Torsdag 27.oktober 2022
1993 var et ganske fantastisk musikkår, hvor mange svære band platedebuterte midt i grungens storhetstid. Men ett debutantband stakk seg kraftig ut fra de andre, med sin hybrid av bl.a. Bob Dylan, The Black Crowes, R.E.M. og Van Morrison – Counting Crows fra San Francisco med sin dreads-prydede frontmann Adam Duritz. Både «August And Everything After» og oppfølgeren «Recovering The Satellites» hadde dybde og substans, fantastiske historiefortellende tekster fra Duritz, og det var innlysende at dette var ekte greier, ikke et fabrikert band som var satt sammen av et plateselskap for å få hits på radioen. Men hits fikk de, først og fremst gjennombruddssingelen «Mr. Jones» som man kunne høre overalt i 1993-94. Tross sporadiske hits i årene etter svant Counting Crows litt hen utover 2000-tallet, og pr 2022 er det åtte år siden forrige studioskive og 19 år siden forrige Norgesbesøk.
Men fansen hadde ikke glemt Counting Crows, og det hadde lenge vært utsolgt på Sentrum Scene da lyset i salen gikk av klokka 21, og Duritz og hans seks gode venner kom på scenen til høylytt jubel fra publikum og dro i gang med åpningssporet fra «August And Everything After», fantastiske «Round Here».
Duritz’ dreadlocks er historie, men den intenst sjelfulle stemmen er stadig intakt. Han har en vokal stil som påminner mye om Dylan og kråkebror Chris Robinson i den grad at han aldri gjør låtene likt – han synger de vokallinjene han føler der og da. Det gjør det forsåvidt interessant, men også frustrerende for de i publikum som prøver å synge med, for de blir stadig ristet av lasset. Men det ljomer godt i salen når Duritz holder ut mikrofonen og lar publikum synge ‘very very, very very late‘ mot slutten av låten.
Bandets har ikke en fast setliste for turnéen, den bestemmer de like før de går på scenen, så «If I Could Give All My Love -Or- Richard Manuel Is Dead» kom som en overraskelse på de fleste – det var faktisk bare fjerde gang noensinne at den ble spilt. Derimot er tidligere nevnte «Mr. Jones» nesten alltid tredje låt ut, så også i Oslo, og publikum gjorde nok en gang fortvilte forsøk på å henge med i svingene på Duritz stadig nye vokale vrier på melodilinja. De roer det litt ned med «Colorblind», før Duritz tar en lengre prat med publikum og forklarer hvorfor det har tatt så lang tid å komme tilbake til Norge – mannen som har slitt med angst og usikkerhet ser faktisk ut til å storkose seg på scenen. Og han forteller at det var kjæresten hans som beordret ham til å plukke frem «Butterfly In Reverse», en låt fra «Hard Candy» (2002) som de heller nesten aldri hadde spilt før det siste året.
Men det er ikke til å komme unna at det er 90-tallslåtene som folk har et forhold til, og «Omaha» får opp stemningen igjen, og Charlie Gillingham kommer frem på scenen med trekkspillet sitt. Det er naturlig nok veldig fokus på Adam Duritz utad, som låtskriver og frontfigur, men vi skal ikke glemme at fire av de andre har vært med så og si helt fra starten for 30 år siden, og Counting Crows er et meget samspilt band, selv om de ikke har noen virtuoser i rekkene. Den nyeste skiva «Somewhere Under Wonderland» fra 2014 er representert med «Palisades Park» (en av bandets aller beste låter uten at fansen helt har fått det med seg) og «God Of Ocean Tides», og de slenger inn en cover av Teenage Fanclubs «Start Again» kun fordi de digger låta sjøl. De spiller også hele fjorårets EP «Butter Suite» bestående av fire sammenhengende låter, før de runder av med sikkerstikkene «Rain King» og vidunderlige «A Long December» med Duritz bak pianoet i front. Og da ljomer allsangen igjen i salen.
Selvsagt blir det noen ekstranumre, og denne kvelden var det «Hanginaround» og «A Murder Of One» før de etter nesten to timer takket for seg med balladen «Holiday In Spain». Igjen gjorde det inntrykk at Duritz, som ikke har lagt skjul på sine psykiske problemer, så ut til å genuint kose seg med å spille musikk sammen med sine seks beste venner. Og vi i salen på Sentrum Scene denne kvelden koste oss ikke så rent lite vi heller – dette var knallbra. (Og dessuten har vi et firesiders intervju med Adam Duritz i kommende nummer, ute på mandag! Sikre deg det her!)
5/6 | Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen