Det går godt med våre danske venner for tiden med utgivelsen av comebackskiva «A Prayer For The Loud» til nærmest stående ovasjoner, førsteplass på danske hitlister og en massiv festivalturné. Vi tok en telefon til sjef Jesper Binzer for en som vanlig meget trivelig samtale rundt akkurat dette.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker
– Gratulerer med ny skive! Hvordan er følelsen?
– Vi er riktig stolte og det føles riktig bra å omsider kunne presentere den for publikum, da det har tatt sin tid, rundt atten måneder, og en stor periode av livet å få klar. Men nå er den er, og det er «sjovt».
– Åtte år mellom skivene denne gang, det må da være en ny rekord?
– Ja, for søren. Det er forskjellige grunner til det, jeg tror det blant annet var viktig for vår mentale helse å ta et skritt tilbake denne gangen. Husk at vi har vært rockestjerner i 30 år, og trengte en ny måte å gjøre ting på. Vi er alle i 50-årene nå og har vært nødt til å gjøre om på en hel del ting, så det var viktig og kjærkomment for oss å ta en liten pause. En annen grunn er at vi har spilt utrolig mye live, og spesielt om somrene – og det har vært noen høster da vi rett og slett ikke har hatt noen krefter igjen. Også har du det nye synet på musikk – folk spør alltid om nye låter, men aldri album lenger. Det er gammeldags, og vi har fortsatt den oppfatning at skal vi gi ut verk skal det være i form av album. Vi gidder ikke singler eller EPer – vi skal gi ut album. Det er som å bestige et svært fjell, men det er verdt det når man står med sluttproduktet i hånda – selv om det har vært hardt.
– Det tok atten måneder sa du, også en slags rekord?
– Ja, men da snakker vi fra vi begynte med demoversjoner til alt er ferdig og klart. Vi har arbeidet hele tiden, men forkastet mange idéer underveis også. «The Sky Is Made Of Blues» er vel det eneste gamle riffet som overlevde hele veien. Selve studiotiden varte fra oktober til mars.
– Man hører spesielt på «Musical Chairs» at dere fortsatt har øre for det gode riff.
– Takk for det, vi synes jo selv også det men det er fint å høre. Vi lager jo alt på den gode, gamle demokratiske måten da vi er et gammeldags band. Det er ingenting som kommer til øvingslokale ferdig, bare idéer man har med seg før vi syr ting sammen i felleskap. Vi vil gjerne ha med den energien fra øvingslokalet på skiva, og det tar ganske lang tid med dette demokratiet men er verdt det da alle føler eierskap til låtene. Vi har vel hatt rundt 30-40 låter som vi kuttet ned til ti som vi gjorde demoversjoner av. Vi prøver så godt vi kan å være aktuelle, altså at det vi lager er et bilde på hvem vi er nå. Da blir det rart å ta frem tekster som begynner å bli flere år gamle, så vi pleier stort sett å spille inn blant det siste vi lagde så det låter nytt. Men når det er sagt kan det hende vi finner frem et riff som kan være ti år gammelt som aldri har blitt brukt til noe som plutselig passer inn i en ny sang. Det er ikke bare for publikums skyld, men også for vår egen skyld – at vi kan sette på en tidligere skive og høre hvor vi var i livet.
– Hvordan har så «A Prayer For The Loud» blitt tatt imot hjemme i Danmark?
– Helt fantastisk. Den gikk rett inn på førsteplass på albumlista her til lands, og har stort sett utelukkende fått knalle anmeldelser – bortsett fra én som ga den en treer har den bare fått fire, fem og seks av det jeg har sett. (Også her i NRM!) Det har vært et riktig flott comeback her i Danmark, det er helt sikkert. En deilig følelse.
– Fikk du noen nye erfaringer fra soloperioden din som du tar med til D-A-D?
