– Aller først ønsker jeg å gå noen få måneder tilbake, til Dimmu Borgirs 30-års jubileum på Beyond The Gates i Bergen. Dimmu Borgir headlinet lørdagen i Grieghallen. (Gjenopplev det her!)
– Det var enormt. Der fikk vi huket av en check på lista. Grieghallen er jo Norges storstue nummer én hva all musikk angår. At vi fikk gjort en jubileumskonsert der er noe vi ser på som veldig stort.
– Det ligger opptak av konserten på YouTube. Enn så lenge har jeg ikke sett at hele konserten er ute, men kun noen enkelte hele låter og deretter utdrag.
– Det der er jeg veldig usikker på, for jeg har ikke sjekket det selv. Det jeg har hørt er at det ligger en god del ute fra folk som var der, av ujevn kvalitet selvsagt. Nå er jo telefoner blitt så bra at står du på riktig sted i Grieghallen og filmer så blir det jo, ikke bare bra, men topp lyd. Så generelt virker det ikke som det låt så ille.
– Hva med DVD av en sånn kveld, eller er et sånt format avleggs?
– Jeg veit ikke helt, nå har vi gitt ut et par DVD’er fra før. Vi var inne på tanken om vi skulle filme denne konserten, men det rant ut i sanda. Det ville blitt enda mer logistikk i tillegg til det vi allerede hadde, så vi droppet det nå. Vi skal spille noen festivaler neste år, og er det muligheter for å få det filmet, så får vi heller se på det da. Det som ligger ute nå er ikke i vår regi, men diehard fansen får jo et lite innblikk i hva de kan vente seg på neste års festivaler. Vi kjører videre med 30-års-jubileet en stund. Planen er riktignok å ikke kjøre det så lenge som Kiss sine avskjedsturneer, haha. Det begynner med Inferno og settet blir nok mye likt det i Bergen, selv om vi nok gjør noen forandringer underveis.
– På disse tretti årene har dere rukket å bli Norges største black metal-band, men også det bandet flest liker å hate. Hvor mange av disse sto i Grieghallen og storkoste seg tror du?
– Hahaha, det kan kanskje ha vært en og annen som oppdaget den kvelden at det kanskje ikke låt så verst likevel. Jeg tar det som et godt tegn at noen disser eller hater bandet og bruker energi på det, for til syvende og sist blir navnet vårt nevnt. Og da kanskje noen utenforstående spør hvorfor i all verden dette bandet blir snakket så negativt om og vil sjekke det, for deretter og synes det låter kult. Jeg tenker disse diskusjonene egentlig er gratis PR.
– Leser du noe av dette selv?
– Nei, jeg gjør ikke det. Det er tre år siden jeg logget meg av Facebook, og jeg har vel ikke vært på Instagram siden da heller. Og jeg trives veldig godt med å ikke være på sosiale medier. Men det er jo noen som nevner at de leste eller hørte det og det, men jeg bare ler. Det er ikke så mye vi får gjort med det, folk må mene hva de vil, hehe. Jeg bryr meg kun om det som er positivt.
– Løftet startet med «Enthrone Darkness Triumphant» i 1997. Dere var naturligvis i deres egen boble og hadde fokuset på dere selv da dere spilte inn plata. I etterkant har du helt sikkert hørt mange skiver utgitt samme år, og mange innenfor samme sjanger. Når du sammenligner deres med andre skiver fra samme år, er det gitt at det var akkurat «Enthrone Darkness Triumphant» som skulle løfte black metal til det neste nivået?
– For oss er det jo det, hehe. Neida, men det var jo en plate som ploget vei, det er ikke til å stikke under en stol. Jeg ser jo i ettertid at denne plata åpnet mange dører, ikke bare for oss, men like mye for de som kom etter oss. Verden rundt var veldig opptatt av det ikke-musikalske, mens vi fokuserte på musikken. Og vi fikk jo honnør for det. Både på godt og vondt selvsagt, sånn er det jo når man gjør noe bra. Så jeg vil si dette var en døråpner for sjangeren generelt, og vi har jo ikke påstått at vi er ren black metal heller, selv om vi hentet mye inspirasjon i banda fra tidlig på nittitallet. Så ga vi det et eget utrykk, som mange har kopiert, med vekslende hell, i etterkant. Men sånn er det jo, vi har jo stjålet fra banda vi liker.
