19.februar i år var det nøyaktig 40 år siden AC/DCs første (vel, strengt tatt andre) vokalist og frontmann Bon Scott starter reisen på sin Highway To Hell. Vi har i den anledning sett litt nærmere på hans karriere med Australias store sønner, og hans utgivelser med dem.
Tekst : Irene Mythe, med god hjelp av Geir Amundsen
Februar i det herrens år 2009 var måneden hvor AC/DC endelig skulle komme tilbake til det langstrakte norske riket for å gjøre en musikalsk opptreden igjen etter åtte års ventetid for oss nordboere. Det ble lagt ut over 20 000 billetter som ble revet vekk før den første timen hadde rukket å bli spesielt gammel. Utpå sommeren var de tilbake i Norge, denne gang på Valle Hovin, og nok en gang forsvant billettene kjappere enn du rekker å si ”Takpapp Veggpapp Gulvpapp” fort fem ganger etter hverandre etter fem halvlitere. Og tror du sannelig ikke de kommer til Oslo igjen i mai i år? Jada. Er det billetter igjen? Neida.
Dette var ikke veldig overraskende for oss som kjenner til bandet fra før, her snakker vi jo tross alt om eldre menn i sine beste år som fremdeles liker å kle seg i skoleguttuniform og sjarmere de fleste i senk. De er veteraner av beste sort og de kan håndverket sitt. Rutinerte herremenn.
Men for å bli rutinert må du øve og gjøre de samme tingene om att og om att og det i årevis også. Så hvordan endte egentlig disse forvokste småguttene opp med å erobre verden? Det er et eventyr som startet for mange år siden.
I Glasgow i 1953 ble det født en liten gutt ved navn Malcolm Young. Fem år senere ble gutten storebror til en liten krabat som heretter kun vil bli referert til som Angus. Også med etternavnet Young. De vokste opp som skotter flest, omgitt av kilter og høyfjell, helt til familien Young i 1963 bestemte seg for å migrere til Sydney i Australia. Noe rockere verden over senere skulle sette stor pris på. Disse småguttene var som gutter flest og allerede i en alder av rundt femten fant de ut at skolegang slettes ikke var noe gøy og hoppet dermed av utdanningskarusellen.
Men går man ikke på skole så må man ha noe å finne på så ved siden av guttenes spirende musikalske interesser tok de seg jobber, Angus jobbet som vaktmester mens Malcolm av alle ting valgte å jobbe som mekaniker med vedlikehold av symaskiner (!)
Angus og Malcolm var ikke de eneste brødrene i Young-familien. Med på flyttelasset fra Skottland fulgte nemlig også storebror George med. Som storebrødre ofte er var han en inspirasjon for sine yngre brødre. Og godt er det! For George gjorde seg nemlig skyldig i å lage en av Australias første internasjonale hitlåter når han sammen med bandet Easybeats i 1966 ga ut singelen ’Friday On My Mind’, som blant andre både David Bowie og Gary Moore i ettertid har lagd coverversjoner av. Blant Malcolm og Angus’ første liveopptredener var forbandjobber for George og Harry Vandas Marcus Hook Roll Band Project.
Nyttårsaften 1973 debuterte derimot Angus og Malcolm uten George på Sydneys Chequers Club med sitt flunkende nye band. AC/DC. Et velklingende navn hentet fra baksiden av deres søsters Margarets symaskin. Småguttenes syklubb var et faktum, og eventyret var i gang.
Margaret var ikke bare med å bidra til bandets navn, men var også med på å forme Angus sitt legendariske scenekostyme, skoleguttuniformen. Angus hadde på egenhånd eksperimentert med ulike kostymer med noe varierende hell. Av forsøk vi kan kan prise oss lykkelige over ble forkastet var Spider-Man, Zorro, en gorilla og ikke minst supermannparodien Super-Ang.
Resten av bandet kjørte også i en periode på med kostymer i en eller annen form av glam- eller satinvarianten, men de la dette på hylla da de oppdaget at Melbournebandet Skyhooks hadde kommet de i forkjøpet med denne vrien. Like greit.
