Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Mat Ninat
Livefoto: Terje Dokken
– Du har hatt en skive ut noen dager nå.
– Ja, den kom for et par uker siden. Det føles fantastisk, må jeg si, for det tok meg rundt tre år å komme hit. Vi har jo alltid jobbet i studio med dette bandet, og dette er faktisk første gang jeg har skrevet originalt materiale. Gutta i bandet står bak én av låtene, resten er mine ideer. Jeg har jo oppdaget at jeg kan lage melodier også, ikke bare tekster, og disse melodiene var ikke bare vokallinjer, men også basslinjer, strykere, gitarakkorder og så videre, til tross for at jeg ikke spiller et akkordinstrument selv. Jeg lagde melodilinjene, mens Mike Clark hjalp meg med akkordene. Måten han fikk ideene mine fram, var akkurat slik jeg hørte de i hodet fra intro til outro. Unntaket var kanskje “Time Flies”, som bare vokste mens jeg gikk gjennom ting. Refrenget var det siste som ble lagd på den låten, merkelig nok. En låt behøver et refreng, så jeg forsøkte å komme opp med det beste refrenget jeg hadde i meg, og jeg er veldig fornøyd med hvordan den endte opp. Jeg har jo vært med på låtskriving i alle bandene jeg har vært med i, sett bort fra AC/DC, der var det Malcolm og Angus som gjorde alt, så klart. De hadde ikke akkurat noe behov for innspill fra meg, haha!
– Så fint at du nevner AC/DC, så behøver ikke jeg gjøre det.
– HAHA!
– Vi må selvfølgelig innom det bandet der. Jeg husker da jeg så deg med bandet første gang, med basstrommene over skuldrene, det syntes jeg var så kult! Og hi-haten på høyre side.
– Haha, så moro! De så kule ut, men det er jo et mareritt å drive og drasse rundt på og sette opp, jeg skulle ha hatt gong-trommer istedet, mye lettere! Og hi-haten ble plassert der fordi det er lettere å spille raskt enn når jeg krysser hånda over på venstresida. Jeg tenkte at ettersom jeg får til å spille raskere på riden, som er plassert over til høyre- hvorfor ikke ha en ekstra hi-hat der, så jeg sa til assistenten min at ‘I morgen vil jeg ha en hi-hat til, akkurat der!’ Det hadde sikkert vært gjort av mange før meg, men jeg hadde aldri tenkt på det før akkurat da. Jeg husker ikke om det var mens vi var på turné eller om det var under øvelsene, men både hi-haten og basstrommene kom omtrent samtidig. Jeg sa til assistenten min at jeg ville ha to basstrommer i skulderhøyde. “Ok, boss, I´ll do it tomorrow!” Og han gjorde det!! HAHAHA! Det ble jo en slags signatur for min del.
– Hvordan endte du opp i AC/DC, og hvordan var tiden sammen med bandet?
– De hadde auditions, faktisk. Det er en historie bak det, faktisk. Året før spilte jeg med en gitarist ved navn Gary Moore, jeg antar at han er kjent for dere også. Fantastisk gitarist! Gary og AC/DC hadde samme management. Det ga meg muligheten for en audition, og ifølge assistenten min hadde de prøvd 99 trommiser før jeg kom inn. Og det var bare topp-trommiser, mange av de fra kjente band. De hadde bedt om at bandene ikke fikk nyss i at de hadde vært på audition, for alle vil vel være trommisen i AC/DC, hehe. At det var så mange fikk jeg ikke vite før flere uker etter jeg hadde fått jobben. De hadde auditions i England, men også i Australia og i Statene. Mange utrolig dyktige trommiser, jeg kjenner flere av dem, men kommer ikke til å nevne navn, hehe. Det var ei veldig fin tid. Jeg gikk i hvert fall veldig godt overens med gutta, men det har jeg jo alltid forsøkt å gjøre med folk jeg jobber med. Det er jo de som betaler smøret på brødskiva mi. Selvfølgelig er man uenige iblant, men jeg har en iboende evne til å tilpasse meg miljøet jeg befinner meg i, og da kommer man langt, mener jeg. Vi hadde mange fine opplevelser sammen, og verken Malcolm eller Angus drakk den gangen. Vel, Angus har jo aldri drukket, mens Malcolm var tørrlagt den gangen, så ingen av oss drakk av den årsaken. Selvfølgelig ble det litt mat, øl og sake fra tid til annen, men da var det bare Cliff, Brian