Tekst: Ronny Østli
Foto: Ole Martin Halvorsen & Pudder Agency
Vicotnik var med å starte opp Dødheimsgard i 1994, og er i dag bandets eneste gjenværende originalmedlem. Jeg synes «Black Medium Current» oppsummerer hele bandets karriere så langt.
– Ja, kanskje med unntak av «Monumental Possession», thrash metal-skiva vår. Jeg synes jeg begynte den prosessen på forrige plate, «A Umbra Omega», ved å bryte ned forskjellige tidsepoker. Men det er en langt mer kaotisk presentasjon. Jeg tok utgangspunktet i «Architect Of Darkness» og sårbarheten som bor i den låten fra nevnte plate da jeg begynte arbeidet på denne. Nå er det jo sånn at et utgangspunkt og et sluttresultat ikke nødvendigvis korrelerer med hverandre, men ideen begynte der. Så var det jo å utforske mer de mørke sidene som ikke nødvendigvis går på hvor mektig man er og skal knuse fienden, men mer mentale tilstander, sårbarhet og tap. Så det er mer et realistisk mørke enn en mytologisk fortelling om mørke.
– Da Ved Buens Ende fant sammen igjen for noen år tilbake gjorde jeg et intervju med dere, hvor du sier det å ta opp igjen disse låtene lærte deg å tenke musikk enklere enn du har gjort de senere årene. Dere ble gjenforent noen år etter «A Umbra Omega». Er denne tankegangen noe du har tatt med deg til «Black Medium Current»?
– Ja, helt klart. Jeg har prøvd å skrelle ned musikken til et mer basenivå. Det er mye av de samme grunnakkordene uten like mye pålegg av noter. Dette blir mer en refleksjon enn et faktum, men jeg vil komme litt til de melodiene jeg forestiller meg folk har nynnet på i titusener av år når de har sanket ved i skogen eller utrykket sin ensomhet, for musikken har jo vært der lenge før vi fikk mulig til å lytte til den eller gå på konserter. Og jeg antar jo musikk ikke bare er blitt brukt til ritualer og forestillinger, men også i ensomhet av hver enkelt. I skaperprosessen ble spørsmålet hva som er grunnleggende noter for å utrykke eksempelvis sorg eller ensomhet. Jeg har også hentet inn en del riff jeg føler er «Kronet Til Konge»-aktige, og spesielt kanskje låta «Kuleblest Over Evig Isøde» som var med på den, og denne type melankolske 1993 black metal-riff.
– Ved at melodiene er såpass tydelige og tankegangen har vært å skrelle ned, får man inntrykket av en mer naken skive.
– Jeg synes nok selve lydbildet er mer massivt denne gangen, men det i seg selv kommer nok an på hvilke lytteformer man har. Produksjonen er større, mens den er innholdsmessig mindre hvis man teller utøvde noter. Når det derimot kommer til å bygge en plate lagvis har jeg aldri laget en så avansert plate som denne. Her er det mange temaer som bare spilles en gang, men så er det også mange temaer som på hver runde presenteres med nye lag oppå tematikken som allerede foreligger. Så det er ikke en spesielt lineær plate hvis man bruker tid på å legge merke til alle de lagvise endringene som finnes.
– Tross dette synes jeg jo det er mer tilgjengelig skive. En Dødheimsgard-plate krever sine gjennomhøringer, men jeg synes nok det var flere fengende knagger på denne ved første gjennomhøring enn på foregående plater.
– Jada, det er en mye mer tilgjengelig plate, og det så vi veldig tidlig at den kom til å være. Denne når nok ut til en bredere base mennesker. Men jeg tenker jo at når man har såpass med nakne temaer som omhandler mentale tilstander, så var det veldig viktig for meg at også musikken er ærlig, og ikke bortgjemt i masse dilldall. Sånn at det man vil frem til i hvert tema ligger tilgjengelig. Sånn sett synes jeg denne plata fremmer mye mindre avstand, at man lettere kan dykke inn i den. Håpet mitt med denne plata er at den omslutter deg. En altfor kompleks plate må du derimot bryte ned før du kan ta den inn i deg. Mens her ønsker jeg at man dykker ned i et bunnsvart hav med en gang man trykker play. Den krever kanskje ikke mye av deg rent lyttermessig, men den krever mer omgivelsesmessig. Dette er ingen plate du spiller på nachspiel eller hvis du trenger noe i bakgrunnen til oppvasken. Dette er en plate for alenetid, gjerne med hodetelefoner i flere tusenkronersklassen og høyt volum. Det er det jeg tenker er den beste lytteropplevelsen. Både i forhold til stemningen, men også den lagvise produksjonen.