– Og nå begynner vi å nærme oss grunnen til at jeg ringer deg, for i forkant av «Enthrone Darkness Triumphant» kom EP’en «Devil’s Path», hvor vi finner begge versjonene av Celtic Frost-låten «Nocturnal Fear», som er å finne på «Inspiratio Profanus». (Som er anmeldt her!) Og det mener jeg bestemt er de første coverne dere ga ut.
– Ja, offisielt er disse våre første covere, men da vi startet jammet vi litt covere, både hele og halve. Jeg mener jeg har et opptak av noen Mayhem-låter, en Tormentor-låt og muligens noe Darkthrone. Så før vi begynte meg eget materiale gikk det i covere. Vi snakker nå august 1993.
– Det er kanskje allerede her Venoms «Black Metal» og Bathorys «Satan My Master» ble innøvd?
– Når det kommer til Bathory, så jammet vi nok noen riff, men akkurat «Satan My Master» kom senere. Det er kanskje ikke så mange som hever øyebrynene over at et band i black metal-sjangeren covrer den, men det er kanskje overraskende at det er vi som gjør det, i og med at vi ikke blitt sett på som ren old school black metal. Dette er jo for å vise at Bathory har hatt stor betydning på oss både visuelt og stemningsmessig, og kanskje mer enn noen av de andre banda vi har covret. Vi følte at en Bathory-låt måtte gjøres, og da gikk vi for en litt mer obskur en. Jeg synes den fungerte veldig bra.
– Når coverne dere har gitt ut nå samles på en plate, under navnet «Inspiratio Profanus», er min tanke at denne utgivelsen først og fremst slippes som et bevis på bandets eksistens.
– Det er i grunn riktig det. Vi spiller knapt live, så det er jo greit å vise fansen at vi eksister mens de venter på en ny plate. Vi har snakket om å gi ut denne skiva i nærmere ti år. Disse låtene har jo ligget der, og vi tenkte det hadde vært kult og fått de gitt ut samlet. Men så tar jo ting litt tid med oss da, hehe. Nå derimot følte vi at tiden var inne, da det har gått fem år siden «Eonian». Vi måtte i studio for å sette sammen dette til en ny master slik at lydnivåene er riktige. Det er det eneste vi har gjort, låtene er slik de er fra før av.
– I tillegg til de nevnte black metal-låtene, får vi også noen andre gode eksempler på at vi vokste opp i samme tiåret. Twisted Sister, Accept og 80-talls Deep Purple. De to førstnevnte også ganske tidlig i karrieren deres. Hadde dere noen betenkeligheter med å vise verden deres hyllest til gammel heavy rock?
– Det er som du sier, vi vokste opp med musikken tidlig og midt på 80-tallet, så dette er en naturlig del av vårt DNA og skulle egentlig bare mangle. Da vi foreslo å gjøre en Accept-låt var nok det en uvanlig ting å gjøre fra et band som oss. Vi gikk for «Metal Heart», og det mest naturlige ville kanskje vært og gått for en av de røffere eldre låtene, men vi føler den låten har det som vi utbroderte mer senere, nemlig det symfoniske og klassiske. Wolf Hoffmann har alltid hatt en dragning mot de gamle komponistene, så har vi gjort vår variant av det senere. «Metal Heart» er vår hyllest til det.
– «Dead Men Don’t Rape» av GGFH er låten som skiller seg mest ut, og skal jeg være ærlig er jeg neimen ikke sikker på hvor denne har vært og finne.
– Den ble spilt inn samtidig med «Abrahadabra», og ble utgitt som bonusspor på den. Akkurat nå husker jeg ikke hvor, men det var nok enten USA eller Japan. Vi følte at vi skulle dimmufisere en låt, og da falt valget på den. Den har jo et ganske så rett frem budskap også, hehe. Dette kunne vi stå for. Vi ønsket å gjøre noe eget ut av denne, og er den låten vi har utbrodert mest selv på, hvis man ser bort fra litt småtillegg her og der på de andre.
– Hvordan har enigheten under utvelgelse av låter vært?
– Etter hva jeg kan huske har det gått rimelig greit. Alle vi har naturligvis ikke identisk musikksmak, men vi har vokst opp med de samme banda. Og med det utgangspunktet har det ikke være store uenigheter.
