Fra å være en bacheloroppgave på teaterskolen bestemte gjengen, godt hjulpet av bl.a. ikke ukjente Magnus Børmark (gitarist i Gåte og 22), til å bli et fullverdig band med skive og konserter. Etter å ha blitt fullstendig blåst bort av nevnte skive skulle undertegnede endelig få bevitne en av bandets få konserter på Salt (Anmeldt her!) og avtalte like godt et intervju med bakdamene Nikoline Spjelkavik og Victoria Røising fra teatergruppa Lost And Found Productions i samme slengen. Børmark slang seg etterhvert med også, i tillegg til trommis Johanna Holt Kleive og medgitarist Ulf Knudsen så det ble en god gjeng som satt rundt bordet til slutt.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Fotos: Anne-Marie Forker
– Dere har en mildt sagt spesiell historie i forhold til “normale” band, hvordan kom dette ihop?
Victoria: – I starten var vi opptatte av å kalle det “teater” ettersom det i utgangspunktet var en del av et teaterstykke vi satte opp som bacheloroppgave. Nå derimot kaller vi det “konsert” og føler oss som et vaskeekte band.
Nikoline: – Vi måtte bli litt varme i trøya før vi turte å spille på rene musikksammenhenger, vi har derimot opptredt på forskjellige teaterfestivaler og kalt det for “opera” eller “musikal”. Men det var ikke så skummelt som vi trodde, så når vi først fikk smaken på konsertscenen skjønte vi at det absolutt har sine fordeler og er enklere på mange måter enn “teaterhoder” som vi er vant med.
Victoria: – En åpenbar fordel på en konsertscene er at man gjerne kommer til et sted hvor de har en del av utstyret man trenger, mens på et teater må man ofte ha med alt selv – spesielt når det kommer til lyd og lys.
Nikoline: – De aller fleste band har jo behov for de samme basistingene som gjerne da finnes der man skal spille, sånn er det ikke alltid med en teateroppsetning. Det er kult å endelig tørre å si at vi nå kun gjør musikk.
– Dere kan jo ta oss med helt til scratch og fortelle hvordan det hele startet?
Victoria: – Jeg og Nikoline gikk på skuespillerutdanning i Fredrikstad sammen, på Akademiet For Scenekunst – det var der vi møttes…
Nikoline: – …og der fant vi ut at vi var ganske gørrlei av teater generelt…
Victoria: – Ja, eller lei og lei – det var vel en reaksjon på at vi hadde gått der i tre år og var mer enn klare for noe nytt. Til å være såpass lite tradisjonsbundet blir det allikevel tradisjon over såpass lang tid og syntes vi hadde fått nok av det da. Samtidig hadde vi også funnet en del like musikkreferanser vi hadde fra ungdomstiden som gjorde at vi klaffet godt sammen.
Nikoline: – Jeg husker jeg så et bilde av Victoria med grønn hanekam som traff godt med det jeg likte fra samme tid. En skikkelig høy en, og jeg som var oppvokst med Rock Mot Rus og naglebelter, Dimmu Borgir og Turbonegro. Det var det kuleste jeg visste om på den tiden.
Victoria: – Vi hadde året før begynt så smått å jobbe sammen utenfor skolen og fant ut at det funket fint, jeg husker også en sangtime der vi hørte på Dimmu Borgir og lærte å growle av læreren. Det var ganske gøy. Så skulle vi lage en avgangsforestilling, noe man gjør i grupper man velger selv og da valgte vi enkelt og greit å gjøre det sammen og lage musikk.
Nikoline: – Vi ville lage et pønkband for vi var dritt lei, og startet med å tenke over grunner til hvorfor man er lei og sur så da passa det bra – sammen med felles utgangspunkt i musikkinteresse.
