Mitt første møte med Bokassa var da de varmet opp for Oslo Ess på Rockefeller for rundt halvannet år siden. Spol frem litt over et år og de farter rundt på stadioner i hele Europa for å varme opp for Metallica i meget godt selskap med Ghost. Hva i huleste skjedde? Vi måtte ta en telefon til vokalist Jørn Kaastad som i snakkende stund befant seg i Köln for litt nærmere info rundt akkurat dét, samt noen ord rundt deres rykende ferske «Crimson Riders».
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Ole Ekker
– Vi må selvfølgelig snakke litt om det dere opplever akkurat nå etterhvert, men vi må nesten ta det fra starten av – hvem er dere og hvordan startet dere opp?
– Bokassa er en powertrio fra Trondheim som har holdt det gående siden 2013. Vi kaller musikken vår for stonerpunk, og i det legger vi ganske mye. Vi er hverken stoner eller punk sånn sett, men et slags sammensurium av hardcore, metall og alt vi synes er fett. Vi har gitt ut tre EPer og to album, der den siste, «Crimson Riders», kom ut nå i juni.
– Du må forklare bandnavnet Bokassa, hva betyr det?
– Bokassa er etternavnet til den afrikanske diktatoren Jean-Bédel Bokassa, som et slags symbol på det fæle som skjer rundt i verden som vi ikke ser ut til å lære av. Vi har fort for å glemme så du kan vel kanskje kalle det et litt naivt forsøk på å påminne om grusomhetene som skjer. Men i starten trodde folk at navnet kom fra bok-kasse, altså en bokhylle. Det var forsåvidt greit det og, men ikke så slemt kanskje, haha.
– Hva kan du fortelle om sisteskive «Crimson Riders»?
– Det er et slags produkt at vi hører på mye forskjellig, og selv om du nok hører at det er samme band så driver vi også å leker med litt forskjellige ting her og der. Det er også for å gjøre det litt spennende for oss selv, for vi skal jo spille sangene live også og da er det jo gøy å gjøre litt forskjellige ting. Vi kan være inspirert av både den ene og andre tingen uten å styre det selv, så da ble det som det ble.
– Hvordan gikk innspillingen
til?
– Den ble egentlig spilt inn i slutten av juli i fjor mellom to festivaler, så
vi har egentlig ventet veldig lenge på å få gitt den ut og er ekstremt gira på
at folk omsider skal få hørt den. Så det har gått nesten et år med ren venting.
Jeg var jo klar for å gi den ut med en gang, men denne gangen hadde vi for
første gang en plan så det er vel bra det og. Vi signa med Loyal Blood Records
som driver med forskjellige eklektiske band, så vi tenkte at vi kom til å passe
bra inn der og er veldig fornøyd med valget enn så lenge.
– Var det noe forskjell på låtskriverdelen fra debuten til oppfølgeren?
Hadde dere en annerledes inngang?
– Det var nok litt forskjell, spesielt med tanke på at jeg som vokalist har
blitt litt tryggere og kan leke meg litt mer. Dessuten hadde vi bevisst en
ganske skitten lyd på debuten men ville ha et helt annet lydbilde denne gangen
ettersom jeg vil at man skal høre forskjell på skivene. Vi har alltid produsert
alt selv tidligere, men denne gangen hadde vi en medprodusent for å få litt
innspill utenifra. Det endte i en del krangling, men positiv krangling som gikk
på å gjøre ting bedre. Man lever på en måte i sin egen boble så det kan være
greit å få inn noen som hører ting på en annen måte. Kutte ned på partier som
kanskje gå litt for langt som ikke vi tenker på. Ellers gjorde vi som på
debuten, var i studio i en fem-seks dager og bare spilte inn. Det fungerer
meget godt for oss, selv om jeg selvfølgelig kunne ha tenkt meg å hatt bedre
tid – men sånn ble det bare ikke denne gangen heller.
