Det er digg å påminnes hvorfor man fremholder å vie sitt liv til fjong fanzine. Så skjer i meningsbærende samtaler med musikalske autorer – i sjeldne tilfeller også om man uforvarende påmønstrer en lydisk verden fra et fullstendig ubeskrevet ensemble. Engelske Birdeatsbaby har tilvirket eiendommelige plater i en dekade, milelangt til side for allmenhetens radar, og gjør alt riktig med årets ”The World Conspires”, for øvrig fullfinansiert av en håndfull fans. Orkesterleder Mishkin Fitzgerald bekrefter antagelsen om bandets ur-progressive attityde.
Tekst: Geir Larzen
Fitzgerald kommer fra den klassiske pianomusikkens verden, men fikk tidlig fot for elevert rock.
– Under påskudd av å studere musikk ved universitetet i Brighton – jeg var i realiteten på utkikk etter potensielle rockebandkolleger – møtte jeg gitarist Garry Mitchell. Den gang delte jeg leilighet med en jente som spilte fiolin, og Birdeatsbabys første reelle konstellasjon endte som trio av piano, gitar og fiolin. Jeg oppdaget et visst talent for komposisjon, og skrev snart låter i rasende tempo. Å aldri størkne i ett uttrykk, men holde seg kontinuerlig i bevegelse, ble tidlig mitt selvpålagte dogme, og jeg kan herved smykke meg med troskap til nevnte doktrine i over ti år.
Livet har ingenlunde vært en dans på roser for Mishkin Fitzgerald, som er strengt religiøst oppdratt, og som utviklet angst, depresjon og insomni i tenårene:
– Søvnproblemene ble forsøkt behandlet med hallusinogene medisiner. Jeg visste aldri om jeg drømte eller var våken; hele eksistensen fortonet seg som et mareritt. Bandnavnet og konseptet oppsto i en mørk, skrekkinngytende tåke.
”The World Conspires” er bandets femte studioplate. Vi etterspør kommentarer til dens fire forløpere:
– ”Here She Comes-a-Tumblin’” feirer ti år i år, og ble skrevet terapeutisk. Skiva er svært kabaret-influert. Utrolig nok genererte utgivelsen masse fans, som vi ikke hadde til hensikt å skuffe – følgelig lekte Birdeatsbaby rent kabaretorkester i kommende år, hvor vi stort sett opptrådte på puber foran nisjepublikum, gjerne sammen med andre burlesk- og teaterartister. Smått om senn manifesterte kabaretformen en tvangstrøye. Vi ønsket å utvikle musikk av mer seriøs art, og pennet nye låter rustet med multiple lag, som resulterte i ”Feast Of Hammers”, tre år senere. Oppfølgeren var et bredlemmet konseptalbum med vann og drukning som tema. Faktisk krysset vi Atlanterhavet for å jobbe med produsenten til Amanda Palmer, Jason Rubal, uten at kollaborasjonen sammenfalt med forventningene. I stedet for å overdras et villere og tyngre uttrykk, ble vi ufrivillig redusert til kabaretensemble igjen. Vel hjemme i Brighton nyttet vi tiden til å definere bandets sound, som nu gikk i orkestral retning. ”The Bullet Within”, av 2014, staker ut kursen, selv om forrettelse og innhold ligger på et måteholdent og mildt nivå. Imidlertid forekommer et stykke ved navn ”Tenterhooks” mot slutten av plata, og denne innevarsler metallisk basis, med utfordrende metrikk og besynderlige akkorder. Plate nummer fire, ”Tanta Furia”, skriver seg fra 2016 og markerer første fonogrambidrag fra Hana Maria på henholdsvis cello, fiolin og harpe. Vokalt og musikalsk stiller ”Tanta Furia” mørkere og røffere. Min elsk til Queens Of The Stone Age, Muse og System Of A Down burde være mulig å avlese i materialet, som frem til ”The World Conspires” var vårt mest utbygde og komplekse arbeid. Jeg plukket eksempelvis opp trekkspill, mens Gary ga seg kontrabass i vold. ”Tanta Furia” endte tilfredsstillende, men årets skive føles dobbelt så eventyrlig.
– ”The World Conspires” er ekstraordinært raus på varietet; her tilkommer østligskalert metall, vaudeville, kunstpop, smektende musikal og symfonisk rock, ekspedert med punkrockens pose.
– Wow, det var vakkert og spissfindig oppsummert.