– En annen referanse til «Kronet Til Konge» er jo at dette er første plate siden 1994 hvor vi finner noen låter på norsk.
– Det er litt mer tilfeldig. Skal man sammenligne det med musikken, så er også tekstene skrellet ned når det kommer til ordbruk, filtre og metaforer til være ganske så nakent. Jeg fant tidlig ut at å gjøre om tekstene til engelsk ble å legge på et nytt filter som lå i veien for å formidle tekstene på ærligst mulig vis. Det er ikke mitt morsmål, og så lenge en tenker på norsk og skal skrive det på engelsk så legger man til et filter der, så kommer språkkunnskapen og aksenten som enda flere filtre oppå der igjen. Dette skaper en avstand til essensen, så ved å skrive på norsk kommer man naturligvis nærmere det som er kjernen i det man vil utrykke.
«Black Medium Current» er første plate hvor Vicotnik tar seg av all vokalen selv. Live har han vært vokalist i flere år, og før dette på spredte albumspor. Likevel har det alltid vært med en dedikert vokalist.
– Nå har vi prøvd å ha en hovedvokalist, vi har prøvd å erstatte han og så tilbake til originalvokalisten. Når vi nå sto ovenfor samme problemstilling etter forrige skive falt det seg naturlig å tenke en annen løsning enn nok en outsider. Om jeg er ny på vokal er jeg jo på ingen måte noen outsider i bandet. Dette synes jeg er spesielt viktig når det kommer til det kreative innholdet. Det er kanskje ikke så farlig å få inn en til å spille gitar live, men det er mer sårbart å skifte ut bestanddeler som har bidratt med det kreative. Kanskje jeg alltid vært den mest naturlige arvtageren etter Aldrahn? Den gangen Mat McNerney tok over var jeg så fiksert på å ha en som lagde musikken og en som tok seg av vokalen, for da hadde man noen å jobbe opp mot. Jeg merker jo det nå at ved å skrelle bort en vokalist, så skreller man vekk et lag og man får alt nærmere seg, og sånn sett blir jo uttrykket nå nærmere den kjernen en har sett for seg i utgangspunktet. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på at hver melodi blir låtende som man trodde, men mer å formidle den stemningen man hele veien har hatt lyst til å formidle.
Fra tidligere kjenner vi Vicotnik sin growling fra Ved Buens Ende, mens han i Dold Vorde Ens Navn viser et langt mer utvidet vokalregister, noe vi kan kjenne igjen på «Black Medium Current».
– Det er lett å se på dette som den kronologiske rekkefølgen, men egentlig er det omvendt. Allerede i 2016, året etter «A Umbra Omega» sto vi uten vokalist, og allerede da begynte jeg å øve på vokal i Dødheimsgard. Jeg begynte å trene vokal lenge før dette også, fordi jeg en gang hadde en ambisjon om et soloprosjekt. Så blir kortene stokket om og en vokalist forsvinner ut og jeg har allerede begynt å lage vokallinjer til andre ting, og så får man ikke like stort behov for dette soloprosjektet, da omstendighetene gjør at dette fusjoneres inn i Dødheimsgard. Så kommer jo Dold Vorde Ens Navn bankende på døra, men de spør jo i utgangspunktet kun om tekster. De tekstene blir jeg så fornøyd med at jeg ikke har lyst til at noen andre skal synge de, så jeg spør om ikke jeg kan blåse de inn. Og sånn ble det. Treningen startet med et ønske om å utforske vokal, deretter endte den opp i Dødheimsgard og videre til DVEN, men først nå på plate med Dødheimsgard. Men jeg har selvsagt fått mye verdifull trening gjennom DVEN.