Victoria: – En av de første tankene var hvordan man kan sammenslå musikk og teater på en annen måte enn “Annie” og Broadway…
Nikoline: – …så prosjektet begynte vel med tanken om å lage noe pønk-isj der det er lov til å si ting rett frem. Vi skrev alt av tekster og materialer i løpet av noen uker, og det første vi begynte med var å skrive ned en hatliste over ting vi mislikte for å ha den som en slags blueprint for veien videre. Hvor lang tid brukte vi på den igjen?
Victoria: – Det husker jeg ikke, men jeg husker at vi skrev ned noen ting hver morgen det første vi gjorde.
Nikoline: – Det ble en ganske lang liste etterhvert, og si at vi satt oss ned en halvtime bare for å fylle ut ting vi hater hver for oss dag etter dag – og de tingene ble til slutt utgangspunktet for låtmaterialet.
– Et fint utgangspunkt for et pønkband må jeg si.
Nikoline: – Ikke sant? Og bare ved å lese nyheter om all elendighet rundt om i verden dukket det stadig opp nye ting på den lista, og til slutt ringa vi bare rundt de tingene som gikk igjen – og det var mye flyktningkrise da dette skjedde samtidig. Man blir jo beveget av å lese om sånne typer kriser, så det ble mye rundt akkurat det. Samtidig som det naturligvis også ble en del om Trump i etterkant. Så bestemte vi oss bare for at vi skulle gjøre dette til bachelor, men vi trengte hjelp. Vi var såpass heldig at Ulf jobbet som teknisk ansvarlig på Akademiet så vi spurte om han kunne være en slags mentor og kanskje på sikt også være med å spille – noe han heldigvis ville.
Victoria: – Men vi ville også ha med Magnus og bestemte oss for å ringe han.
– Dere bare ringte Magnus og presenterte opplegget så var han med på laget…?
Nikoline: – Ja, vi begge har jo vært blodfans av Magnus i mange år og sett Gåte et utall antall ganger i tillegg til at vi var klare over at han hadde jobbet en del med teater selv så han var nærmest som en uoppnåelig match, men vi bestemte oss for å i det minste prøve. Vi følte ikke at vi som ukjente bare kunne ringe hvilken som helst kjent musiker om han ville hjelpe oss med bacheloren, men ettersom han faktisk hadde drevet med teater følte vi at det var et lite håp. Vi hadde også sett et par av hans produksjoner og syntes det var jævlig bra. Victoria med den største telefonskrekken jeg vet om fikk i oppgave av å ringe, haha!
Victoria: – Vi tenkte at vi ikke hadde noe å tape, så det ble en fin øvelse for meg å ta den telefonen – om enn med noe tynn og usikker stemme. Eksponeringsterapi om du vil, og han ble helt enkelt umiddelbart med på båten.
Magnus: – Jeg syntes det var kjempeartig å bli ringt opp, jeg følte umiddelbart at det var spot-on. Spesielt etter jeg hadde jobbet mye med akkurat teater de siste årene og vært i rockelivet over store deler av livet mitt var dette midt i blinken. Jeg har lagd mange rare lyder jeg har holdt på med i studio som aldri har blitt med på noen plate men som jeg har brukt live. Den delen har passet veldig godt inn i teateret, så når de ringte og fortalte at de skulle gjøre en slags teaterkonsert så passet det bare perfekt.
– Av og til faller bare brikkene på plass av seg selv.
Nikoline: – Helt utrolig. Det var ekstremt viktig for oss å få han med, for vi består i utgangspunktet av to musikkfans, men som ikke eier erfaring i hvordan å hverken være i et band eller enda mindre drive et. Så det var livsviktig for oss å få hjelp, og vi hadde aldri fått til dette uten det lykketreffet med tanke på all erfaring han har med både være i band og alt det andre han har holdt på med.
