Sweden Rock eller Download. Jeg vet ikke om vi får til noen full turne, det er utrolig kostbart for et amerikansk band å turnere i Europa. Det er ikke bare å stappe utstyret i en buss og legge ut på veien.
– Jeg må si at jeg er imponert over Jon Levin på denne skiva. Gud bedre han spiller gnistrende her.
– Ja, han er utrolig, den beste gitaristen jeg noensinne har spilt med, og han prøver ikke lenger å være George Lynch.
– Stemmer det at Jon Levin jobbet som advokat da du hyret ham inn til Dokken?– Ja, det stemmer faktisk, han jobbet i juridisk avdeling for managementet vårt. Jeg visste at han var en dyktig gitarist, han var innom tyske Warlock, med Doro Pesch, på slutten av 80-tallet. Og han hadde flere ganger sagt til meg, halvveis på fleip, at Dokken var et av favorittbandene hans, han kunne alle låtene, så hvis jeg noengang trengte en gitarist, måtte jeg bare ringe. Og da den dagen faktisk kom, og jeg trengte en vikargitarist til en konsert, fikk han litt kalde føtter. Han prøvde vri seg unna med å si at han nesten ikke hadde rørt en gitar på ti år, men jeg fikk overtalt ham, og pr 2012 er han den gitaristen som har spilt lengst i bandet.
– Trommis Mick Brown er den eneste, ved siden av deg selv, som har spilt på samtlige skiver. Hvor viktig er han for Dokken-sounden?
– Mick er en utrolig undervurdert trommeslager, han har denne herlige sugende Bonham-stilen. Og han er også en veldig dyktig låtskriver og tekstforfatter, han har bidratt med utrolig mye kreativt.
– Åh, jeg trodde du gjorde alt av tekster.
– Nå er det stort sett meg, men Mick skrev faktisk de fleste av tekstene på «Tooth And Nail»-tida.
– Apropos «Tooth And Nail», hva tenker du om prosjektet med samme navn som Mick er involvert i? (Sammen med ex-Dokkenmedlemmene George Lynch og Jeff Pilson.)
– Jeg fatter ikke poenget. De gjør nyinnspillinger av klassiske Dokkenlåter. Hvorfor? Jeg hører at Ripper Owens skal synge på en låt, og Sebastian Bach på en annen, og de har noen nykomponerte låter også. Nå har jeg ikke hørt det, men jeg skjønner ikke greia. Lykke til.
– Så hva er dine planer videre nå?
– Jeg har allerede begynt å jobbe på et samarbeidsprosjekt med Michael Schenker.
– Jaha?!?
– Ja, vi har alltid beundret hverandres arbeid, og nå traff jeg ham tilfeldigvis på en festival i Bulgaria som vi begge spilte nå i sommer. Jeg elsker de akustiske skivene han har gitt ut, «Thank You» 1, 2 og 3. Og min soloskive «Solitary» er i samme stilen, akustiske melodiske låter med en del fantastiske gjestemusikere (som Tony Levin, Vinnie Colaiuta osv), så han foreslo at vi burde lage noe sammen. Så de siste ukene har jeg jobbet med det han har sendt meg, og skal legge vokalen på den første låta senere i dag.
– Schenker & Dokken, altså. Jøss, jeg så ikke den komme, men det skal bli interessant å høre.– Ja, vi er i samme musikalske terreng for tida, og begge er møkke lei av tungrockstereotypene som vi begge blir assosiert med. Så det blir ikke mye fuzzgitarer og skrikende vokal, kan jeg love. (Dette prosjektet ble det aldri noe av, bortsett fra én bonuslåt på en Schenker-skive. Da internasjonale medier snappet opp denne historien, rodde Don seg unna, og påsto bl.a. i et intervju med Classic Rock at det var en norsk journalist som hadde misforstått totalt, og at det var ‘lost in translation’. Takk, Don! Og Michael Schenker hadde en annen vri på det da vi spurte ham!)
– Den soloskiva di fra 2008, «Solitary», er temmelig vanskelig å få tak i – jeg har prøvd lenge.
– Den ble så og si refusert av plateselskapet, for den var ikke det de forventet fra meg, de ville ha typiske Dokken-låter. Og jeg var så utrolig fornøyd med den, det var låter jeg virkelig brenner lidenskapelig for – Jon mener den er det beste jeg noensinne har gjort. Men det endte med at jeg på eget initiativ trykket opp 1000 eksemplarer som ble solgt på konserter og på hjemmesiden min, og nå er det utsolgt.