Som i de fleste eventyr så kom heller ikke suksessen av seg selv i dette. Og ikke spesielt fort heller. Angus og Malcolm forflyttet seg fra Sydney til Melbourne og startet jakten på kompetente bandmedlemmer å smykke bandet med.
I denne perioden fra 1973 til 1974 forbrukte guttene bandmedlemmer over en lav sko, og det er såpass mange av de som ikke har hatt noen betydning for utviklingen og rockens fremtid at de heller ikke behøver ramses opp med navn. Lister er for pyser, la oss heller konsentrere oss om delen av eventyret hvor vår ’prince charming’ entret arenaen.
En vokalist er en svært viktig bestanddel av et band. Vokalister er svært synlige, de avgjør bandets lydbilde og de høres jammen meg godt også. I sin søken etter bandmedlemmer hadde Angus og Malcolm i Sydney hatt en kar innom på audition som den gang jobbet som roadie og sjåfør. Men det er jo ikke alltid slik at man umiddelbart skjønner at frosken er en prins.
I påvirkning av magien som tydeligvis oppsto i Melbourne fant de endelig eventyrets store prins. Det måtte enda en skotte til for å få til dette. En skotte ved navn Bon Scott.
Ronald Belford «Bon» Scott ble født i Kirriemuir i Skottland i 1946 og flyttet i likhet med Young-brødrene til Australia med familien som seksåring. De slo seg ned i Fremantle på vestkysten, like utenfor Perth. Han skapte først et navn for seg selv som sanger i det cheesy popbandet Valentines, som hadde noen lokale hits i Australia i 1970. Etter en narkoskandale ble Valentines oppløst, og Bon begynte da i det progressive hippiebandet Fraternity. I løpet av en Englandsturne i 1971 var de blant annet forband til både Status Quo og Geordie, bandet med en viss Brian Johnson bak mikrofonen. Bon var med i Fraternity i tre år, og sluttet i 1973 som følge av en alvorlig motorsykkelulykke som satte ham ut av spill i månedsvis.
Bon ble kjent med AC/DC-gutta da han jobbet som roadie for dem i 1974, og prøvde egentlig å få jobben som ny trommis i bandet. Men det var tydelig at de hadde større behov for en utagerende vokalist, og etter en intens og overbevisende audition ble han ønsket velkommen til familien.
Bon Scott var det guttene trengte for å kunne starte klatringen til toppen av stigen. Mens Angus og Malcolm enda var unge og smårampete var den noen år eldre Bon mer erfaren, vill, karismatisk og sjarmerende enn enhver prins noen hadde hørt om tidligere.
Storebror George visste å gripe tak i bra ting når han så dem, og i 1974 fikset han familiemedlemmene sine og resten av bandet en kontrakt med Albert Records. Samme året utga de en australsk utgivelse kalt ’ High Voltage’ tett etterfulgt av ’T.N.T.’ i 1975. Dynamittkubben var tent, det var bare et tidsspørsmål før det kom til å smelle.
For å erobre et kontinent holder det ikke bare å gi ut en skive eller to. Du må følge opp med å gi publikum det de vil ha. Du må gi dem liveshow. Forrykende liveshow. Så bandet reiste rundt i Australia og spilte. Og de startet å erobre. Mediene var ikke like begeistret for denne nye rølpete rockegjengen som herjet landet. Men det var mannen i gata. Og naboene hans. Så AC/DC erobret sakte men sikkert både publikum og kvinner. En etter en.
Selv om det Australske kontinent snart skulle ligge for deres føtter var det fremdeles enkelte utfordringer som måtte takles. AC/DC er nemlig ikke bare et symbol for vekselstrøm/likestrøm som står trykt på elektriske apparater. Det er også et slangord for biseksualitet, noe brødrene ikke umiddelbart hadde oppfattet. Dette resulterte i at bandet i starten fikk en del uventede spillejobber på klubber av en noe alternativ art. Men en spillejobb er en spillejobb uansett hva slags sted det måtte være, og utstyrt med et lass selvironi på innerlomma taklet de det meste.