– Dere leker fortsatt med kabaretformularet?
– Ja visst, det var aldri vår intensjon å utviske teatralske attributter, men snarere ta for seg av alle musikalske stilmoduler som besnærer og inspirerer. Å drapere musikk i omfangsrike narrativ, med dynamikk og drama, er gøy, om det tematiske er aldri så bekmørkt og foruroligende. Vi ønsker å bli tatt på alvor, teknisk og kompositorisk, og gjør krav på anerkjennelse ved å trampe stilistiske innramninger ned i søla.
– Stiltranscendert og progressiv som ”The World Conspires” er, ville så ikke betydd noe som helst med et middelmådig materiale. Hvordan ble dere så fordømt gode til å skrive musikk?
– Ha ha ha, jeg kan ikke forstå annet enn at ti års hardt arbeid bærer frukter. Vi er dessuten for musikalske svamper å regne. Jeg er besatt av musikk, og tenker, absorberer og lytter til musikk døgnet rundt. Mange mennesker inntar et overflatisk syn på musikk, endog de som i ung alder finner sin nisje og aldri evner eller lyster å se forbi dette ene favorittbandet, mens musikkbesettelse handler om å jakte på nye uttrykk og klangkombinasjoner, noe man aldri har hørt forut.
– Amen og halle-faen-luja.
– Hana Maria og jeg har studert ungarsk folkemusikk, som finner et naturlig ankerfeste i ”Painkiller” fra høstens plate. Man skal la seg inspirere av god musikk, uansett hvilken kategori den tilhører. Ungarsk folkemusikk, i kombinasjon med tungrock og kabaret, er dømt å ende i hypnotiserende mørke.
– Nevnte ”Painkiller” er definitivt albumets moderne metallalibi, og jeg har forståelse for at denne gjør dere stolte, kanskje særlig fordi dere lykkes med noe tidligere uprøvd?
– Definitivt. Garry Mitchell er gruppas metallpatriot, og ”The World Conspires” ble tidvis en yngleplass for dennes gitarriff. ”Painkiller”, med metalliske ostinater og ugjestmilde akkorder, kranset med østligskalert fiolin og sinna vokal, viser at Birdeatsbaby kan skifte ham, uten å fortape særpreg. Vi må alltid kunne overraske.
– ”Zero Forty Three” sogner til den elektroniske pop-ens mørke fløy…
– Låten driver meg fortsatt fra vettet, ha ha ha. Ikke bare krevde den en kompositorisk evighet; den var sågar fortvilende kronglete å innspille, og i øyeblikket sliter vi maksimalt med å få den til å fungere live. Men vi gir oss ikke, selv om vi føler oss motarbeidet. ”Zero Forty Three” er rar – den synes ikke å passe inn noe sted.
– Hva har du å melde om det versatilt bitende tittelkuttet?
– ”The World Conspires”-låten er Garrys baby, hvori han øser av sin virtuositet som gitarist. Dette gjøres imidlertid smakfullt og subtilt, i stedet for å ruinere stykket med meningsløse, tekniske ritt. Noe av det som karakteriserer en dyktig instrumentalist, er at vedkommende ikke ligger under for trangen til å tette alle rom med noter. Videre byr låtens kontrasterende musikal-intermesso på Garrys debut som vokalist. Etter ti år kan vi sågar gjøre bruk av stemmen hans også, og det fryder meg. ”The World Conspires” er en racer av et livenummer, hvor hver enkelt musiker har så mye å forholde seg til at vi ikke får sukk for oss før låten er ferdig.
– Jeg falt umiddelbart for ”Lady Grey”, trass i dens simplifiserte pop-strukturer.
– Du er ikke alene – hvem liker ikke en enkel og effektiv poplåt i 4/4-takt?
– Skivas ytterpunkter er også de mest spennende. I så måte forefinnes en annen favoritt i joviale ”Whipser”, som bryter tvert med omgivelsene, i en ublu fetering av livsbejaende 60-tallspop, dog i krokete kast.
– Du sier noe… Jeg liker vanligvis ikke musikk i dur, og betrakter ”Whisper” som et hendig arbeidsuhell. Garry er låtens initiator. Siden bandets foregående album så til de grader er tuftet på piano, forsøkte jeg denne gang å tone dette ned, til fordel for andre klanger, eksempelvis vokal. Derimot er ”Whisper” en pianolåt, myntet på bandets eldste fans, som nok klør seg i hodene over de retningsvalg bandet fatter iblant.