og jeg som var ute. Så lenge Young-brødrene var til stede, var det ingen som drakk alkohol. På den første turneen var det busser verden rundt, mens andre gang var det privatfly verden rundt. En liten forskjell der, altså. Som det har vært sagt mange ganger, så var tiden før “The Razor´s Edge” en nedtur for bandet, men med den skiva var de tilbake i førersetet. “Thunderstruck”, som er ei fantastisk låt, gjorde mye for bandet den gangen, det sier seg selv. Den ble jo en massiv hit, og er selvfølgelig med på “Timescape”, på disc 2, der jeg har lagt låtene som ikke er skrevet av meg. Der ligger også “Blinded By The Light”, som jeg spilte med Manfred Mann´s Earth Band. Disc 2 er jo fylt med låter som er signifikante øyeblikk i livet mitt. Øyeblikk som jeg er takknemlig for. Jeg er trommis, og ønsker å spille trommer, noe jeg har fått lov til å gjøre, takket være bandene jeg har fått lov til å være en del av. Jeg har alltid sagt at jeg vil være en trommis hele livet, og jeg har ikke lyktes helt enda, men jeg jobber med saken, haha!
– Det er en pågående prosess, hehe.
– Heldigvis er det en pågående prosess, haha!
– Én ting jeg ikke var klar over, før for noen år siden, er at du faktisk spilte med Tom Jones i flere år.
– Stemmer. Jeg begynte hos Tom da jeg var 16 år gammel. Vi kommer fra samme landsby i Sør-Wales, og han kalte seg ikke Tom Jones enda heller den gangen. Da het han Tommy Scott. I 1964, tror jeg det var, byttet både han og jeg navn, og brukte mellomnavnene våre. Han het Tommy Jones Woodward, mens jeg het Chris Slade Rees. Resten av bandet gjorde det samme, husker jeg. Dermed ble han Tom Jones, mens jeg ble Chris Slade. Dette var altså før “It´s Not Unusual”, som var det første han ga ut under det navnet.
– Hva med Gary Moore, han hadde jo også en fantastisk karriere før han ble tatt ut av tiden så altfor tidlig.
– Det var ei fin tid. Jeg gjorde en verdensturné med ham. Han var en krevende person å jobbe for. Jeg kjente ham før jeg begynte å jobbe for ham, vi pleide å ta en øl sammen iblant sammen med konene våre. Han var en veldig fin fyr, virkelig, men da jeg begynte å jobbe for ham, oppdaget jeg at han var noe til perfeksjonist. Alt skulle være absolutt perfekt til enhver tid. Han ville at jeg skulle spille låtene fra “After The War”-skiva akkurat som Cozy Powell hadde spilt den, helt til de minste hi-hat-aksentene. Slag for slag, på samme plass til samme tid.
– Hva gjorde det med deg? Jeg mener; som artist vil man jo vise frem hvem man er som artist på egen hånd, ikke etterape andre, selv om kanskje enkelte fills og markeringer må være der fordi det er viktig for låten.
– For meg var det en jobb, og når man er på jobb gjør man som sjefen vil. Selvfølgelig blir det mer arbeid å øve inn detaljer som andre har gjort, og problemet i så henseende var at jeg bare hadde fire dager på å øve inn setlista før turneen tok til. På dag fem satt jeg på flyet, på vei til turnéstart. Det var faktisk det tøffeste jeg har gjort i hele mitt liv. Virkelig! Fire dager, og det måtte være perfekt! Både Gary og AC/DC ville ha ting på sin måte, mens både med Tom, med Manfred Mann og Uriah Heep hadde jeg ganske frie tøyler. Med AC/DC spilte både Malcolm og Angus trommer, så de hadde ofte spilt inn trommene på demoene, så jeg hadde retningslinjer der også når tida kom for å spille inn nye låter. Ikke at de ba meg gjøre blåkopier av det de gjorde, men retningslinjene var der. Jeg antar at Phil Rudd hadde det på samme måte da han spilte inn platene med dem. Sånn sett er det ofte ikke meg, Phil eller Simon Wright (intervju her!) folk hører spille på platene. Det er de trommisene som tolker det de har hørt Angus og Mal spille. Matt Laug, som spiller med de nå, går igjennom det samme. Jeg kjenner Matt, og sånn som jeg kjenner systemet rundt AC/DC, har han hørt på flere live-opptak som Angus har presentert for ham. I tillegg til originalinnspillingene, så klart.