Magnus: – Det som var kult var første gang de spilte låtene for meg og jeg ble rørt, for det var så rått og helt annerledes da de ikke hadde rota seg bort i de vanlige konstruksjonene eller “rett/feil”-tankegang som en musiker vanligvis ville gjort, spesielle estetiske ting som er usagte sannheter hvis man har holdt på med musikk en stund. Det fantes ikke i det hele tatt med det de viste meg, men viljen til å uttrykke seg gjennom musikk var desto større fordi de ikke har den erfaringsballasten. Det å kjenne på den følelsen for meg var ekstremt åpnende ettersom jeg har vært i musikkmiljøet såpass lenge som jeg har og kjenner at ting fort kan gå litt på repeat både rundt meg og i meg. Så kom de med der her og jeg tenkte “Her er det jo, akkurat det jeg trenger!”.
– Hva var det som da ble presentert egentlig? Demoversjoner eller en ren fremføring med kassegitar, piano eller liknende?
Magnus: – Det var live i hvert fall.
Nikoline: – Mest sang med noen akkorder som vi gjorde så godt vi kunne.
Victoria: – Vi var så nervøse at vi gjorde det med hette over hodet, og den har vi fortsatt å bruke på scenen faktisk. Skikkelig flaue.
Magnus: – Og det var nesten ikke komp en gang så det var nesten utelukkende ren vokal. I tillegg var det noen tekstlige kvaliteter der som det knapt finnes maken til. Det lå en energi der som var veldig spesiell.
– Hvordan kom resten av besetningen på plass?
Victoria: – I tillegg til Ulf og Magnus hadde Nikoline en god venninne ved navn Johanna fra Romerike som aldri har lært å spille trommer, men som er helt rå.
Nikoline: – Hun har det litt i genene så hun er litt heldig der, men samtidig så er perkusjon i blodet hennes. Faren hennes er Audun Kleive, en meget renommert jazztrommis, og hun sitter konstant og hamrer og slamrer på ting. Det passet veldig bra, så hun måtte med. Men vi trengte en bassist også…
Victoria: – Så da stakk vi på St. Croix som er et kjent ungdomshus i Fredrikstad for å lete der på et arrangement som heter Husrock. Da falt vi umiddelbart for Henry Solstrand som i tillegg til å være jævlig god hadde en enorm tilstedeværelse og sjarm på scenen. Vi fortalte at vi var talentspeidere og lurte på om han ville være med i bandet vårt, haha! Så da ble han det.
– Var dette da i forbindelse med skiva (som anmeldes her!)?
Victoria: – Neinei, dette var til den aller første forestillingen som vi snakket om tidligere – altså det første som skjedde. Helt bakvendt, men vi lagde en konsert med en fast spilleliste som vi fortsatt spiller. Dette er da det som ble selve skiva fra start til slutt.
Nikoline: – Det er der det blir litt krasj men som også er kult, for vi tenker veldig dramaturgi i det vi gjør naturligvis og det er ikke bare en låt som etterfulger en annen låt, men det er tekster og andre ting som henger sammen. Vi bygde det opp som en supernova, altså en stjerne som dør.
Victoria: – Tanken var at vi begynte idet den er i ferd med å dø, så går den over i eksplosjonen før den går inn i det svarte hullet igjen. Det var det som var utgangspunktet vårt. Da ble dette til den konserten som til å begynne med var teaterstykket. Så var vi veldig heldige, for til det som da var selve eksamen tar alltid skolen inn eksterne folk som har peiling til å vurdere, og en av de var en ved navn Sven Åge Birkeland som driver Teatergarasjen i Bergen som er veldig anerkjent i teatermiljøet. Han kicka skikkelig på det og inviterte oss til å spille på festivalen der høsten etter. Så våren 2016 hadde vi den opprinnelige eksamen, og høsten etter dro vi dit for en ny oppsetning – og det igjen var en starten på at dette skulle bli en egen greie. Vi har spilt veldig sjeldent, men de gangene vi har hatt en konsert har vi alltid fått muligheten til en til noen måneder senere. I snitt en gang eller to i halvåret siden den gang har vi vel spilt tenker jeg. Midt i mellom dette begynte Magnus å pushe for at vi måtte lage skive med dette.
Magnus: – Dette skulle ut på skive, og jeg måtte produsere den, haha! Så det endte med at jeg bare booka tid i studio til Christer Cederberg, gamle Animal Alpha, som driver i Kristiansand og mikser på et internasjonalt høyt nivå, så det var utrolig kult at vi fikk tid der.
Victoria: – Vi er også veldig store fans av Animal Alpha, så det også var helt sjukt for oss.
Magnus: – Han har også produsert oss i 22 (Magnus sitt andre band) og gjorde en veldig bra jobb for oss der så vi ble godt kjent den gang. Det aller viktigste for meg når vi gikk i studio var at vi ikke måtte produsere i hjel musikken, ikke prøve å bygge opp sangene på nytt igjen for da ville det ha falt ifra hverandre. Hvis du tar enkeltelementene hver for seg er det ikke helt der, misforstå meg rett, men når du legger alt sammen med hverandre er det en energi der som er helt fantastisk. På en eller annen måte blir helheten langt større enn bestanddelene, så det måtte vi ikke fucke opp. Samtidig skulle det ikke låte som det var blitt spilt inn i en garasje heller, så jeg var helt sikker på at vi skulle få til det i det studio. Det skulle knirke litt her og der, men samtidig få det til å smelle. Det var planen å mer eller mindre gjøre det i én økt der vi bare skulle kjøre på også skulle vi være der.
Nikoline: – Hele opplegget tok vel kun tre eller fire dager mener jeg. Det var litt av et første møte med studio for oss kan du si, langt ifra noe luksusliv. Det ble et ekstremt tidspress så jeg tror siste vokaltagningen ble klar rundt klokka fire på natta.
Victoria: – Da har jeg et bilde av Magnus som ligger under en bøtte og slår opp ned, haha!
Magnus: – Det var da absolutt alle idéene skulle prøves ut så det ble noen scener der ja. Nikoline løp rundt med megafon og sirene, og det er et godt eksempel på hvordan vi var innstilt på jobben – det kunne like gjerne ha blitt samplet, men det var en tro på at det ga en ekstra energi inn i lydbildet.
– Som jeg kjenner Magnus fra Gåte vil jeg absolutt tro at lyd er greia ved siden av gitar, så det må jo også ha passet ekstremt godt inn da dere gikk fra teater til studio?
Nikoline: – Men han er langt ifra firkanta i hodet, kanskje som en slags lyddesigner om du vil. Det handler litt om den lekne energien, selv om man ikke bare lager den lyden kun for å lage den. Det gjelder å høre hva som trengs og faktisk vite hvordan man gjør det, og der er han helt unik. Det er nok litt av grunnen til at vi har klaffa så godt sammen og. Litt flaks skal man ha.
Magnus: – Dere har jo så mange rare lyder fra før jeg begynte å blande meg og, som den forferdelige fuglelyden eller hva det er som slutter “People”…
– Den korrekte termen du nevner her er pig squeel, ihvertfall i metallmiljøet.
Nikoline: – Pig Squeel? Da lærte jeg noe nytt, haha! Men et godt bilde på hva som har fungert såpass godt, nemlig at vi to jo ikke kan noe som helst innen musikervirket og derfor har måttet ty til det vi faktisk har greie på og vet funker og har hatt Magnus til å transponere det til musikken.
Magnus: – Jeg har jo egentlig ingen formell utdanning og kan egentlig ingenting foruten det jeg har lært selv etter lang tid med masse erfaring. Gjennom det så skjønner man hvordan harmonien mellom oss passer såpass bra.
Nikoline: – Det var så utrolig befriende å ikke måtte kunne beskrive tonearter når vi satte oss ned for å forklare musikken, å enten bare kunne starte å synge der Magnus fant via gehør hvor den burde spilles eller at vi viste det lille vi hadde på gitaren selv og han tok det derifra. Vi kan jo ingenting om tonearter så det hadde ikke fungert.