– Hva med mer obskure ting, er det noe du kunne tenkt deg å covre? Jeg vet jo du liker for eksempel noe AOR.
– Det hadde kanskje blitt litt vel rart, men jeg husker jeg hadde kontakt med Hank Williams III da vi jobbet med «Abrahadabra». Vi vurderte å dimmufisere en av hans låter. Vi ble kjent med ham under Ozzfest og jeg tok kontakt for å høre om han syntes dette var greit, og hvordan det lå an med publishing og rettigheter. Så gikk det en ukes tid og vi fikk svar om å bare kjøre på, med hilsen om at dette blir fett. Så rant det hele ut i sanden, hehe. Det hang nok sammen med tidskjemaet vårt, hadde vi hatt bedre tid så kunne det nok blitt noe av.
Silenoz sin egen smak har også utviklet seg på disse tretti årene med Dimmu Borgir.
– Tidlig på 90-tallet fikk man ikke lov til å vise noen at man likte Pantera, haha, sånt måtte man holde skjult. Når du blir eldre åpner du deg mer, og når du har turnert verden rundt noen ganger er det naturlig at du blir åpen for det meste egentlig. Noe annet ville vært veldig rart. Det går i alt fra psykedelisk chill til old school country. Så er jeg jo glad i old school death metal da, så jeg hører på veldig mye forskjellig. Men forankringen ligger i 80-talls metal, det er bare sånn det er.
– Hvordan blir det med platehandling når en reiser verden rundt og kanskje oppdager nye spennende ting underveis?
– Det blir jo noen besøk i platesjapper. Samtidig må jeg prøve å være forsiktig med akkurat det, for jeg vet jeg alltid kommer ut igjen med noe. En turnebuss har ikke all verdens plass og du vil jo forvare dette ganske så bra. Og en skal jo helst ha plass til å sove i den lille bunkeren man har fått utdelt, så det begrenser seg hvor mye en kan ta med seg. Kjøper jeg noe nå er det vinyl, i tillegg til digitalt på iTunes og Spotify. CD’er har jeg ikke kjøpt på mange år, og CD-samlingen solgte jeg til en kamerat. Det tok så stor plass. Men det er klart, i ettertid så slår det meg hvilke skiver jeg kvittet meg med. Til og med noen signerte. Men musikken har jeg, jeg lagret alt på eksterne disker. Men det fysiske formatet CD bryr jeg meg ikke om lenger, der blir det vinyl. Derimot har den samlingen vokst en del i det siste, så jeg må nok legge en tur til Ikea i nær fremtid.
– Selv føler jeg det er grenser hvor mye en vinylsamling får økt for tiden. Er det noe som har økt med vinyl, så er det prisene.
– Ja, det har det, men samtidig har jo også kvaliteten økt. Men det avgjørende for meg er den følelsen fra 80- og 90-tallet hvor du åpner vinylen og setter deg tilbake for å lytte, og å sette seg inn i den verden som plata representerer.
– Jeg er veldig glad for at jeg kjøpte mye plater av 70-og 80-tallsbanda tidlig på 90-tallet, da en fikk flotte utgaver kastet etter seg. En halvgrei utgave av en skive som for noen år siden kostet 30 kroner, starter jo nå på 150.
– Ja, ikke sant. Jeg husker jo jeg dro til Oslo og kjøpte Saxon-skiver for 20 kroner, og de var nesten ikke slitte. Det er annerledes nå. Bruktsjappene har tydeligvis skjønt at man kan sjekke verdien på nettet.
– Da dette er årets siste utgave av Norway Rock liker vi å oppsummere året som har gått.
– I det siste har jeg hørt veldig mye på den siste skiva til Spidergawd. Det er faen så fine greier altså. 70-80-talls rock som treffer meg hundre prosent. Jeg er blitt veldig fan av dem, og synes det det meste av diskografien deres holder høy kvalitet.
– Så langt har fokuset vært tilbake i tid, vi kommer ikke unna fremtiden heller.
