Skal man snakke om hvilket band som har vært blant Skandinavias ledende de siste tretti år, er det vanskelig å komme utenom D-A-D fra København. De danske drenge har levert elleve studioskiver av generelt høy kvalitet, og vi fikk vokalist Jesper Binzer til å lose oss igjennom hver enkelt av skivene, backstage på Rockefeller i Oslo et par timer før showtime.
Tekst og foto: Geir Amundsen
Livefoto: Terje Dokken
– Dere la i vinter ut på en 3×30 konserters turne i anledning D-A-Ds 30-årsjubileum. Men ifølge alle biografier ble bandet dannet i 1982, og første skiva kom i 1986. Så hva skjedde for 30 år siden, i 1984?
– Det er faktisk en mening med det! Mulig at det skjedde i 1983, men vi tror det var i 1984, at min bror Jacob ble med i bandet som gitarist, og han spilte sin første konsert med oss den 03.mars 1984, i København. Så vi har alltid regnet den datoen som bandets fødselsdag. Vi er ikke noe særlig for nostalgi, men likevel feiret vi 25-årsjubileet vårt med utgivelsen av et boxset, og nå gjør vi denne jubileumsturneen i anledning 30 år. Men det har mer med timing å gjøre. Vi ønsker ikke å se oss for mye tilbake, men når vi har holdt på så lenge som vi har, kan vi ikke lenger påberope oss å være nye og spennende og fremtidsrettede! Og jo lengre tid som går, jo vanskeligere blir det å overse vår historie.
– Ja, det hadde vært lett for dere å bli et rent nostalgi-band som bare spiller de gode gamle låtene som folk husker fra 80-90-tallet.
– Akkurat! Og det har vi i alle år prøvd å styre unna, men denne gang tenkte vi ‘Fuck! Nå gjør vi det!’ Og det føles faktisk deilig! Vi lider også litt av schizofreni, for sør for Danmark, altså i Tyskland og på kontinentet så er fansen overhodet ikke med på hva som skjedde før 1989. De er helt uvitende om våre to første skiver, og de fikk heller ikke med seg våre sent-90-tallsskiver «Simpatico» og «Everything Glows». Ikke «Soft Dogs» heller, for den saks skyld. Så denne gangen har vi ønsket å vise frem hele oss, istedet for å lage en setliste tilpasset territorium.
– På første del av turneen, de 30 konsertene i Danmark, så har dere spilt låter fra hver eneste skive – bortsett fra «Soft Dogs».
– Sier du det? Hmmm…det stemmer! Vi har spilt flere låter derifra på alle turneer siden den kom ut, men hvorfor vi har droppet de nå, det vet jeg ærlig talt ikke. Men i Danmark spilte vi ingen hits! Ingen «Sleeping My Day Away», ingen «Bad Craziness», ingen «Laugh & A 1/2» – vi har gjort 30 konserter uten hits!
– Ja, det var mitt neste spørsmål! Er det fordi dere har spilt så ofte i Danmark at det ikke behøves?
– Ja. Vi vil jo komme folk i møte med å spille de gamle låtene og hitene – til en viss grad. Men et sted må vi sette en grense for musikalsk prostitusjon, haha. Og vi har hatt det utrolig moro med å sy sammen en setlist uten grunnsteinene i vår popularitet! Eller det vi trodde var grunnsteinene. Vi har fått tilbakemeldinger fra den mer tilfeldige fansen som har vært på konserter i vinter som har sagt ‘Jeg kunne ikke synge med på en eneste låt, men fy faen så fett det var!’ Og det føles som en personlig seier for oss!
– Og dere har istedet gjort masse låter dere ikke har spilt live før? Eller ikke spilt på 15-20 år?
– Det er riktig, og det kommer vi også til å gjøre i kveld. (Oslo-konserten var den første på turneen utenfor Danmark.) Til hver turne de siste ti år har vi alltid gjort et poeng ut av å spille EN låt som vi aldri har gjort før. Denne gang tror jeg vi har ihvertfall fire. Vi må bare ikke være så redde for å spille andre låter enn det vi føler at vi burde spille!
– Altfor mange veteranband spiller bare de kjente låtene fra sin storhetstid pluss et par låter fra sin nye skive, og dropper alt i mellom.
– Akkurat! Og jeg forstår det godt! En konsert er et samspill, det skal være en god aften, og man skal ha kommunikasjon med publikum. Mange band er ivrige på å presentere sine nye låter – naturligvis – og synes heller ikke de kan droppe alle de låtene som har gjort dem store, låtene som det gjennomsnittelige publikum kommer for å høre. Og da blir mellomperioden skadelidende. Men det har vært utrolig gøy å oppdage at folk er villige til å høre på låter fra mellomperioden, og til å oppdage den musikalske kvaliteten fra denne epoken i bandets historie. For kvaliteten er der, selv om disse skivene ikke hadde samme kommersielle suksess som de foregående.
– Det har også vært en trend blant band å spille en eller flere av sine største skiver i sin helhet på konserter. Er det noe der har vurdert?
– Vi har snakket om det, men det er ikke noe jeg tror vi kommer til å gjøre med det første. I så fall burde det ha vært i år, siden vår største suksess-skive «No Fuel Left For The Pilgrim» fyller 25 år i 2014. Men den er jo bare 45 minutter lang, og vi spiller godt over dobbelt så lenge, så vi må uansett gjøre mye annet, og da blir litt av poenget borte. Men rockekulturen blir jo eldre, og det kommer flere og flere konsepter. Har dere uttrykket «Det Grå Gull» i Norge?
– Hmmm nei?
– «Det Grå Gull» er publikumssegmentet mellom 50 og 65 år – de har vært fans av rock lenge, men er nå godt voksne, har masser av penger, og er villige til å bruke masse penger på en konsert som appellerer til dem. Og de blir det bare flere og flere av for hvert år.
– På alle skivene deres står samtlige låter kreditert med «All songs written by D-A-D». Hvordan fungerer det i praksis? Dere sitter ikke alle fire i et rom og spikker frem låtene?
– Vi tre som spiller strengeinstrumenter kommer oftest opp med riffene og grunnideene, der er det ganske jevnt fordelt. Og Laust (Sonne, trommer) er veldig god med melodier, og bidrar kraftig på den siden. Det gjør jeg også, naturlig nok siden jeg er vokalisten. Stig (Pedersen, bass) bidrar mye med tekster, mens min bror kan kalles bandets kapellmester. Han tar fatt i arrangementene og sier klart ifra hva som funker og hva som ikke funker. Og vi ser gang på gang at de låtene som har slått best an, har nesten alltid vært de med 25% fra hver. Selvsagt er det låter hvor en av oss har kommet med det meste, kanskje 60-70% mens de andre bidrar med 10% hver. I perioder har kanskje en av oss vært mer kreativ enn de andre. Men jevnt over er det slett ikke løgn å si at hver av oss har skrevet 25% av låtmaterialet vårt, også i perioden hvor Peter Jensen spilte trommer.
– Det er ikke så lett å konkretisere hvilke band D-A-D er inspirert av, og musikalsk har dere endret dere veldig siden debuten. Men jeg får inntrykk av at Stig er punkeren i bandet, og du er hardrockeren. Er det riktig?
– Ja, det stemmer nok. Stig var alltid veldig fan av Iggy Pop og Blondie, mens jeg hørte mest på Thin Lizzy og AC/DC.
– Favorittskiver?
– Hmmm… «Black Rose» med Thin Lizzy, og med AC/DC kunne jeg kanskje sagt «Highway To Hell», men jeg tror jeg må gå for «High Voltage». Og så er det ett band til som har betydd utrolig mye for D-A-D, og det er et finsk band som heter Smack.
– Det har jeg ærlig talt aldri hørt om. Er det 70-talls?
– Nei, tidlig 80-tall. De var aldri store, men det finnes klipp på youtube av Nirvana som spiller Smack-låter! Guns n Roses kommer jo tydeligvis fra Hanoi Rocks, men vi føler at vi kommer fra Smack. Det er mer bastardisert blues.
– Uten ny skive å prate om, får vi heller ta et retroblikk på de eldre skivene deres. Hva tenker du i dag om debuten deres, «Call Of The Wild» fra 1986?
– Det var jo der alt sammen startet, og det er en skive jeg fortsatt er veldig stolt av. Vi var fire unge gutter som var villige til å ofre alt for å få dette konseptet til å bli virkelighet. Og vi hadde også mange kule låter, det kunne lett sklidd ut i litt for mye morocountry, men jeg synes den er sterk musikalsk. Favorittlåta mi på den skiva er «Jonnie», og den spiller vi på denne turneen, for første gang på mange år.
– Hva med «Draws A Circle» fra 1987?
– Den er riktig schizofren! Den er halvveis cowboy, men vi ville også komme oss i en mer rocka retning, og være mer tro mot oss selv. Sånt skjer vel med alle rockeband – når man turnerer med sin første skive, så blir automatisk låtene spilt høyere og raskere og mer energisk enn de egentlig er på skiva. Og når man da går i studio for å spille inn sin andre skive, så har man fått inn den mentaliteten i bandet.