– Ja, jeg synes det er en dynamikk som har løftet seg. Du vet, når man er fire individer som gjør noe sammen er man til tider avhengig av å vente på hverandre – noe som kan tappe energi. Men under pausen vår da jeg gjorde soloalbumet mitt syns jeg det hadde motsatt effekt på de andre. Jeg synes de var riktig så oppsatte og energifylte da vi kom sammen igjen. Det betydde selvfølgelig noe. Men for meg personlig betydde det enormt mye å gjøre noe helt på egen hånd. Det å ta avgjørelser kun for min egen del og ikke ha noen å ta hensyn til gjorde noe med meg og var en stor boost på min egen selvtillit. Jeg har lært mye om hva jeg kan og hva jeg ikke kan under denne tiden, og det er selvfølgelig noe jeg tar med meg til øvingslokalet til D-A-D. Men det aller beste med det, spesielt i de andres øyne er at jeg slapper litt mer av med D-A-D nå. Jeg har fått gjort mitt.
– Jeg regner også med at det var fint å komme tilbake til gjengen også?
– Helt klart, men vi hadde som sagt ekstremt godt av denne pausen også. Jeg tror det er fint for våre fans å se at det fortsatt er dynamisk med D-A-D. Og det er ingen som har vært redd for at vi skal legge opp, noe vi heller ikke har sagt noe om. Jeg og vi har kun fått støtte hele veien og det føles fint. Nå returnerer vi med en skive som utelukkende har fått gode anmeldelser, så det har vært en win/win-situasjon for alle parter.
– Ettersom dere har blant verdens mest stabile line-up innad i bandet, er kanskje ting som dette noe av grunnen til at dere har holdt sammen såpass lenge?
– Det har sine fordeler og ulemper. Det at vi har holdt så lenge sammen gjør kanskje at vi tar hverandre litt for gitt. Det er bare sånn det blir, men samtidig så vet vi veldig godt hvor vi har hverandre også. Det er ekstremt viktig at alle fire i D-A-D vet hva vi skal levere og at vi leverer godt. Vi kjenner hverandre ut og inn og vet hva som skal til, som vi har gjort i 35 år.
– Så du for deg at dere skulle holde på såpass lenge når dere startet opp?
– Overhodet ikke. Disneyland After Dark var et av mange band som låt ganske likt hverandre på den tiden, men vi utforsket tidlig kommunikasjonen med publikum med cowboyhatt-imaget og countrypunk. Det var gøy og det var en forestilling med ironi og distanse. Deretter har vi utviklet det sakte men sikkert frem til i dag hvor vi nesten ikke har noe ironi men ærlige og personlige tekster. Det å starte opp mer eller mindre som en vits var et stort pluss i forhold til mediadialogen. Og selv nå hvor både musikken og tekstene har blitt mer seriøse prøver vi fortsatt å ha samme type dialog med både media og fans. Det har vært en lang og god utdanning.
– Dere har en temmelig hektisk festivalsommer, der dere blant annet skal innom Norway Rock Festival – hvordan ser turnéplanene ut i etterkant? Blir det en headlinerturné?
– Jaja, i hele år. Vi turnerer i hele høst frem til jul der vi starter i Finland før vi kommer innom Oslo (20.oktober – anmeldelse her!) en tur før vi tar Sverige etter det igjen. Hele Europa skal vi igjennom på disse månedene, deriblant også Italia, Spania og Tyskland. Vi snakker vel rundt 40-50 konserter tror jeg, så det blir gøy.
– Stemmer det at dere av og til gjør to festivaljobber på samme dag?
– Ja, det stemmer godt. De siste tre helgene har vi gjort to jobber på én dag, og det er kun noe man får til hvis man er rutinert. Det er gøy å ha gjort, og det er gøy og få til – men det er bra det er tidlig på sesongen for det tar virkelig på kreftene. Dette kunne selvfølgelig aldri ha gått uten et skikkelig bra crew i ryggen, men det er vi så heldige å ha så da lar det seg gjøre. De gjør jo egentlig all jobben med opprigg og nedrigg så vi bare kan komme å spille. Det er spennende, og jeg synes nesten alltid vi er best på den siste konserten. For noen helger siden spilte vi faktisk tre konserter på samme dag – først på en festival i København, deretter i et bryllup til noen riktig gode venner av oss, så avsluttet vi på en festival i Jylland. Da låt vi fantastisk på den siste, og stemmen min var så varm og god så det gjorde syngingen veldig lett for meg. Så når en sånn maraton er unnagjort er det bare å komme seg på hotellet og sove.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2019