– Den finnes ikke på amazon.com, og det ene eksemplaret jeg har sett på ebay, gikk til slutt for 5-600 dollar…
– Jeg har et par stykker igjen, jeg kan sende deg en hvis du er interessert.
– Ja, kan du? Strålende! Ja, da blir det knallanmeldelse av «Broken Bones»!
– Haha, avtale! (Og Don holdt ord – uken etter lå det en polstra konvolutt i undertegnedes postkasse, med avsender ‘D.Dokken, Hollywood Blvd, osv’. Takk igjen, Don!)
– Vet du, navnet ditt har dukket opp i minst tre andre intervjuer jeg har gjort de siste månedene.
– Okei?
– Ja, jeg har for eksempel snakket med John Norum.– Ah! John! Hvordan går det med han, spiller han med Europe for tida?
– Ja, nettopp kommet med ny og glimrende Europe-skive og skal på turne. Han hadde bare pent å si om tida si i Dokken. (Norum spilte på «Long Way Home» fra 2002.)
– Godt. Han er en fin fyr og en fantastisk gitarist. Han ødela hånda si i starten av en Europaturne i 2003, vi måtte få inn en erstatter, og John kom aldri tilbake. Synd.
– Hva tenker du om «Long Way Home»-skiva i dag?
– Den har mange bra låter. Men når sant skal sies passet ikke Johns låtskriving helt inn i Dokken. Han er ypperlig for Europe, men i Dokken…jeg vet ikke. Dessuten var han ensom svenske (Nordmann, takk!) i et amerikansk band, og han kan være ganske dyster til sinns, så han havnet litt på utsiden. Dessverre, selv om jeg er veldig glad i John.
– Han passet kanskje bedre inn i solobandet ditt på tidlig 90-tall, det var jo nærmest et internajonalt band, med en tysker (Accepts Peter Baltes på bass) og en svenske (Motörheads Mikkey Dee på trommer).
– Ja, det stemmer nok. Og et gnistrende band var det og. Den skiva, «Up From The Ashes» er blant mine personlige favoritter.
– Og tidligere i sommer intervjuet jeg nok en av dine eks-gitarister. Reb Beach.– Jøssenamn. Hvordan går det med ham, turnerer han med Whitesnake for tida?
– Nei, nå pusler han med Winger og et soloprosjekt. Jeg vil påstå at Reb Beach reddet Dokken etter den katastrofale «Shadowlife» i 1997.
– Det har du helt rett i! Han kom inn som et friskt pust og ga oss et solid tupp i ræva, og «Erase The Slate» hanket inn igjen mange av fansen som nesten hadde gitt oss opp etter «Shadowlife».
– Reb sa du hadde kjørt ham knallhardt i studio, og kjeftet på ham om at han aldri kom til å bli noen George Lynch.
– Det kan nok stemme, jeg er beryktet for å dytte musikerne så langt som mulig i studio, for å få det beste ut av dem. Inkludert meg selv! Og da jeg sa det til Reb, mente jeg like mye at han ikke trengte å prøve være en ny Lynch, jeg ville høre Reb Beach!
– Men turneene med Dokken var derimot noe av det festligste han hadde vært med på.
– Ja, jeg husker da han sluttet for å begynne i Whitesnake, så sa han til meg at han mer enn gjerne turnerer med oss igjen om det trengs, men at han aldri, aldri går i studio med meg igjen, haha! Men «Erase The Slate» hadde fortjent mer oppmerksomhet enn den fikk, og den live-DVDen vi ga ut fra den turneen, er også det aller beste vi har gjort på den fronten.
– Tiltredes, «Japan Live ’95»-DVDen med George Lynch på gitar er helt jævli. Jeg har sett soundchecker med mer gnist og nerve.
– Ja, vi var ikke akkurat bestevenner på den tiden.
– Det har dere vel aldri vært?
– Hehe, nei. George var jo ikke engang involvert i prosessen med å lage «Dysfunctional», som kom i 1995. Den skulle vært min soloskive, og var ferdig innspilt, da plateselskapet insisterte på at vi måtte dra inn George og gi den ut som en Dokken-skive. Så han har egentlig bare lagt på gitarsoloene i etterkant.