– Og her finner man også D-A-Ds første og siste coverlåt (Americas «A Horse With No Name») – har den noensinne blitt fremført live?
– Nei! Vi har alltid vært åpne for å samarbeide med produsenten, og det var hans forslag at vi skulle covre denne låta, som han mente ville passe oss som hånd i hanske. Det var jo morsomt og spennende å jobbe med den, men det var bare ikke noe for oss å gjøre covere. Helt i starten av vår karriere gjorde vi riktignok «Bad Moon Rising» og noen gamle Johnny Cash-låter, men det var jo fordi vi ikke hadde nok egne låter, og vi følte at disse låtene viste hvilken retning vi som band ville gå i.
– Klassikeren på «Draws A Circle» er utvilsomt «I Won’t Cut My Hair».
– Ja, den er nok en klassiker i D-A-Ds historie, men noen musikalsk perle kan jeg vel ikke påstå at den er.
– Har den noensinne vært utelatt fra setlista?
– Ja herregud, vi har ikke spilt den på ti år, vi har akkurat plukket den frem igjen! Fordi den er en så bastardisert blues, den kan ikke bare spilles, den må også kjennes! Og fordi teksten har en slik bastant, firkantet erklæring at den må man også være i riktig stemning for å fremføre.
– Du føler ikke at du har malt deg selv inn i et hjørne med den låta, og ikke kan klippe håret, selv om du skulle ønske det? Du kan ikke stå med kort hår og synge den teksten!
– Haha, ja det kan du godt si. men nå er jeg mest stolt over at vi i vår alder ikke har mistet håret, og faktisk kan spille den låta uten å fremstå som idioter. Yes!
– Så kommer vi til «No Fuel Left For The Pilgrim» fra 1989 – sværingen fra katalogen deres.
– På denne tida levde vi ut rockedrømmen til det fulle. Perioden forut for denne utgivelsen tok vi den helt ut med promiskuitet og rusmidler, det var depresjoner og mørke. Frem til da hadde det bare vært guttestreker, hvor vi hadde turnert Skandinavia rundt og bare festet og hatt det gøy. Men dette var ildprøven vår, nå var det først og fremst eksistensialisme, nå ble det alvor. Herifra vil jeg trekke frem «Sleeping My Day Away» som den beste låta. Den er også den viktigste låta, veldig ærlig, den passet veldig godt for oss.
– «Riskin’ It All» kom så i 1991.
– Det var en naturlig oppfølger til «No Fuel», som hadde ført til at vi fikk platekontrakt med Warner Brothers for resten av verden. På den tiden var musikkmiljøet dominert av Guns N Roses, og plateselskapet forventet at vi skulle være som dem. Hvor enn vi dro i verden, så ble vi møtt av folk fra Warner med en flaske Jack Daniels og fire billetter til byens beste strippeklubb. Det var så klisjepreget som man kunne få det!
– Hvordan rangerer du skiva musikalsk?
– Her var det ekstremt viktig for oss å vise en musikalsk vekst. Vi følte at det var blitt litt klisjefyllt på «No Fuel», så vi ville forflytte oss og vise bredden vår. Det er flere låter her som aldri ville kommet med på «No Fuel», som for eksempel «Day Of Wrong Moves», eller «Down That Dusty Third World Road». Med «Grow Or Pay» ville vi vise at vi ikke bare hadde energi, men også melodi.
– Helt på slutten av «Day Of Wrong Moves» finner du virkelig din indre Bon Scott.
– Hahaha, ja det er riktig!
.
.
.
– Dere foretok en full musikalsk U-sving med neste skive, «Helpyourselfish» som kom i 1995.
– Det hadde skjedd så mye siden forrige skive, vi hadde opplevd Nirvana og grungebølgen, og «The Black Album» hadde hatt en voldsom impakt på oss. I sammenligning ble kanskje vi litt lettvektere med enkle låter som «Bad Craziness». Plutselig kunne man merke at det var kommet tyngde i rocken. Igjen følte vi oss fanget, vi måtte flytte oss. Men hører du på «Helpyourselfish» i dag, så er den ikke så tung og hard og dyster som mange har inntrykk av. Selvsagt er den farget av tidsånden, og vi hadde det moro med å lage den, men det var vanskelig for oss. Den tappet oss for mye krefter. Den humoren og selvironien som vi hadde basert oss på i alle år, forsvant nesten i denne perioden. Vi endret oss nok litt for kjapt – det skulle vært en 90 graders sving, og den ble istedet en 180 graders.
– Tolker jeg det slik at «Helpyourselfish» er den skiva som du er minst fornøyd med?
– Ja! Enkelte låter ser jeg poenget med, men det ble for mye, for hardt, for aggressivt.
– Har du en favorittlåt her?
– Jeg må nok helt klart si «ReconstrucDead», den spiller vi hver kveld på denne turneen.
– Neste skive «Simpatico» fra 1997 var en mer lystig affære.
– Jeg var nok den i bandet som ergret meg mest over retningen vi tok på «Helpyourselfish». Jeg ville ikke bare skrike ut tekstene, det var viktig for meg å få melodiene tilbake. Og det hadde igjen skjedd noe nytt i det musikalske klimaet i Europa – plutselig var rocken og cockrocken i sær helt ute, nå var det Britpop og Oasis. Det var mye mer melodibasert enn det hadde vært på lenge. Vi visste ikke helt hvor og hvem vårt publikum var lenger, så vi var litt på leting. Samtidig kunne vi stadig kjenne oss igjen i de ulike kulturene og sub-kulturene. Vi følte oss beslektet med både Nirvana og Metallica, fordi vi hadde mange av de samme inspirasjonskildene. Det samme skjedde da Oasis og Suede ble svære, det var heller ikke totalt fremmed for oss, det var bare en ny vinkling på et velkjent utgangspunkt. Så med «Simpatico» insisterte jeg på å lage en mykere og ikke så kompromissløs skive, men uten de naive enkle melodiene fra f.eks «Bad Craziness». Dette ble på mange måter nok en U-sving, men tilbake i riktig retning.
– Så kommer vi til «Everything Glows» fra 2000. Det må jeg si er en av mine favoritter, her gjenoppdaget jeg D-A-D etter at dere mistet meg med «Helpyourselfish».
– Ja, det er en av mine favoritter også! Det er faktisk hele bandets favoritt. Vi gjenoppdaget melodiene med «Simpatico», men på «Everything Glows» ble melodiene satt i høysetet. Her er det vanskelig å plukke en favorittlåt – vi har tittellåta og «Nineteenhundredandyesterday», «Cloudy Hours» er en godbit, men jeg er spesielt glad i «You Do What I’ve Just Done».
– Kontroversielt valg! Og dette var også første skive med Laust på trommer. Hva skjedde med Peter, som hadde vært med fra starten?
– Han var vel gått litt lei. Man må jo finne sin hylle her i livet, og når man starter et band som tenåring vet man ikke helt hva dette kommer til å bli. Vi hadde bikket tretti alle sammen, og man begynner å spørre seg selv hva man egentlig holder på med. Er dette arbeid, er det kunst, er det magi eller dedikasjon? Så det var den krisen han kom i, og han ble mindre og mindre kreativ mens vi andre ble mer og mer kreative. Så det å få Laust inn var en energiinnsprøytning for oss i en periode som var ganske tung for oss. Peter forsvant ut, vår manager døde… Vi andre tre satte oss ned med tre kassegitarer og skrev låtene på «Everything Glows» – som du ser er dette den eneste skiva hvor alle låtene er kreditert Binzer/Binzer/Pedersen og ikke D-A-D.
– Lydmessig er også denne mye, mye bedre enn forgjengerne.
– Ja, vi fikk den mikset i California, og det gjorde skiva så uendelig mye bedre. Enkelte låter, som «Nineteenhundredandyesterday» gikk fra å være en 70%-låt i råmiksversjonen til en 110%-låt på skiveversjonen.
– «Soft Dogs» fra 2002 er en ganske oversett skive, har jeg inntrykk av?
– Da dro vi til Los Angeles igjen, med planer om å skrive og komponere i California. Men istedet brukte vi to uker på å feste og drikke. L.A. hadde dårlig innflytelse på oss, vi ble dovne, det var for lett å være oss. Vi hadde fått selvtillitten på topp med «Everything Glows» – ubevisst tenkte vi at ‘Nå er vi i siget, vi er det feteste band i verden, nå kan vi slappe av og la ting gå av seg selv!‘ Vi spilte den inn i hui og hast, og skiva ble gitt ut den dagen turneen starte, noe som er den klassiske tabben innen rock. Vi trodde vi hadde god tid til utgivelsesdato, men så forsvant uke etter uke, og brått måtte vi bare gi slipp på den før vi var ferdige. Men den låter bra, lydmessig er den pisse lekker, og jeg er veldig stolt av låter som f.eks. «Soft Dogs» og «Golden Way». Så jeg vil si skiva er både moden og doven – og det er ikke hva D-A-D skal være, hverken modne eller dovne! Høydepunktet er tittelsporet, det er en perfekt låt.