– Dere ser ut til å ha
en slags «greie» med en kort instrumentalintro og en lang episk avslutter. Er
dette bevisst og noe dere kommer til å fortsette med?
– Ja, det stemmer. Det er litt kult å ha en intro med litt seige riff som går
over i en hard låt, også liker jeg at skiver avslutter stort. Den er jo en
oppfølger fra debuten, «Immortal Space Pirate 2», så vi har en liten serie der
– muligens inspirert av Metallica og «Unforgiven»-serien. Det synes jeg er
veldig kult. Jeg vil tro at det er kult for folk som hører på oss og at vi har
gjenkjennende ting fra skive til skive.
– Når man titter på
tituleringene deres vil jeg tippe at dere har litt humor og selvironi?
– Så absolutt. Det kan nok tenkes at tekstene er ganske seriøse selv om titlene
har humor. En mørk tekst trenger ikke ha blodseriøs tittel hvis du skjønner.
Når det er sagt har vi jo også tekster som ikke er spesielt seriøse, som
«Captain Cold One».
– Dere er også glade i ordspill, som «Crocsodile Dundee» og «The Last
Shredi»?
– Ja, jeg greier bare ikke å dy meg – det er for gøy. Vi trenger litt
selvironi, det finnes veldig mange band som tar seg selv høytidelig – uten at
det er noe galt med det. Men vi er ikke sånn, vi liker å kødde litt og ha det
gøy.
– For halvannet år
siden ble jeg introdusert til dere som oppvarmingsband til Oslo Ess på
Rockefeller. Nå seiler dere Europa rundt på stadionturné sammen med Ghost og
Metallica etter at Lars Ulrich omfavnet dere – hva skjedde og hvordan føles
det?
– Det er jo helt sjukt, det er som å vinne i Lotto. Lars hørte plata, syntes det
var fett og spilte den på radioshowet han har. Vi syntes jo selvfølgelig det
var stort, men tenkte ikke noe mer over det der og da. Deretter inviterte han
oss til å møte de sist de var i Oslo og spilte på Telenor Arena, og det var
veldig kult det og selv om vi heller ikke tenkte noe mer rundt det heller. Vi
fikk møte Lars Ulrich og det var åpenbart stort for oss, det blir jo faktisk
ikke større. Trodde vi. For i juni i fjor fikk vi da forespørsel om å bli med
på denne turnéen, noe vi trodde var kødd. Men så var det ikke det.
– Vet du hvordan han fikk nyss om
dere?
– Ikke i detalj, men han er jo ekstremt musikkinteressert og samler. Han følger
utrolig nøye med på alt som kan krype og gå av musikk over hele verden og kom
da over oss og likte det veldig godt. Han brenner virkelig for musikk, i
motsetning til mange stjerner som kanskje kan bli litt blaserte etterhvert. Men
han følger virkelig med, noe vi er et klart bevis på.
– Hvordan er turnélivet da? Hvordan ser en dag under en stadionturné ut?
– Vi har en minibuss med ganske små senger bak med åtte personer ombord inkludert sjåfør hvor vi kjører på natta og våkner opp i en ny by ved stadion. Så kommer vi oss ut av bussen og blir geleidet til backstagen som gjerne er en garderobe hvor vi kan få oss en dusj. Deretter er det frokost, Metallica har jo catering som fungerer fint der man kan få seg donuts og pannekaker hvis man vil. Da venter vi på linjesjekk – Metallica og Ghost sjekker først og som regel har dørene åpna så vi må sjekke kjapt om lydene fungerer bare. Der har vi hatt litt problemer, for vi ble fortalt at vi måtte ha trådløst system som vi selvsagt skaffet – men det har vi ikke fått til å fungere før i går. Det var noe galt med jordingen fant vi ut, så når vi fikk løst det gikk det i orden. Dørene åpner som regel klokka tre og vi går på mellom fem og seks, og før den tid gjør vi enten intervjuer eller bare gjør oss klare. Og vi er så gira på å få komme i gang at vi har kommet til enighet med stagemanageren til Metallica at vi kan gå på et minutt før tida fordi vi var så ivrige i starten. «The time is 17:14, the stage is yours» sier han da, haha. Når spillejobben er unnagjort er det å komme seg tilbake til backstagen og få seg en dusj, av og til har vi fått kompiser som har kommet for å se oss så da stikker vi ut og henger litt med de før vi går tilbake og får med oss Metallica hver kveld. Ganske så kult. Deretter er det å komme seg til minibussen å dra til neste by. Det er i store trekk det vi gjør, og det er ganske så kjekt.
