Søndag 23.mars 2019
Det skulle metalles fra flere kontinenter denne småkjølige søndagen i Oslo by da både Nord-Amerika, Asia og Europa var representert blant underholdningen. Øresus er så absolutt internasjonalt.
Våre norske venner i Attan startet kvelden med et smell da de brått entret scenen uten intro med «The Burning Bush Will Not Be Televised» fra fjorårets smått fantastiske «End Of.» og så seg ikke tilbake et eneste sekund halvtimen konserten varte. Vi bevitnet er godt energisk og sultent band som blåste sine decibeller ut over et stadig voksende publikum. Det låt akkurat så tight og rått som forventet, og mye av setlista lente seg forståelig på den nevnte debutskiva. Personlig kunne jeg ønske litt mer klikk ifra publikum, men samstemte nikkende hoder kunne bekrefte at de like det de så. Som alle bra hardcoreband avsluttet de med vokalisten ute blant publikum til sistemann «Nocebo (I Shall Harm You)» og kunne se seg tilbake på en meget vel utført supportgigg. (Intervju her!) 4.5/6
Deretter var det Asia sin tur til ballet, representert ved Underside fra Nepal. Noe jeg bare kan regne med er nepalsk tradmusikk runget over høyttalerne før konsertstart, og som hørtes bent frem grusefullt ut i mine ører. Det nepalske flagget fantes blant publikum kvelden igjennom, så det var klart at folk var kommet for å heie frem sine lokale helter. De hadde en kul effekt med en danser på scenen med nasjonaldrakt og skummel maske på starten og slutten av konserten, som satte en fet stemning til nepalernes screamcore. Bandet låt fett og tight, men musikken var nok litt vel amerikansk standard scream for min del. Og nå må metallband slutte å ekskludere bassist i line-upen, for det er og forblir rart med et bassløst metallband. Men bare faktumet at de er fra Nepal, med de utfordringene det medbringer gjør at det blir spesielt allikevel. Det var absolutt ingenting å si på hverken energi eller fremførelse her heller, og jeg nekter å tro at de mistet noen fans under fremførelsen. Antageligvis vant de en hel del nye. 4/6
Men det var ingen tvil om hvilket kontinent som skulle innkassere kvelden og hvilket band folk egentlig var her for, nemlig kanadiske Cancer Bats. Jeg må innrømme at jeg hadde fint lite forhold til bandet før denne kvelden, noe kvelden kommer til å endre på – for makan til pondus og vitalitet fra et band er det lenge siden jeg har sett. De gikk rett på i strupetak for å vise hvem som var kveldens sjef, og med et knippe låter mer fengende enn fanden sjøl bringte de whiplash på de aller fleste tilstedeværende. Det kom frem at de hadde innleid trommis da hovedskinnklasker var hjemme med nyfødt barn, noe som gjorde den kirurgisk tighte fremførelsen enda mer imponerende. En frontfigur i godt humør flankert av en meget energisk bassist og en konstant headbangende gitarist gjorde scenen meget bra og de utførte sin pønkcore med stoisk selvtillit. Synes kanskje de kunne droppet deres versjon av Beastie Boys sin klassiker «Sabotage» – rett og slett fordi originalen er langt bedre, men basert på reaksjonen fra de fremmøtte var det ikke mange som var enige med meg. Jeg har ikke koll på titler, men for min del avsluttet de på topp med de tre aller beste sporene helt til slutt. En knall kveld med et knall band og knall lyd foran et knall publikum i en knall by. Hell yes! 5/6
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Anine Desire