– Turneen i etterkant var den beryktede ‘Wig Wam’-turneen?
– Ja, nettopp. Skiva ble gitt ut til dårlige kritikker og vi hadde en dårlig ide om å lage vår egen festivalturne i Danmark. Og det skulle være så fint og flott og lekkert, men endte katastrofalt. Vi ble helt bankerott, det var ingenting tilbake. Pengene var borte, vennene våre var borte, managementet var borte, plateselskapet var borte. Den mørkeste perioden i bandets historie, og vi hadde kun oss selv å stole på hvis vi skulle klare og karre oss ut av brønnen vi hadde havnet i. Kun oss fire – nå måtte vi reise oss eller bukke under.
– Og det skulle dere gjøre med «Scare Yourself» som kom i 2005. Med hardere låter og helt balladefritt.
– Ja, her startet vi helt på bunn, vi hadde kun oss selv og våre instrumenter. For første gang produserte vi selv – ikke fordi vi ville, men fordi i måtte. Dette er en skive skapt på pur viljestyrke.
– Og dere fikk jo også de beste kritikkene på mange år, og rett inn på #1 på danske lister.
– Ja, det føltes som en oppreisning. Belønning for steinhardt arbeid. Det er en skive jeg er veldig stolt av, og jeg vil dra frem «Lawrence Of Suburbia» som min personlige favorittlåt herifra.
– Vi hopper videre til 2008 og «Monster Philosophy».
– Der fortsatte vi i samme spor som på «Scare Yourself». Det var bare oss fire, men ingen eller liten hjelp eller påvirkning utenfra.
– Selvprodusert?
– Ja, eller nei, vi jobbet med en produsent, Jon Schumann, men han fungerte mer som lydtekniker, vi var veldig klare på hvordan vi ville ha det. Det er også en veldig demokratisk skive – vi hadde hatt fire måneders pause etter at vi avsluttet forrige turne og overhodet ikke sett hverandre, så da vi møttes igjen, hadde alle fire haugevis av ideer til neste skive. Jeg tror vi hadde tilsammen rundt femti utkast til låter å velge fra, og vi jobbet videre sammen på halvparten av de. Ulempen med at alle kommer med låter er selvsagt at det mangler en rød tråd, materialet blir litt for sprikende, litt for mange stilarter. Der var Jon Schumann god og ha, han hjalp oss å styre skiva i en retning. En samlet visjon.
– Har du en favorittlåt her?
– Hmmm… kanskje «Monster Philosophy»….eller… Nei, det er «Milk And Honey»!
– Og til slutt har vi den selvtitulerte 2011-skiva som det er umulig å skrive tittelen riktig på. «DIC.NII.LAN.DAFT.ERD.ARK«. Den synes jeg er deres sterkeste siden «Everything Glows».
– Ja, det føler nok vi også. Den føles fresk, vi har fått noe fysikk tilbake som de siste par skivene kanskje har manglet. Den ble laget simultant med at vi turnerte, i et studio i Tyskland, mens vi samtidig spilte festivaler i helgene i sommeren 2011.
– Her var deres faste produsent Nick Foss tilbake, etter nesten ti års opphold.
– Ja, ingen kjenner oss bedre enn Nick, og han er veldig flink til å få frem melodiene i våre ellers ganske hardtslående låter. Igjen et veldig demokratisk lagd album, med gode enkeltbidrag fra alle fire. Vi løfter i flokk – kan man si det på norsk?
– Tja, man skjønner uttrykket ihvertfall. Har du en favoritt her?
– Oh, hvor skal man begynne… skal vi se… Nei det er «I Want What She’s Got», selvfølgelig er det det.
– Selvfølgelig?
– Nja, også «Last Time In Neverland» er vi veldig glade i.
– Det har gått tre år siden forrige skive fra D-A-D. Når kan vi forvente noe nytt?
– Tja, godt spørsmål. Vi jobber ikke på noen tidsfrist, vi går i studio når vi føler at vi har noe å komme med. Og det begynner å krible litt nå, det kjennes snart riktig å begynne arbeidet med nye låter. Nå skal vi turnere og spille konserter i hele vår og sommeren, så jeg antar at vi setter i gang til høsten.
– Så det blir neppe noen ny skive før et godt stykke ut i 2015?
– Nei, det er nok ikke realistisk å få ut noe nytt før da.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2014