– Vi har jobbet av og på med låter i flere år. Under pandemien så stoppet jo riktignok samarbeid litt opp, men så er det jo sånn med musikk at vi jobber individuelt i hvert vårt studio. Det å ha nok materiale er aldri noe problem. Utfordringen er alltid å nedskalere til det det som trengs og kutte det overflødige. Og det er ingen enkel sak det, for da kommer jo alles ego inn i bildet. Naturlig nok. Men da må man stikke fingrene i jorda og spørre hva som er best for et nytt album med Dimmu Borgir. Vi har vårt eget utrykk, det kommer vi ikke fra, og vil heller ikke fravike, men samtidig vil vi flette inn litt nye ting, oppgradere litt ting, og kanskje til og med hente inn litt gamle ting. Det er mange elementer som skal på plass for at en skive skal inneholde dynamikken vi synes den bør ha. Per i dag kunne vi uproblematisk ha spilt inn en dobbelt skive, så mye materiale finnes. Vi belager oss på at vi kommer til å fjerne en god del, men en lang skive har jeg tro på at det blir. Vi er godt på vei med arrangementer, og det virker veldig lovende.
– Hvordan foregår dette arbeidet, er det kun deg, Shagrath og Galder, eller er de andre musikerne involverte?
– Hovedsakelig er det oss tre, men vi får innspill av de andre. Når det kommer til det tekniske og pålegg, så er de andre til god hjelp. Vi har veldig mye talent å ta av, men til syvende og sist er det oss tre som tar de endelige avgjørelsene. Og sånn har det vært på noen skiver nå. Med det er det ikke sagt at vi ikke hører på de rundt oss. Skal du ha et velfungerende band, så må man være åpen for innspill, men vi føler denne malen vi kjører nå fungerer bra for oss.
– Du har vært inne på at aktivtetstempoet ikke er det samme som for tjue år siden, er det noe du trives med?
– Personlig skulle jeg ønske det var et høyere tempo. Men det er jo sånn at vi alle har familie og egne ting, og det er det selvsagt forståelse for. Vi er ikke tjue lenger, og heller ikke jeg er interessert i å reise på to måneder lange turneer. Men et litt økt tempo hadde ikke vært meg imot.
– Du har jo Insidious Disease å leke med i mellomtiden da. Men også der har det gått noen år siden siste skive. Og det var forrige gang jeg intervjuet deg, nærmere bestemt for tre år siden.
– Der står det litt stille nå. Vi skulle starte trommeinnspilling i vår, men dette ble utsatt av helsemessige grunner. Vi har demoer på tolv låter tror jeg, med vokal og omtrent femti prosent leads. Så nå venter vi på klarsignal på å kunne gå i studio, så skal ikke det ta så lang tid. Vi får jo se, nå begynner det jo å skje noe med Dimmu Borgir også, men det bør gå fint å flette inn dette. Dette bør være plankekjøring da vi har låtene ganske greit i blodet. Vokalist Marc Grewe blir jo ganske opptatt til neste år med Asinhell, som han har med Michael Poulsen.
– Galder la for en tid tilbake ut noen gitarriff på sosiale medier som hintet om noe nytt fra Old Man’s Child?
– Ja, han driver og plukker og pirker på det. Jeg har hørt flere snutter når jeg har vært hjemme hos han, og det låter Old Man’s Child det altså. Det lover veldig bra, og jeg tror absolutt det blir en plate etter hvert. Han ønsker vel å gjøre alt sjøl, men er avhengig av en trommis. Han kunne selvsagt programmert det også selv, da trommeprogrammer i dag låter veldig bra, men han ønsker nok en levende trommis.
– Nå har han jo spilt med et par ganske ålreite trommiser i løpet av årene.
– Haha, ja, det burde ikke by på store problemer å få må seg noen.
– Så har vi vokalisten deres, Shagrath, nå kommer jo Fimbulwinter-demoen på vinyl.
– Ja, jeg synes det er en veldig fin demo. Dette bandet hadde han jo da jeg møtte han for første gang, og jeg mener bestemt den ble sluppet i akkurat det momentet. Da snakker vi tilbake i 1992, så det er jammen blitt noen år siden. Det er jo litt historie rundt dette bandet også. Bassisten Skoll ble med i Ulver og Arcturus, og har også gjenopplivet Ved Buens Ende, så han har jo gjort det rimelig greit. Det er i undergrunnen det skjer og utvikles.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Finn Håkon Rødland
Livefotos: Anne-Marie Forker, Synne Nilsson
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2023