Onsdag 22. november 2023
Og stunden var så til de grader stakket da de entret scenen ti minutter før oppsatt tid og smalt i gang “Guess Who’s Back” og “Get High”. Tross gitartrøbbel på førstnevnte var Oslo tydeligvis klar for fest, og Danko var klar for å levere!
Det ble gjort et poeng ut av at det var en onsdag kveld, og kun de ekte rockerne var på plass – deriblant en dame som skulle være på jobb 05:00 dagen derpå. Vi ønsker damen lykke til med arbeidsdagen, og satser på at den overlevdes.
Da “Lipstick City” kom tidlig i settet var senhøsten/vinteren allerede glemt, og da den ble etterfulgt av den eviggrønne “First Date” kunne jeg sverge på at det var tidlig mai. Det ble visst ikke noe av årets vinter, og godt er det.
Det er alltid gøy å høre Danko fortelle om sin Norgeshistorie, fra da de spilte på Garage, så på John Dee og så over til Rockefeller der de har spilt siden. Og om man skulle være i tvil – det er her han og de hører hjemme. “Code Of The Road” kan vel være et fint testament til nettopp det, og her tok det også litt ekstra for i publikum så det passet ekstra fint.
For en som setter pris på sceneshow er det samtidig også befriende å se band som Danko Jones, som kun består av tre folk på scenen, null staffasje og ikke noe som tar fokus fra trioen – spesielt da de lander dette gang etter gang utelukkende ved hjelp av fet rock og en enorm dose karisma. Også er det nok litt underkommunisert hvor til de grader bassist J.C. setter pris på være akkurat der han er, nemlig rett ved siden av Danko for bare å rocke bassen sin – og der er det ikke mange i klassen som gjør akkurat den jobben bedre.
Noe mer passende tekstlinje til både band og kveld enn “I came here to fuck shit up and have a good time” skal godt gjøres, og her blir det selvsagt bedt om full allsang, noe som ble levert selvsagt. Følg den så opp med “Invisible” og du var på feil sted hvis ikke du var på Rockefeller akkurat der og da.
“Lovercall” må bare spilles, og den ble så også gjort mot slutten av settet – etterfulgt av den nesten like obligatoriske “The Mango Kid”, og akkurat her og da kan det ikke ha vært mange som var misfornøyde med kvelden. Fest og moro? Check. En sprudlende Danko foran et ellevilt publikum? Tja, her var det nok rom for forbedring fra begge parter. Det var rett og slett ikke et publikum i fyr og flamme, og det tror jeg gikk litt utover humøret til godeste herr Jones, for jeg har sett han langt mer sprudlende tidligere. Men det er ikke til forkleinelse over jobben bandet gjorde, for de innbydde til fest – og fest ble det.
For bevares, når man avslutter hovedsettet med spor som “My Little RnR” så skal det veldig mye til for at det går feil også – og det gjorde det vitterlig ikke heller. Ei heller da de kom tilbake for å spille den aller første låta Danko skrev som ble med i bandet eller ved “The Twisting Knife”, som må være der nærmeste Iron Maiden de noensinne har gjort.
Så da de takket for seg med “Shake Your City” kan vi nok konkludere med at, jovisst ble vi ristet – men nok ikke like filleristet som sist.
Men skulle jeg ønske noe, så skulle det vært litt mer snakk fra personen Danko. Sist de var her holdt han nesten like så mye standup som konsert, og litt mer av den biten hadde gjort seg. Men samtidig viser det at det er særs lite planlagt, og det er også veldig positivt. Det er bare det at det er så gøy når han slipper seg helt løs, og skkurat dét manglet litt akkurat denne kvelden.
4.5/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Anine Desire