– Du ble ikke invitert til å komme tilbake igjen denne gangen?
– Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg er jo på samme alder som Brian, så det har neppe med alder å gjøre, hehe. Det er hardt arbeid å være både vokalist og trommis, og jeg spiller fremdeles live, senest for et par uker siden, og jeg har flere jobber med Timeline framover, så det er nok ikke derfor jeg ikke ble spurt. Vi jobber jo hele tiden, og har faktisk jobbet de siste tolv årene.
– Hvordan har konsertene vært med Timeline?
– De har vært veldig fine. Vi spiller to timer lange sett, bortsett fra på festivaler, da har vi gjerne halvannen time til rådighet. Det er vanskelig å kutte en halvtime fra settet, det må jeg si. Det skjer noe med flyten i showet, synes jeg. Den eneste gangen jeg hører klager, er når jeg sier ‘Dette er kveldens siste låt’. Timeline er et vanvittig bra band, utrolig dyktige musikere. Vi har to vokalister; den første, Bun Davis, tar seg av AC/DC-materialet, mens den andre, Stevie Gee tar seg av Earth Band, The Firm, David Gilmour, Heep, og de andre tingene jeg har vært med på. Til og med Tom Jones-materialet, hehe. Han spiller for øvrig bass i bandet også.
– Så synger du også selv på plata.
– Ja, for første gang i livet mitt. Jeg har gjort noen koringer, men nå synger jeg lead for første gang. Jeg sang jo inn låtene på demo, så folk kunne lære de, og så demokratisk som dette bandet er, var alle enige om at dette var min låt, så jeg måtte synge selv også. I Timeline er alle like, men jeg er kanskje litt likere enn de andre. HAHA!
– HAHA, veldig diplomatisk måte å si det på.
– Ja, ikke sant? Jeg må si at jeg er veldig fornøyd med sluttresultatet på plata altså, og jeg har brukt alle mine produsent-kunnskaper for å få et så godt resultat som mulig. Jeg har forsøkt å jobbe så godt som mulig som produsent helt siden jeg var i Earth Band. Der også var det fullt demokrati, og det var en stor læringsprosess å spille i det bandet.
– Hvordan forgår turneen med Timeline, det er vel ikke privatfly der, antar jeg.
– Ikke akkurat. Vi kjører full retro-stil, i en van med utstyret baki. God, gammel stil. Jeg liker det sånn. Jeg forsøkte å gjøre gjennom Norge en gang, men det var jo helt håpløst. Dere har jo fjell overalt!
– Når var dette? Det er nok litt enklere nå, vi har fått mange lange, fine tunneler nå.
– Slutten av 70-tallet kanskje, jeg husker ikke helt. Vi kjørte nettopp gjennom Frankrike og Sveits for å komme til Italia. Før måtte vi timevis over fjellene, det har jeg gjort mange ganger. Denne gangen tok det oss kanskje 25 minutter gjennom en lang tunnel, så var fjellene forsert.
– Kanskje ikke optimalt om man er klaustrofobisk.
– Hehe, kanskje ikke. Det går bra for min del, i hvert fall så lenge vi er i bevegelse. Jeg skulle gjerne ha kommet tilbake igjen. Til hele Skandinavia for den del. Jeg har ikke vært i Norge siden 70 eller 80-tallet, annet enn med AC/DC, men da var vi sikkert kun i Oslo, så det var nok ikke mange tunneler de gangene. – Takk for en hyggelig prat, nå skal jeg gå og se på gamle AC/DC-videoer med basstrommer i skulderhøyde.
– HAHA, god idé! Takk for praten!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2024