– Var han en viktig bidragsyter på 80-tallet da?
– Ja, så lenge han hadde en låtskriver å jobbe sammen med, som Mick, Jeff eller meg. Han er en strålende gitarist, men kan ikke lage låter på egen hånd. Har du hørt solomaterialet hans?
– De første to Lynch Mob-skivene var bra. Og så mista han meg.
– Ja, enig, «Wicked Sensation» var veldig bra, og den andre skiva deres, med Robert Mason på vokal, var heller ikke ille. Men siden har det vært bare sorgen. De seneste soloskivene hans tror jeg ikke mange har noe utbytte av å høre på. (Intervju med George Lynch her!)
– Det høres ikke ut som om det er noen umiddelbar gjenforening av den klassiske Dokken-besetningen på trappene.– Nei, det var jo på nippet i forfjor, men Jeff kunne ikke, han er travelt opptatt med Foreigner for tiden. Jeg holder fortsatt døren såvidt på gløtt for en Dokken-skive til, hvis det er med Mick, Jeff og George, men jeg ser ikke helt for meg at det kommer til å skje. Har du intervjuet George også?
– Nei, sistemann som nevnte deg, har du ikke spilt i band med, men produsert. Terry Ilous. (Les det intervjuet her!)
– Terry! Fin fyr! Ja, stemmer, jeg produserte debutskiva til XYZ, som han sang i. Dette var rett etter at Dokken hadde splitta i 1989, og jeg ble forespurt om å være produsent for et nytt, ungt og lovende band ved navn XYZ. Jeg var litt usikker, for jeg hadde ikke produsert noe band siden den første skiva til Great White (som Terry Ilous ironisk nok nå er den nye vokalisten i), men tenkte at jeg kunne ha godt av å ta det oppdraget. Jeg hadde bestemt meg for å ta styringen over produksjonen på egne skiver i tida fremover, og kunne likegjerne begnne å komme inn i studioteknikken med å jobbe med et nytt ungt band.
– Og resultatet hørtes jo veldig Dokkensk ut.
– Ja, så til de grader. Litt for mye, innså jeg i ettertid. Jeg formet låtene og soundet deres som jeg ville gjort med mitt eget band, og visket vel nesten bort særpreget deres.
– Husker du hva som var den første konserten du gikk på?– Ja, det gjør jeg. Det var et band som het The Seeds, som var ganske store i California på slutten av 60-tallet. De hadde en diger hit med «Pushin’ Too Hard». Det var en herlig tid å vokse opp i – jeg bodde ved Lake Tahoe på den tida, lenger nord i California, men tok stadig toget inn til San Francisco for å dra på konserter med Jefferson Airplane, The Doors, Led Zeppelin, Cactus…
– Hvilke band var det som påvirket deg mest i sin tid?
– Det var hovedsakelig de britiske og europeiske tungrockbandene fra 70-tallet. Jeg hørte mye på Judas Priest, Saxon, Deep Purple, Scorpions…
– Apropos, det gikk en gang et rykte om at du var på nippet til å bli med i Scorpions.
– Det er å ta hardt i. Men Klaus Meine slet veldig med stemmen, dette var vel rundt 1981/82, før Dokken hadde gitt ut noen skive. Jeg spilte mye rundt i Los Angeles-området med bandet mitt, og fikk en dag en forespørsel om komme til Tyskland for å legge koringer på «Blackout»-skiva til Scorpions. Da visste de ikke om eller når Klaus kom til å bli frisk igjen, så jeg antar at det startet et seiglivet rykte. Så ja, jeg synger koringene på skiva, men nei, jeg ble aldri tilbudt Klaus’ jobb. Men mens jeg var i Tyskland, ordnet faktisk Accepts manager Gaby Hauke meg platekontrakt med Carrere! Så jeg dro tilbake til USA for å spille inn debutskiva, «Breaking The Chains», men hadde ikke noe band. Jeg kontaktet George og Mick, som jeg kjente fra et band som het Xciter, og dermed startet Dokkens karriere for alvor.
– Og tredve år senere slutter den med «Broken Bones». Du får ha lykke til med samarbeidet med Michael Schenker, og legg turen innom gamlelandet på Dokkens siste turne.
.
Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #5/2012