– Rekker dere å oppleve byene dere er i eller går det slag i slag?
– Det er ganske sjeldent. Det var en kveld vi hadde i Barcelona da vi fikk sett litt, ellers kjører vi klubbkonserter de kveldene vi ikke spiller med Metallica da vi har eget show. Men vi hadde som sagt en frikveld i Barcelona der vi fikk gått litt rundt og sett katedralen for eksempel. Som oftest rekker vi ikke det, men i kveld har vi også en frikveld der trommisen vår (Olav Dowkes, journ.anm.) nok kommer til å sjekke ut domen her da han er veldig opptatt og interessert i historie. Men vi får sett mange stadiumer da, og får sett hvordan de ser ut innenfra.
– Får dere hengt noe
med de andre bandene underveis?
– Ghost henger vi litt med, de har vi som regel backstage ved siden av så de
pleier vi å ta noen øl med. En veldig hyggelig gjeng. Og i går kveld ble vi
alle invitert på middag med Metallica, noe de gjør av og til. Da får vi bare
beskjed om å møte på den adressen til den tiden, og der satt hele gjengen.
Passe surrealistisk. Lars har kommet innom noen ganger og hilst på, så han
føler jeg at vi kjenner litt. Men de andre tre har vi ikke snakket så mye med
så de er vi fortsatt litt nervøse rundt. Som her om dagen da vi satt og spiste
og James Hetfield bare kom og satte seg ned med oss og kalte det for ’The
meateaters table’. Da ble det litt sånn ’Shit! Det er James Hetfield!’, haha.
Det er rare greier, men de er ekstremt hyggelige alle sammen – det må sies. Man
tenker kanskje fort om superstjerner at de kan være litt atale, men de er så
sinnssykt snille hele gjengen og spør oss hele tida om vi har det bra og om vi
trenger noe. Det er helt konge, og jeg har bare godord å si om de.
– Jeg sliter med å komme over faktumet at dere gikk fra å være et temmelig ukjent norsk band til å feie over til største stadiumene i Europa med verdens største band. Hvordan tar publikummet til Metallica imot dere?
– Det er jo helt vilt alt sammen. Vi er jo egentlig et relativt ukjent undergrunnsband i Norge, så det er helt uvirkelig. Publikum kommer tidlig, og det er til dels for at de vil stå så langt fremme som mulig når Metallica går på, men det fylles godt opp underveis. Som på Stáde De France for eksempel som tar rundt 80.000, der tror jeg fort det kan ha vært 50-60.000 når vi gikk på. Så folk kommer tidlig, og de tar oss veldig godt imot. Det kommer mange bort til oss under klubbkonsertene våre og sier de oppdaget oss på igjennom Metallica. Det er jævlig kult.
– Hvor lenge kommer denne turnéen til å vare og hva gjør dere etter den er ferdig?
– Mot slutten av august, i snakkende stund har vi igjen 16 konserter mener jeg. Turnéplanen er to uker på, og to uker av før det er to uker på igjen. Ganske så behagelig. Deretter planlegger vi en egen Europaturné i november/desember der vi er headlinere. Det blir også veldig gøy. Vi skal også ha noen konserter i Norge for å markere slippet av plata vår. Det blir i det hele et ganske hektisk år for oss, og det gleder vi oss til.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2019