I Australia var mannen i gata fornøyd med sitt nye band. Blant nebbdyr og kenguruer kunne man høre folket synge på låter som ’It’s a long way to the top’, ’The Jack’ og ’She’s got balls’. Bon hadde erfaring med sekkepipe fra guttedagene, og det er han som spiller på førstnevnte låt. Bons daværende kone Irene hadde klagd til Bon over at han aldri skrev en sang til henne, men det spørs om hun ble helt fornøyd da han endelig gjorde det. «She’s Got Balls» er vel knappest en romantisk kjærlighetserklæring med strofer som ’Likes to crawl my lady, all around the floor on her hands and knees, oh because she likes to please me ‘ Ja, du gjettet riktig – han ble skilt. (Men hun skrev en bok om livet med Bon!
Men har du først startet på erobringens vei så er et lite simpelt kontinent ikke nok. Det er vel noe de fleste har erfart. Mye vil ha mer. Så med Australia for sine føtter la de det erobrede land bak seg for å finne nye jaktmarker i Storbritannia. I den siste konserten de fremførte i blant kenguruene finpusset skolegutten på sine scenefinesser. Det var nemlig da han startet suksessen med å strippe foran publikum og avslutte med å moone hele gjengen. For en fantastisk måte å ta farvel til et kontinent på!
Ny territorier er ikke alltid like lett å skaffe seg så bandet levde heller fattigslig og spilte rundt omkring på en del mindre klubber. De jobbet hardt og levde hardt, men skal man leve det klassiske råkkenrållivet så må man jo ofre noe. Ofringen startet faktisk så tidlig som den første kvelden bandet ankom landet. Bon dro nemlig, tørst som han var, innom en pub hvor han under sin Fraternity-periode hadde jobbet som bartender. Uansett hvor sjarmerende han kunne være var det ikke alle som hadde et godt øye til han, og en av de som ikke akkurat kunne slenges i kategorien ’fan’ fant det for godt å slå til han med et ølglass. Slik ble det til at Bon på bandets første fotosession måtte bruke solbriller.
Etter å ha rocket mindre steder en periode og benyttet tiden vel på å bygge seg opp et godt og vilt rykte blant folket var tiden inne for å spille på den anerkjente Marquee Club. Og når AC/DC gjør noe så gjør de det grundig. De satte umiddelbart ny publikumsrekord for stedet og blåste publikum til himmels med rettframogikkenoetull-musikken sin.
I løpet av året som kom var ikke veien til toppen lenger så lang. Den velkjente logoen med den særegne skrifttypen kom på plass sammen med bandets første verdensutgivelse. ’Let there be rock’ var et faktum og å erobre et kontinent om gangen var ikke lenger aktuelt, verden var klar for de tidligere småguttene som var i ferd med å vokse seg store.
Logoen ble også raskt et samtaleemne i de kristne konservative gruppene. For det var jo helt klart at lynet mellom AC og DC var en satanisk S, samtidig som de også hadde skjønt at bandnavnet ikke kunne stå for noe annet enn «Anti-Christ/Devil’s Children» eller «Anti-Christ/Devil’s Crusade.» Men som noen jo så fint sa det en gang i tiden så har all PR en tendens til å være god PR.
I 1977 turnerte bandet i USA og gjorde så stor suksess at de var et at verdens mest ettertraktede liveband innen 1978. Endelig tok eventyret den vendingen det skulle. Prinsen og følget hans hadde erobret hele kongerike, uttallige prinsesser og drukket opp det meste av det som måtte befinne seg i vinkjelleren på slottet.
Og når det går så bra så er det viktig å holde det gående. I 1979 ga prinsefølget ut en skive som skulle vise seg å bli en stor klassiker. Større enn de kunne tenke seg. ’Highway to hell’ ble sunget over hele verden, og djevelhorn og flammer var mer populært enn noensinne. Lite visste de at veien til helvete ikke skulle vise seg å være så fryktelig lang.
AC/DC var på toppen av verden, de solgte skiver i haugetall og var omringet av bedre drikkevarer og enda penere kvinner. Uslåelig! Nå kunne jo ingenting gå galt lenger. Alt var på plass. Og slik kunne eventyret endt det, helt etter oppskriften. Og så levde de lykkelig i alle sine dager?