– Bassist Lars-Emil og gitarist Tommy spilte også på forrige plate, mens Øyvind Myrvoll, som også spiller i Dold Vorde Ens Navn er ny trommis. Hvor mye får de andre bidra med musikk?
– Lars-Emil har bidratt med to pianostykker, både i midten og på slutten av plata. Slike ting ønsker jeg å ha med, for siden 1997 har jo piano hatt en sentral rolle i Dødheimsgard. Så vi gikk noen runder sammen for å komme frem til hva vi ønsket å utrykke. Og så var det jo å lære opp Lars-Emil til å tenke enkelt. Det er enklere å lage komplisert musikk enn å lage noe enkelt og stå ved det. Tommy bidrar med en solo på «Et Smelter» og Øyvind legger inn brekk og lager andre vrier enn det som er opprinnelig tenkt, så jeg vil jo si at alle bidrar. Albumet ville nok endret seg i varierende grad ut fra hvem man erstattet. Hadde man ekskludert meg ville nok plata blitt mest annerledes. Alle preger produktet, selv om kanskje ikke alle har like stor rolle i utformingen av det. At jeg er hovedkomponist er en formel vi har fulgt siden 1997.
– Ja, for på de to første platene spiller du trommer.
– Ja, men også der bidro jeg med noe musikk. Når uttrykket hviler så tungt på andre band er det ikke så vanskelig å skrive. Dødheimsgard var på den tiden et sideprosjekt. Jeg hadde jo Ved Buens Ende, og det sier jo hvor langt vi hadde kommet allerede da. Vi hadde spilt black metal i flere allerede da første VBE demoen kom, og jeg savnet det å spille gammel black metal. Jeg og Aldrahn var veldig opptatt av Darkthrone, og sånn sett var ikke musikken så vanskelig å lage, siden den hvilte på allerede etablerte normer. Det samme på andre skive, «Monumental Possession», den skulle være mer black/thrash. Og der hadde man jo også et hav av kilder å hente fra. Utfordringen begynner ved neste plate. Jeg synes ikke mine trommeferdigheter kunne måles med mitt ambisjonsnivå som låtskriver, og jeg følte det lettere å flytte over til et komposisjonsinstrument for å ha mer kontroll over sluttresultatet. Jeg vil si at vi i 1997 ikke bare prøvde å være en del av vår sjanger, men også å tøye grensene litt.
– Resultatet av dette er miniskiva «Satanic Art» som troner høyt på lista over mine black metal favoritter gjennom tidene.
– Jeg har tenkt veldig mye på dette, og har latt DHG splitte seg litt i to. Jeg har laget en spin off av Dødheimsgard som heter Doedsmaghird. Der er tankeeksperimentet at «Satanic Art» kom ut i 1997 og «666 International» i 1999. Hva om det kom en plate i 1998? Det er utgangspunktet for ideen. Jeg har brukt det samme utstyret og teknologien som på denne Dødheimsgard-plata, men en helt annen metode. Så er det spennende å se hvordan denne metodikken har påvirket disse to platene som har oppstått ganske samtidig, men blitt ganske ulike. Doedsmaghrid-plata er i miksen nå, og planen er å gi den ut et halvt år etter Dødheimsgard, for disse speiler jo hverandre og bør komme ganske tett på. Også denne kommer på Peaceville. Vi har signet for to plater, så får vi se om det er noe vits å fortsette etter det. Dødheimsgard-skiva vil jeg si er rimelig introvert, mens Doedsmaghird er det motsatte. Tanken var jo gjøre alt selv, siden jeg ikke var så opptatt av at det måtte være feilfritt. En av metodene var å ikke overtenke eller overanalysere. All musikken er improvisert. Jeg booket studio og satte meg ned med gitaren og deretter plukket ut det som fungerte. Og deretter bygget arrangementer rundt det. Det samme med tekstene. Spill og aksepter, sånn blir det. I motsetning til Dødheimsgard hvor man bygger sten for sten og det er mye misnøye og analysering underveis.
