Ear Music
Mystiske 13 måneder etter utstedelsen av ”Whoosh!” seiler et nytt langspillfonogram fra Deep Purple inn i platestativene. Veteranene har, i likhet med Enuff Z’nuff – og nedslående mange andre – latt seg bite av coverlåtplate-basillen. ”Turning To Crime”, for øvrig en glimrende prosjekt-tittel, markerer bandets første album utelukkende bestående av andres musikk, og dette inntreffer fordi de involverte kjedet seg i Covid-limbo. Nå vet man at dagens tilårskomne Deep Purple-besetning danner en musikalsk bastion få, uansett alder, er kapabel å matche, slik at utslag i nedre ende av kvalitetsbarometeret begrenses. Noe av stoffet klinger riktig godt, fortrinnsvis oppføringer hvor bandet øser av seg selv og tillemper låtene friske idéer, som Loves 1966-mesterverk ”7 And 7 Is”; denne er behørig eksegert av et utall artister, Alice Cooper inkludert, men aldri på dette viset. Instrumentalsekvensen opptar halve innspillingen og fremstår totalt Deep Purple. Et nykomponert og klassisk-influert arpeggiobrekk under Fleetwood Macs ”Oh Well” stiller enda hvassere, og bedyrer – i spann med originalskyts supplert Bob Seger Systems ”Lucifer” – at det er mulig å presentere andres musikk på egne premisser. Mitch Ryders ”Jenny Take A Ride”, Creams ”White Room”, det avsluttende potpurriet ”Caught In The Act” og en platedivergerende og grasiøs ”Let The Good Times Roll” (Ray Charles) fungerer også tålelig greit, uten at man helt begriper hva verden skal med dem. Verst smaker plankekjøringen av ulidelige ”The Battle Of New Orleans” (Donnie Lonegan) og sidræva ”Rockin’ Pneumonia And The Boogie Woogie Flu”, som i anstendighetens navn burde være forbeholdt Ian Gillan & The Javelins.
3,5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 26.november 2021