Frontiers
Det italienske plateselskapet Frontiers har i årevis vært usedvanlig aktive med å kombinere artistene i sin stall i stadig nye konstellasjoner og prosjekter, med varierende kvalitet og suksess. Ofte har de italienske bakmennene blitt vel så dominerende på skivene med sine bidrag på både låtskriving, produksjon og miksing at resultatene har ofte blitt litt liktlydende. Men det er flere grunner til at den nye «supergruppa» Black Swan skiller seg ut ifra normalen. For det første kjente de fleste bandmedlemmene hverandre godt fra før, og hadde muligheten til å møtes, spille sammen og skrive låter sammen – i motsetning til flere lignende prosjekter hvor medlemmene aldri engang møttes, men sendte låter frem og tilbake via internet og spilte inn i ulike studioer, gjerne på hver sin side av Atlanterhavet. Og for det andre har Black Swan allerede en anerkjent produsent i sine rekker som gjør at lydbildet her er helt annerledes enn de fleste andre Frontiers-utgivelsene. Vi snakker her om Foreigners bassist Jeff Pilson (ex-Dokken, Dio) som også har produsert band som Starship og Last In Line, og han har sørget for at skiva låter kuler og krutt. Pilson spilte i flere år sammen med Whitesnakes og Wingers gitarist Reb Beach i Dokken, og de to har en god kjemi på låtskrivinga. Pilson har også spilt og turnert sammen med vokalist Robin McAuley (ex-Survivor) i McAuley-Schenker Group, og denne triokjernen regner allerede hverandre som gode venner. Bandet kompletteres av Ace Frehleys trommis Matt Starr, sist observert bak slagverket med Mr. Big.
Vi fikk høre første smakebit fra skiva før jul, men tittelsporet «Shake The World» gir ikke helt riktig førsteinntrykk av bandet, for denne kjappe hardrockeren høres mer ut som Dio, mens de på resten av skiva er mer melodiøse. Låta viser derimot tydelig at Robin McAuley fortsatt har stemmen intakt selv om han nå har passert 67 år, og at Reb Beach stadig gnistrer på sine soloer – her viser han enn helt annen side av seg selv enn det vi hører i Whitesnake.
Og resten av materialet er overraskende bra – vi liker både «Johnny Came Marching» og den sugende «Immortal Souls», og femtesporet «Make It There» er en AOR-ballade av ypperste klasse som likegjerne kunne vært Foreigner. En instant klassiker som fans av sjangeren garantert vil falle pladask for ved første lytt og et soleklart høydepunkt på skiva. Vi må også trekke frem herlige «Sacred Place», hvor Beach igjen briljerer på introen, og avsluttende «Divided United», en låt Pilson skrev på pianoet på ett kvarter etter å ha sett Queen-filmen på kino. Inspirasjonen er tydelig, uten at vi skal dra den sammenligningen noe lengre enn det.
Så joda, dette var definitivt en meget positiv overraskelse, og det eneste kjipe i denne sammenhengen er at Black Swan kommer antagelig aldri til å spille konserter, siden Pilson er travelt opptatt med Foreigner, Beach med Whitesnake og McAuley med Michael Schenker resten av året. (Men vi har et langt og festlig intervju med Jeff Pilson i neste nummer av Norway Rock Magazine!)
4,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 14.februar 2020