Kanadiske Bryan Adams er en av de mestselgende artistene i verden, med et samlet platesalg på over 80 millioner. I vinter kom hans femtende studioskive, «So Happy It Hurts», hvor han har gjenopptatt samarbeidet med produsent og låtskriver Mutt Lange (AC/DC, Def Leppard) og med en overraskende gjesteopptreden fra John Cleese fra Monty Python. Vi fikk en lynrask prat med den Norgesaktuelle herremannen.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Bryan Adams
– Gratulerer med ny skive, “So Happy It Hurts” – lett den beste skiva du har gjort på denne siden av årtusenskiftet! (Anmeldt her!)
– Tusen takk, veldig snilt av deg å si.
– Etter to år med covid-helvete og en brutal invasjonskrig i Europa for første gang siden 1940-tallet, så vil kanskje mange se på tittelen på skiva di og mumle: ‘Hva faen er det han er så jævli glad for?’
– Det kunne du for så vidt si om samtlige av skivene mine, de har ALLE blitt utgitt under en krig. To Irak-kriger, Afghanistan, Syria, Palestina… listen bare fortsetter. Men uansett, husk at musikk skal gi deg en positiv følelse, være oppløftende.
– Hvordan har de siste to årene vært for deg personlig, siden du ikke har kunne spille konserter?
– Jeg har vært veldig travel! Jeg har spilt inn musikken til tre skiver i løpet av denne perioden; “So Happy It Hurts”, “Pretty Woman – The Musical”, og “Classic”, som er en nyinnspilling av åtte av mine største sanger.
– “So Happy It Hurts” er veldig lystig, en skikkelig gladskive – var det meningen, eller var det bare slik det ble?
– Jeg har blitt spurt mye om det, men det var bare slik det ble. Kanskje det har med å gjøre at jeg spilte trommer på skiva selv, og kunne hele tiden leke meg med tempoet på hver låt, inntil jeg fant ut hvor de rocka mest.
– Kan vi kalle dette en retur til dine røtter? Din mest rocka skive siden “18 Till I Die”?
– Ja, kanskje, det eneste jeg kan tenke meg er at det har med å gjøre at vi var nedstengte og isolerte mens vi hadde mest lyst til å komme oss ut og rocke på scenen!
– Er det derfor du spilte trommer (og bass, og gitar!) på skiva selv, fordi Mickey Curry ikke kunne gjøre det?
– Ja, riktig, ingen fra bandet hadde mulighet til å reise. Jeg var i London, de var i Canada.
– Ble denne skiva skrevet og spilt inn som en konsekvens av at 2020-turnéen din ble kansellert?
– Ja, bortsett fra fotograferingen, hadde jeg ikke noe annet på programmet, så dermed var det bare å fordype seg i musikken i stedet.
– Hvordan fikk du Mutt Lange involvert? Jeg trodde han hadde pensjonert seg!
– Mutt er som en storebror for meg, vi har aldri mistet kontakten etter at vi lagde noen skiver sammen på 90-tallet. I det siste har vi derimot begynt å sende låtidéer frem og tilbake til hverandre, og før vi visste ordet av det, hadde vi skrevet seks låter sammen.
– Denne skivas store overraskelse er utvilsomt det vokale bidraget fra Selveste John Cleese. Hvordan tenkte du på ham i denne sammenheng, og spurte du ham personlig?
– Jeg hadde gjort en versjon av introen på den låten, som jeg ikke var fornøyd med, jeg følte at stemmen min ikke var rett. Men så hadde det seg slik at John og jeg var på samme lunch sammen med flere andre folk, og jeg hørte ham snakke. Så litt senere bøyde jeg meg over til ham og spurte om han kunne være interessert i å være fortellerstemmen på en låt, og han sa Selvsagt. Seriøst, skulle ønske at jeg hadde filmet innspillingen, for vi lo så mye sammen da vi gjorde det. Han fikk høre min versjon og sa at han syntes det låt bra, hvorfor ville jeg endre på den? Men så tenkte han seg om og sa «Men du har rett, det burde selvsagt være på britisk!»
– Er du Monty Python-fan? Har du en favoritt Python-sketch eller sitat?
– Ja, selvsagt, stor fan! Favoritt er helt umulig, men det første som faller meg inn er «Lumberjack Song».
‘I cut down trees, I eat my lunch,
I go to the lavatory,
on Wednesday’s I go shopping
and have buttered scones for tea”
Det er så dumt at det er genialt.
– Det er ganske uvanlig at en soloartist har de samme musikerne
i bandet sitt så lenge som det du har hatt – gitarist Keith Scott og trommis
Mickey Currey har vært med deg siden tidlig 80-tall. Hvilket forhold har du til
de to?
– Det har vært interessant å ha et sånt glimrende samarbeid i så mange år, vi
kjenner hverandre så godt nå at vi trenger nesten ikke instruere hverandre, det
er nesten telepatisk. Jeg har både folk i crewet mitt og en manager som har
vært med meg i årtier. Jeg har vært sammen med disse karene lengre enn jeg har
vært i noe forhold!