– Når vi først taler om skivas polariteter kommer en ikke forbi Henry Purcells uvisnelige ”Dido’s Lament”.
– Vi nådde et punkt i skriveprosessen hvor mørket falt og livet ble stritt. Det hersket turbulens i bandmedlemmenes liv, og i verden for øvrig. Jeg forberedte meg på å gjøre et siste album, og deretter la bandet implodere. ”Dido’s Lament” har fulgt meg så lenge jeg kan huske, og siden vi snart skulle oppløses ville jeg se om Purcell gikk å implementere i albumkonteksten. Operasanger Feline Lang takket ja til å bidra, og vi ble så begeistret for resultatet at innspillingen fant plass på plata; den er ikke tilfeldig installert, men tiltrer mot slutten, like før vi entrer finalemodus.
– Hvorfor lodder molltonearter så uendelig mye dypere enn musikk i dur?
– Dur er basisk. Om du benytter alle dens muligheter og vendinger vil det likevel lyde ganske forutsigbart og pyntelig. I moll eksisteter tre skalaer – den naturlige, harmoniske og melodiske – hvor sistnevnte løyver to ekstra toner. Det sier seg selv at moll, som er sørgelig og mørk, åpner for atskillig større harmonisk boltreplass. Moll er dessuten gøy, på en litt farlig måte. Man fascineres av og elsker skurken i et filmunivers, det være seg Darth Vader eller Jokeren. Uten antagonisten kollapser det hele i kjedsommelighet.
– Punk-psykotiske ”Kill No One” må ha vært festlig å kreere?
– Gjett om! Den ble skrevet på piano, nesten atonalt, eller i det minste som et stykke på dop. Jeg presenterte idéen i studio, men ingen visste hvordan vi skulle håndtere dette sykelige. Ikke én akkord fungerte, før vi gjorde samtlige harmonier atonale, foruten kabaretrefrenget. Trekkspillet, som tiltrer mot slutten, dundrer et Tsjajkovskij-stykke, på forslag fra Hana Maria, for maks pervertert utbytte.
– Mitt mulige favorittkutt beror nest sist i plateutlegget, og mangler definitivt verken piano eller patos. Dere spenner vingene i ”Bad Blood”…
– Lenge var jeg av den oppfatning at ”Bad Blood” ble for mye. Heldigvis kom jeg på bedre tanker. Vi hadde det vanvittig gøy med denne i studio, særlig etter at grønt lys ble gitt for å tråkke gassen igjennom gulvet, ha ha ha. Jeg bjeffer bra mot slutten av ”Bad Blood”, hvilket alltid er fornøyelig. Tekstlig opptrer låten dobbelt så grell og mørk som resten av skiva. Elendigheten toppes med ”Bad Blood”, som for øvrig er en konsertfavoritt i øyeblikket, sammen med ”Painkiller”. Verden anno 2019 er et grimt sted, og vi har i så måte søkt å forarbeide et samfunnskontemporært konseptalbum. Omslagsmotivet viser to elskende, sekunder innen apokalypsen rammer, lest som symbol på menneskehetens endelige undergang.
– Er det sant at platene deres finansieres av en ”flokk” henførte fans?
– De er kanskje ikke mange i antall, men Birdesatsbaby har verdens beste supportere. Man lærer dem etterhånden å kjenne også, og jeg føler vi er privilegerte.
Fitzgerald indikerer at bandet, i samråd med fansen, finner løsninger på alt, inklusive turnéring:
– Akkurat nå avsluttes Englands-turnéen, før vi drar til Tyskland. Vi jobber mot påfølgende spillereiser i Europa og USA.
– La meg så spørre hvordan du nå stiller deg til å oppløse bandet?
– Ikke faen! Ha ha ha, det er et evig slit å operere som uavhengig undergrunnsband, og sporadisk påføres ens mentale helse anselige riper, men jeg har ikke investert tretten år forgjeves. Birdeatsbaby er livet mitt, og det finnes ikke sjanser i helvete for at jeg kaster vrak på et band som er kommet såpass artistisk langt. Derimot gleder jeg meg til å ta fatt på eksterne musikkoppgaver, for å lette trykket. Først ut er et jødisk folkemusikkprosjekt, hvor jeg hovedsakelig vil traktere trekkspill. I tillegg skal jeg arrangere for og produsere et annet Brighton-band. Men Birdeatsbaby består!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2019