Magnus: – Det har vært flere melodier de viste hvor det var veldig lett å finne hvilke akkorder som burde være der, da melodien og historien nesten ga det av seg selv. Utrolig sterke melodier med sterke følelser, så det var utrolig artig å jobbe på den måten. De har nesten en ferdig pakke når de lager en melodi. Alt ligger der så det er bare å være med på å pakke ut sammen. Det er derfor de får så mange fans, og det er derfor jeg ikke bare vil være med – men spør pent om å få være med fordi jeg bare vil være sammen med denne gjengen av den grunn at det er en såpass unik kraft, glede og inspirasjon.
– Det kan jeg levende forestille meg.
Nikoline: – Og resten av gjengen, som er en virkelig spesiell gjeng, er jo absolutt like viktige for kraften. Ta bare aldersspranget mellom Ulf og Henry for eksempel der Henry akkurat har blitt 20…
Ulf: – Jeg begynner jo å dra litt på alderen og spiller ikke gitar så ofte lenger, så jeg føler meg ekstremt heldig som også får være med på dette. Her er det bare å legge seg på kord også funker det. Jeg har vel vært med på å forme noen riff her og der og godeste Magnus har pusha meg nesten over kanten. Det gikk bra, men jeg kjente litt på den underveis. Men det er bra, for det handler om å forenkle ting. Kraften i denne musikken er at den er enkel i bunnen, men har mange avanserte elementer i seg – som enkelte melodier og arrangementer.
Victoria: – Herregud, nå sitter vi jo bare og får skryt.
Ulf: – Neimen, vi spiller jo i bandet sammen og må jo være fornøyde med det. Når dere spurte meg i starten var jeg veldig skeptisk til å begynne med for å være ærlig, men når jeg hørte låtene tenkte jeg at det er jo akkurat sånn det skal være. Samtidig som det var i en sånn form som jeg skjønte at jeg kunne fikse.
Nikoline: – Uten disse her to med hver sin kompetanse og tyngde hadde dette aldri i verden gått.
Ulf: – Joda, det hadde blitt noe annet men det hadde nok gått det og.
Victoria: – Hele idéen med Different Kinds Of Stars er jo at vi kan gå på scenen og bare være akkurat den vi vil være, og det håper og tror jeg at publikum kjenner på også.
Ulf: – Og i tillegg øvde vi inn en ekstra låt som jeg spilte i gamle dager, “Snuten Kommer” med Betong Hysteria – og tilogmed det funker. Det er langt ifra noen selvfølgelighet. Et godt eksempel der er Johanna som ikke helt visste hva hun skulle gjøre til å begynne med, men som bare tar det kjempefort og får det til å låte helt kule til slutt. Hun er dritbra, men vet ikke alltid hva hun gjør.
Magnus: – Og det skal man aldri pirke i, for det er det som gjør det så forbanna bra. Jeg husker en episode fra studio der et trommebreak aldri satt helt som det skulle, og vi lurte på hvorfor da hun aldri hadde hatt problemer med det før. Så vi kikker inn og ser at den ene tammen står for langt unna, og istedet for å flytte den nærmere hadde hun heller strukket seg så lang hun var for å rekke den. Det var jævlig bra.
Johanna: – Det har vært noen situasjoner der basstromma har glidd unna så beinet havner i stadig mer unaturlig posisjon der jeg har prøvd å få kontakt med Henry for hjelp, haha! Amatørmessig som bare rakkern, det er deilig det!
– Jeg må nesten komme innom hovedgeskjeften deres Lost And Found Productions. For meg som følger dere på diverse sosiale medier ser det ut som om det skjer forholdsvis mye der også. Hvordan får dere tid til å kombinere dette og samtidig få samkjørt det med det jeg tipper er et relativt hektisk tidsskjema for resten av besetningen?