– Du har spilt i Norge 25 ganger, i ti forskjellige byer – hvordan er
egentlig ditt forhold til Norge? Har det vært noen episode som du husker
spesielt?
– Jeg husker jeg kom til Norge i forbindelse med «Cuts Like A Knife», da var
jeg 23, og kom inn på kontorene til plateselskapet hvor alle damene satt og
strikket! Jeg trodde jeg hadde reist tilbake i tid, og forelsket meg
umiddelbart i en norsk jente som overhodet ikke hadde noen interesse av meg! Men
det har ikke stoppet meg i å ville turnere der, så jeg kommer tilbake når enn
jeg har anledning, i håp om å få leksjoner i strikking…
– På en konsert i Oslo for et par år siden, fikk du en dansende dame på
galleriet til å fortsette i evigheter, med spotlights rettet mot seg, hvor du
annonserte at «Så lenge hun danser, så spiller vi!» – og så stoppet dere låten
brått når hun litt flau satte seg (siden alle andre satt) – og fortsatte å spille
når hun reiste seg og danset videre. Utrolig festlig! Var det planlagt? Har du
gjort det flere ganger?
– Den episoden der kan jeg ærlig talt ikke huske – men det høres akkurat ut som
noe jeg kan finne på! Jeg planlegger aldri noe i forhold til publikum, det er
mye mer gøy å improvisere og ta noen sjanser. Tidligere pleide jeg å dra folk
opp på scenen, men sluttet med det etter litt for mange episoder med drita
fulle folk.
– Du spiller i Oslo igjen i neste måned, 20.april – hvorfor bør vi komme og
se deg enda en gang?
– Vi skulle spilt der for to år siden, lurer på om ikke det var den første av
konsertene våre som ble kansellert på grunn av covid. Så det er på tide at vi
kommer nå, det er langt på overtid, så kom innom og ha en fin kveld sammen med
oss!
– Du har tilsynelatende en fantastisk interaksjon med publikum mens du er på
scenen, og tar stadig imot ønskelåter. Det må da være en kjærkommen variasjon
for deg også? Hva er det merkeligste låtønsket som du deretter faktisk har
spilt?
– Ah, javisst, jeg gjør fortsatt det. Mye fordi jeg husker ikke halvparten av
mine egne låter engang, så når noen roper ut tittelen på en låt de har lyst til
å høre, så må jeg skjerpe meg og prøve å huske den. Det er ganske gøy! De
merkeligste ønskene pleide jeg å få da jeg gjorde akustiske enmannskonserter i
Amerika, og det var alltid en eller annen smarting i publikum som skulle være
morsom og rope noe a la “Freebird”, hvorpå jeg sporenstreks spilte den.
– Når du er på turné, får du noensinne tid til å se noe mer av byene enn bare hotellet og konsertstedet? Hender det at du tar med fotoapparatet og går ut på sightseeing?
– Det kommer litt an på, men vanligvis tar jeg det helt rolig de dagene vi har konsert. Jeg vil at stemmen min skal være i best mulig stand til vi skal på scenen. Og det er jo deilig å få sove ut når man faktisk har mulighet til det!
– Du har gjort foto for mengder av andre musikere og skuespillere (som bl.a. Iggy Pop, Cher, Amy Winehouse, Status Quo, Anastacia og Annie Lennox). Er det noen av de du spesielt har likt å jobbe med?
– Ja, jeg har akkurat skutt platecoveret på den nye skiva til Rammstein. Det er andre gangen vi har jobbet sammen, og jeg digger virkelig å jobbe med dem.
– Har du noensinne seriøst vurdert å droppe musikken og bli fotograf på heltid? Hva om du var nødt til å velge det ene eller det andre?
– Det høres ut som meg under nedstengningen. Jeg fikk tilbud om å skyte Pirelli-kalenderen, og det var kjærkomment siden jeg ikke hadde noe annet å gjøre, alle konserter var avlyst. Men for å besvare spørsmålet ditt, jeg tror at nå for tiden er du nødt til å sysle med litt av hvert og multitaske der du kan. Du kan ikke lenger satse alt på en hest, særlig ikke fra et kreativt standpunkt.
– Du startet som vokalist i et hardrockband (Sweeney Todd) på 70-tallet. Hvilke av de klassiske rockebandene var du størst fan av, som du fortsatt liker?
– Bad Company, Deep Purple, Led Zeppelin, Black Sabbath, The Who, David Bowie, T-Rex.. Janis, Joe… hvor god tid har du?
– Til slutt, er det noen band av den nye generasjonen som du virkelig liker, og som du kan anbefale oss å sjekke ut?
– Ja visst, jeg liker Twenty One Pilots, The War on Drugs, Tame Impala, Panic! At The Disco… Arctic Monkeys. Blant annet.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2022