– Jeg skal ikke gå inn på analysering av altfor mye av musikken på «Black Medium Current», men jeg må spørre om «It Does Not Follow», det er en låt som utpeker seg hos meg, med en veldig annerledes åpning før den heller over til old school black metal.
– Tja, starten på den handler vel mer om alternativ rock, kanskje det sniker seg inn litt Bowie med to korders gitar og groovet med bass og trommer. Jeg har alltid hatt litt forkjærlighet for disse abstrakte rock-elementene. Jeg tenker jo at influenser som Pink Floyd og Bowie lett lar seg forene med black metal, hvis også den er litt abstrakt.
– Jeg ser på Facebooksiden deres at mange refererer til nettopp Pink Floyds ”Dark Side Of The Moon” om omslaget på ”Black Medium Current».
– Ja, det overrasker vel litte grann, siden jeg synes det er andre covere fra åttitallet som minner mer om vårt cover enn akkurat «Dark Side Of The Moon». Det som er litt morsomt er at vi tenkte dette på vår forrige plate, «A Umbra Omega» at her vil nok folk tenke vi har en del «Dark Side Of The Moon» linker. Så kommer det i stedet på denne plata, hehe. Jeg synes jo ikke sammenligningen er absurd, jeg tenker kanskje de av black metal-fansen som sier dette er kjent med akkurat den plata, men kanskje ikke så altfor mange andre plater fra den perioden. Samtidig synes jeg det er litt morsomt, for jeg synes ikke det er så veldig stor innovasjon på black metal-covere generelt. Du har de mytologiske coverne, du har døden, du har demon- og djevel-coverne og du har bilder av bandet. Utover det er ikke altfor mye annet. År etter år etter år spys det ut samme type cover på hundrevis av skiver, og da er det ingen som hever et øyenbryn. Så har vi et cover som minner ørlite grann om et cover fra syttitallet, da våkner man, hehe. Jeg tar meg slett ikke nær av det altså, slikt kan man ikke styre. Jeg håper jo de som plukker opp plata ser motivet i sammenheng med musikken og tekstene og skjønner at alt hører sammen.
– Hvordan står det til med Ved Buens Ende?
– Vi er i gang med å lage ny plate. Jeg tror ikke det kommer til å ta så lang tid å lage musikken, det er nok mer kabalen vår som er vanskelig å få til å gå opp. Vi er jo blitt ganske voksne herremenn, så det er barn og en rekke andre band som gjerne kommer foran dette arbeidet. Det er gjerne sånn at to av tre kan øve eller jobbe med plata den og den dagen, så det tar litt tid. Men vi er noen låter inn i prosessen, og jeg er ganske fornøyd fordi jeg var litt redd i begynnelsen at vi skulle være de vi er nå, og dermed ikke ha noen tilkobling til «Written In Waters». Det var veldig viktig for meg at vi tok en tidsreise tilbake i tid og heller analyserer de menneskene vi var da og hva som drev oss til å lage den plata. Ellers ville jeg følt vi var et helt annet band. Og det synes jeg vi har fått til. Jeg hadde et riff jeg skrev i 1995 som vi tok frem, så har vi jobbet oss derfra. Jeg er veldig fornøyd og ser prosessen som vellykket om vi er ferdige med innspilling innen året er omme.
Det er booket en del spillejobber også dette året, mens det store promoåret for «Black Medium Current» blir først neste år. Vicotnik håper dette innebærer en del festivaljobber. Vi snakker litt løst og fast om festivaler. Mine inntrykk er at det mangler rekruttering, man ser de samme bandene rullerer, og går jeg på festival ser jeg hovedsakelig de samme menneskene som de siste tjue årene. Noe som selvsagt er veldig hyggelig, men også bekymringsfullt.
– Det er tydelig at metallen innen den ekstreme delen er i forfall. Vi er kanskje ikke den mest inviterende sjangeren heller. Også er man så innmari nostalgisk, og det til den grad at det er ødeleggende. Alt som er gammelt er fett, og man skal helst ikke like nye skiver. Den innstillingen er ødeleggende for sjangeren. Jeg tenker unge må etablere sine nettverk og lage egne festivaler hvor ikke vi gamle sure gutta er invitert.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2023