Victoria: – Jeg skjønner jo at det må være skikkelig forvirrende at vi på en måte har et band som er en del av et teaterkompani. Men det er som det er, for vi – altså jeg og Nikoline sammen med en som heter Per Magnus er Lost And Found Productions som er en slags teatergruppe.
– Dere som var drittlei teater allerede på teaterskolen der altså?
Victoria: – Ja, men nå har vi vel på en måte fått ferten av det igjen kan du si.
Nikoline: – Vi gjør alltid det motsatte av det vi har gjort før, og det vises nok ganske tydelig i prosjektene vi holder på med. Vi kan lage Oliver Twist for barn i hjembygda mi, vi lager punkekonsert og vi setter opp en alternativ seksualundervisning for ungdom – vi driver også nå med terrorforestilling så det kan fremstå ganske schizofrent egentlig.
Victoria: – Det som nok er en rød tråd i det hele er at vi har jobbet mye med musikk og teater i ulike kombinasjoner, og også endel video har vi drevet med når det kommer til det mer audiovisuelle.
– Dere sa at konserten består av skiva deres fra start til slutt inkludert coverlåta, med tanke på at nevnte skive kun varer rundt 34 minutter vil jeg se for meg at konserten blir litt kort? Eller trekker dere ut ting?
Victoria: – Vi trekker ut noe, så det varer lengre enn det vil jeg si.
Nikoline: – Det er litt mer kontakt med publikum på vår måte, og det er endel lydlandskap som vi utvider live. Så har det også mye med hvor bra respons og kjemi vi får fra tilskuerne også selvsagt. Noen ganger trekker vi ting ut litt ekstra med jamming da det er ekstra bra, så det varierer litt. Vi får se hvor langt det blir idag, det blir spennende. Det er jo sitteplass som ikke er helt vår stil, men det måtte bare bli sånn med tanke på koronatiltak.
Victoria: – Men det finnes noen slags bikuber på gulvet foran ved scenen man kan stå i hvis man vil.
– Hvordan ser dere så på Different Kinds Of Stars i dag? Teaterforestilling eller band? Rockeopera kanskje?
Nikoline: – Dette prosjektet er helt klart et band, og det har vi funnet ut på veien. Skulle vi fortsatt kalt det for en teaterforestilling som vi gjorde i starten ville det ha vært å pisse på kameratskapet vi har opparbeidet med resten av gjengen. Et band er noe annet enn det vi er vant med, og det har vi skjønt underveis.
Victoria: – Vi har også stadig mer følt oss som et band etterhvert som tida har gått også, for vi har fortsatt med det med de samme folkene.
Nikoline: – Og i et teater kan du bytte ut skuespillere etterhvert hvis det trengs, og det var det som egentlig var tanken med Different Kinds Of Stars når vi startet opp og – at vi kunne kontakte litt forskjellige folk her og der som det passet for den kvelden. Men vi skjønte fort at det hadde blitt helt feil når vi hadde spilt litt sammen, for vi har blitt en gjeng og den energien vi har er helt avhengig av at de andre er der. Karakterene hvis du ser på det som teater er egentlig oss selv der alle har hver sin viktige rolle for at det skal funke og bli rart nok, skeivt nok og tøft nok så vi fant ut at vi er et band så får vi spille når alle kan enkelt og greit.
Victoria: – Det har ikke vært så ofte, men gøy når det skjer. Vi bor også på vidt forskjellige steder i landet så når vi blir enige om en konsert så må vi nesten sette av tid til øving i forkant ettersom faste øvinger er plent umulig. Så da møtes vi og øver, spiller konsert og så sees vi om noen måneder igjen.
– Er det da håp om noen oppfølgerskive noen gang?
Nikoline: – Når vi øver dukker det alltid opp et eller annet, så noe har vi på lager. Men det kommer veldig an på hvorvidt samtlige har tid og mulighet. Forutsetningen er at folk har tid og lyst først og fremst. Men det er ikke usannsynlig synes nå jeg. Jeg har ihvertfall veldig lyst.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2020