Men dessverre endte ikke dette eventyret slik. For selv om det AC/DC den dag i dag virker udødelige så er det nok ikke helt slik.
Den 19. februar 1980 var Bon Scott ute og drakk i London. Han drakk mye som alltid og hadde en helvetes fyllekule. Kanskje ikke helt uventet av en mann som pleide å gurgle rødvin og honning for å få den perfekte sangstemme. Og kvelder som dette ender jo ofte med hodepine, kvalme og anger neste dag. Hadde det enda vært så vel. For det er denne kvelden tragedien inntraff og døden fant ut at han skulle blande seg inn og ødelegge hele eventyret. Tydeligvis er han ingen fan av lykkelige slutter. Bon Scott blir funnet død i baksetet på en Renault 5 parkert i 67, Overhill Road i East Dulwich¸ kvalt i sitt eget spy.
Resten av prinsens følge var i oppløsning. Dette er det som aldri skulle ha skjedd. Bandet vurderte å legge opp. En stor personlighet var borte, drivkraften og energien er vekk. Alt var forgjeves. Heldigvis for verden og rocken bestemte bandet seg for å fortsette. De visste det var det Bon ville de skulle gjort. Foreldrene hans ønsket det samme. La legenden leve videre. I juli 1980 utgir bandet en hyllest til Bon Scott i form av albumet ’Back in Black’.
Utrolig nok tok det kun tok fem måneder og en uke fra Bon Scott døde og til Back In Black var å finne i butikkhyllene. Tygg på det. Drøye fem måneder. På å skrive ti nye kvalitetslåter, finne en ny vokalist som passet inn, spille inn disse låtene med Mutt Lange bak spakene (mannen som antagelig brukte dobbelt så lang tid bare på å skru skarptrommelyden på Def Leppards «Hysteria»), mikse skiva og få den ut i salg. Og så går den hen og blir Tidenes Nest Mest Selgende Skive (etter «Thriller» med en eller annen Michael.)
Mange mener at Bon Scott nok var frelseren og at Brian Johnson fremdeles er ’han nye vokalisten’. Å påstå at Brian Johnson 40 år senere er av det nyere slaget kan vel sies å være noe underlig. Brian har etter å ha startet sin AC/DC-karriere med hylle Bon vært en del av det stødige flaggskipet fram til dags dato. At Bon Scott i tillegg hadde sett og likte Brian Johnson gjør i grunn det hele bare enda bedre. De hadde nemlig et møte av det litt mer bisarre slaget.
Bon hadde en kveld sett Brian synge live og var svært så imponert. Brian hadde nemlig sunget av full hals før han kastet seg skrikende og rullende rundt på scenen. Bon synes dette var helt fantastisk, og likte avslutningen hvor han ble hentet og rullet av scenen. Det som i ettertid kom fram var at den kraftige innlevelsen til Brian hang tett sammen med blindtarmbetennelsen det viste seg han hadde. Au.
Bon Scott var av et kaliber man skal lete lenge etter. Den lille skotten med alle tatoveringene og det karismatiske blikket. Legenden som fremdeles lever. Heldigvis. Og det sier jo sitt at rundt halvparten av låtene på AC/DCs setlist pr i dag er fra 70-tallet, ispedd noen få bidrag fra 80- og 90-tallet og en god slump fra den nyeste skiva «Black Ice».
AC/DC kommer snart tilbake til Norge igjen. De har fremdeles verden liggende for sine føtter 47 år etter at småguttene startet den lille syklubben sin i Australia. Om du ikke har sett et av deres forrykende liveshow er det noe du bør gjøre. Ta også gjerne med deg en uinnvidd venn. For om du er der for å nyte bandet, hedre Bon Scott, drikke øl eller redde en venn fra popens klamme hånd så er det uansett verdt det.
Ride on, Bon Scott!
