Onsdag 22. november 2023
Når blader og nettsteder som skriver om hardrock- og/eller prog kårer de fremste konseptalbumene gjennom tidene, ligger alltid Queensrÿches «Operation: Mindcrime» nær toppen av lista. Vokalist Geoff Tate har vært ute av bandet i over 10 år, etter et mildt sagt stygt brudd. Som en del av skilsmisseoppgjøret mellom Tate og resten av bandet fikk vokalisten imidlertid eneretten til å fremføre «Operation: Mindcrime» (og den ikke på langt nær like vellykkede oppfølgeren med det oppfinnsomme navnet «Operation: Mindcrime II»). Sist gang Tate fremførte verket fra start til slutt i Norge var i 2018, da albumet fylte 30 år, og stedet var den gang Hard Rock Café i Oslo. Når albumet nå har fått fem nye år på baken og er halvveis til 70, har promotøren heldigvis oppgradert til en større scene, og John Dee er utsolgt denne onsdagskvelden.
«I remember now. I remember how it started. I can’t remember yesterday. I just remember doing what they told me … told me … told me». Etter denne klassiske introen entrer Tates backingband scenen og «Anarchy-X» er i gang. Bandet består av (for meg) fire ukjente unge herrer, som sannsynligvis ikke var født når albumet de fremfører ble utgitt i 1988. Greit nok, gitaristene er ikke på høyde med duoen Wilton/DeGarmo, men de holder seg tro mot originalen, og kjemien bandmedlemmene imellom på scenen er det ikke noe å si på.
Hva så med Tate selv? Musikkverden er full av eksempler på vokalister som taper seg kraftig når de nærmer seg pensjonsalder. Tate har nå fylt 64 år, men jeg tror han overbeviser alle som har løst billett. Han treffer tonene, har fullt av kraft i stemmen, og presenterer historien om Nikki med imponerende stor innlevelse. Fra første ordentlige låt, «Revolution Calling, er det bra med allsang, og knyttnever i været, så man kan ikke annet enn å bli imponert over publikum heller. Selv om man som vanlig stusser på hvorfor en god del ser store deler av konsert gjennom mobilskjermen… Vel, nok om det. «O:M» sin klassikerstatus er vel fortjent, og er 70 minutter musikk blottet for dødpunkter.
«- Kill her. Thats’s all you have to do.
– Kill Mary?
– She’s a risk, and get the priest as well…»
Albumets magnum opus, «Suite Sister Mary», er min personlige favoritt, og var sannsynligvis den første «prog-låten» jeg likte, lenge før jeg visste hva «prog» var for noe. Denne duetten mellom «Nikki» og «Mary» er rett og slett ti minutter med gåsehud, og selv om den originale «Mary», Pamela Moore, savnes, blir denne låten også i kveld et stort høydepunkt.
«O: M» er noe så sjeldent som progressiv/teknisk metall med fengende melodier og refrenger, og i tillegg med sterke tekster. Avslutningssporet «Eyes of a Stranger» er intet unntak, og Tate m/band høster velfortjent applaus når albumet har nådd slutten. Vokalisten virker oppriktig glad for publikumsresponsen, og spør «Do you want to hear some more?». Svaret sier seg selv, og vi får servert de tre kanskje mest kjente sporene fra «Empire», altså tittellåta, «Jet City Woman» og «Silent Lucidity». Innimellom disse plukker de faktisk frem «One Foot In Hell» fra «Operation:Mindcrime II», noe som overrasker undertegnede i hvert fall. Etter en kort pause, er det på tide med ekstranummer, og med «Queen of the Reich» og «Take Hold of the Flame» fra Queenrÿches henholdsvis første EP og album, er det slutt.
Noen påminnelse om hvor bra dette albumet er trengte jeg på ingen måte. Likevel er det særdeles morsomt å oppleve at Geoff Tate 35 år senere presenterer albumet på en så imponerende måte fra en konsertscene. Jeg kommer på 40års-jubileet i 2028 også!
5/6 | Terje Nygård
Foto: Johannes Andersen