Album
AC/DC ga i Bon Scott-perioden ut litt flere album enn det som er nevnt i teksten. Av perler man ikke bør kaste for svin, men heller ta godt vare på finner du følgende :
High Voltage (1975)
High Voltage var bandets første utgivelse i Australia i 1975. Skiva var et strålende debutalbum med mange gode låter som den dag i dag er høyt prissatt. “Stick Around” ble kun utgitt på den Australske utgaven før den igjen dukket opp I boksen “Backtracks” I 2009, mens ”Show Business” ikke ble utgitt internasjonalt før den 1984 dukket opp på EPen ”’74 Jailbreak” «Love Song» utviklet seg fra en uinnspilt sang kalt “Fell in Love” . Sangen hadde opprinnelig en annen tekst, men den endelige utgitte versjonen var Bon Scotts verk. Denne sangen dukket også opp på ”Backtracks” i 2009 hvor den for første gang ble utgitt internasjonalt.
Gå ikke glipp av : ”Baby please don’t go” , ”Little Lover”
Terningkast 4
T.N.T. (1975)
I desember 1975 utgir bandet nok en australsk utgivelse kalt ”T.N.T”. ” Denne skiva inneholder blant annet låten ”School Days” -opprinnelig en Chuck Berry-låt som de gjør en strålende versjon av. I likhet med tittelen på albumet er sangene fulle av dynamitt og flere av sangene herfra er den dag i dag noen av bandets fremste livelåter.
Gå ikke glipp av : ”The Jack” ”T.N.T”
Terningkast : 5
Påfølgende år gir de ut nok ei skive kalt «High Voltage», denne internasjonale utgaven er i praksis en samleskive bestående av låter fra de to første australske utgivelsene.
Dirty Deeds Done Dirt Cheap (1976 )
Året er 1976 og albumet Dirty Deeds Done Dirt Cheap ser dagens lys. Dette er en tittel som har skapt mye latter i etterkant da det har versert diverse tolkninger av hva som egentlig synges. (Cheap eller Sheep ?) Men bakgrunnen for tittelen er tegneserien Beany and Cecil som Angus så på som barn. En av karakterene kalt Dishonest John hadde et visittkort påskrevet teksten ”Dirty Deeds Done Dirt Cheap. Holidays, Sundays and Special Rates” Albumet har i tillegg til tittelsporet flere sterke låter men ikke alle låtene holder en like bra kvalitet og faller noe gjennom. Albumet gis også ut i en australsk utgave hvor man finner låtene ”Jailbreak” og ”Rock in peace”
Gå ikke glipp av : ”Dirty Deeds Done Dirt Cheap” ”Big Balls”
Terningkast : 4
Let There Be Rock (1977)
I 1977 slipper gutta en skive med en tittel som skal bli stående godt plantet i rockens historie til evig tid. I musikkvideoen ser man Bon Scott i sitt rette element hvor han iført prestekappe inntar prekestolen for å forkynne rockens historie. Men Angus og gutta fint plassert som spillende og rockende korgutter med glorier ved siden av skal man lete lenger etter vakrere syn. Albumet oser av energi og store klassikere av noen låter. Det er knapt mulig å forholde seg rolig når man setter på denne skiva, det rykker alt for hardt i rockefoten til at det lar seg gjøre. Albumet finnes også i en australsk utgave hvor ”Problem Child” er byttet ut med ”Crapsody in Blue”
Gå ikke glipp av : ””Let there be rock” ”Hell ain’t a bad place to be”
Terningkast : 6
Live From The Atlantic Studios (1978)
Denne liveskiva ble, som tittelen på snedig vis antyder, innspilt i Atlantic Studios i New York foran et lite og eksklusivt publikum, og senere utgitt som promokopi til radiostasjoner. For hardcorefansen var bootleg-versjonen av denne skiva i 20 år for deres Hellige Graal å regne, og ble ikke utgitt offisielt før i 1997, da som en del av «Bonfire»-boksen. Hvis du har den orginale promo-LPen i samlinga, kan du antagelig kjøpe deg en egen øy i Karibien for prisen du kan oppnå på eBay. Mange mener at versjonene av låtene her er hakket hvassere enn «If You Want Blood»-skiva, som kom ut høsten 1978, se egen omtale under.
Gå ikke glipp av : ”Live wire” ”Whole Lotta Rosie”
Terningkast: 6
Powerage (1978)
Året er 1978 og «Powerage» introduseres for den store verden. Albumet inneholder blant annet den bluesinspirerte låten ”Down Payment Blues” som er en stil som kler bandet godt. Mange av låtene har et noe roligere preg enn på det foregående ”Let there be rock”’albumet, men det er likevel gjennomført god og rocka stemning. Sangen ”Sin City” har i senere tid blitt covret av Twisted Sister, hvorpå vokalist Dee Snider har endret en del av teksten til å lyde: «Ain’t got a hope in hell, that’s Bon Scott’s belief.» Men håp finnes det virkelig i låtene på denne skiva!
Gå ikke glipp av : ”Sin City” ”What`s next to the moon”
Terningkast: 5
If You Want Blood You’ve Got It (1978)
“If you want blood…” ble innspilt foran 3000 fans på Apollo Theatre i Glasgow den 30.april 1978, og bandet spilte ekstranumrene iført draktene til det skotske fotballandslaget for å feire at Skottland skulle delta i VM i Argentina senere på sommeren. Denne skiva er en dynamittkubbe av en skive og jeg vil gå så langt som å si at dersom du måtte klart deg med en eneste skive i livet gjennom så kunne du fint klart deg med denne.
Det finnes ikke en eneste nedtur av en låt her så dersom denne ikke er en del av samlinga di så vet du hva du har å gjøre. Løp jævlig fort og kjøp!
Gå ikke glipp av : ”Riff raff” ”Rock`n`roll Damnation”
Terningkast : 6
Highway To Hell (1979)
I 1979 blir verden godt kjent med kombinasjonen flammer, djelvelhorn, skoleguttuniform og veien rakt til helvete. Ironisk nok er tittelen det siste Bon Scott rakk å være med på å gi ut før det faktisk gikk den veien mannen selv sang om. Men skal man først gå ned så kan man likeså greit gjøre det med flagget til topps, og det gjorde Bon i aller høyeste grad. Skiva starter hardt med en av bandets største signaturlåter og resten av låtene holder deg varm resten av tida med sang om kvinners rytmer, blod og flammer.
Gå ikke glipp av : ”Highway to hell” ”If you want blood (You’ve got it)”
Terningkast : 5
Back In Black (1980)
Kun fem måneder og en uke etter at Bon Scott tok kvelden ble hans hyllest utgitt i form av albumet med det sorte coveret. Bandet mistet en stor vokalist men hadde allerede klart å finne en ny man til å ta over spakene. Og skal man først hylle en stor mann må det gjøres med stil. Det finnes knapt noen som helst bedre måte å hylle legenden på enn å gi ut et mesterverk av en skive. Hele tre av låtene fra dette albumet er klassikere verden aldri vil glemme, ”Back in Black” ”Hells Bells” og ”You shook me all night long”. Og de andre låtene er også svært så gode.
Gå ikke glipp av : ”Hells Bells” ”Back in black”
Terningkast : 6
Let There Be Rock: The Movie – Live in Paris (1997)
Hvis du er hardcore AC/DC-fan, så hadde du antagelig allerede disse låtene før denne doble liveskiva ble utgitt som en del av Bonfire-boksen i 1997. De finnes på konsertfilmen med samme navn som ble utgitt på VHS i 1980, og som visstnok skal lanseres på DVD og BlueRay i løpet av 2010. Og en audiovisuell opplevelse av AC/DC er utvilsomt å foretrekke fremfor CD-utgaven, selv om dette viser bandet i storslag fra Paris i desember 1979, drøye to måneder før Bon Scott tok permanent helg.
Gå ikke glipp av : ”Sin City” ”Let there be rock”
Terningkast : 5
Volts (1997)
Denne skiva er morsom å ha for fansen, men er vel ikke den du sliter ut. Her finner du de litt mer obskure låtene, liveversjone og alternative og tidlige versjoner av låter som du har i bedre versjoner på platene nevnt over. «Dirty Eyes» er første utkast til «Whole Lotta Rosie» med helt annen tekst og arrangement, «Back Seat Confidential» utviklet seg til å bli «Beating Around The Bush», og «Get It Hot» har vel kun tittelen til felles med versjonen fra «Highway To Hell».
Gå ikke glipp av : ”She’s got balls” ”Ride on”
Terningkast: 4