Fredag 17.juli 2015
40.000 mennesker innebærer et torturerende antall legemer, selv om brorparten stavrer rundt med brede glis og batteridrevne djevelhorn på skolten. Etter å ha stått et lysår i ølkø måtte jeg seriøst jobbe for å stenge ute menneskehordene, og gjøre rom for eksklusivt møte mellom meg selv og AC/DC. Dette lyktes…
Lyden var skarp og vedvarende ujevn konserten gjennom, men i sum tilfredsstillende nok. Nyrekrutterte Stevie Young har falt raskt inn i rollen som erstatter for den demensdiagnoserte AC/DC-sjefen Malcolm Young, både musikalsk og visuelt. Savnet av Malcolms lange lugg og Phil Rudds nonchalante vesen var nesten ikkeeksisterende – all honnør også til en pågående skinnpisker i Chris Slade.
Forventningsfulle rock’n’roll-connaisseurer i alle aldersgrupper fikk varme opp med fiffig forfilm på lerret, før tittelkuttet fra australiernes siste skive drønnet ut over landskapet. Mye kan sikkert ytres om Brian Johnson, men at han har tatt grep og blitt betydelig bedre gutturalleverandør i senere år heves over enhver tvil.
Første del av evenementet er kompakt og vital, men en anelse lempelig – dog, med kraftige skybruddsunntak i evigunge «Back In Black», «Dirty Deeds Done Dirt Cheap» og «Thunderstruck». «High Voltage» og kalkunen «Rock’n Roll Train», hvis tilstedeværelse både forbløffer og forarger, danner konsertens lavmål, før temperaturen, alvoret, humøret og vigøren akselererer flere hakk. Begravelsesbjella i «Hells Bells» gir meg fortsatt gåsehud på kroppsdeler jeg ikke husker å ha, mens bestenoteringen fra «Rock Or Bust» – «Baptism By Fire» – sender meg til himmels. Denne blir sågar stående som personlig høydepunkt; mye fordi låten er ny.
«Whole Lotta Rosie» duger fortsatt som livenummer, det samme gjør i høyeste grad «Let There Be Rock», som denne kvelden tar form av en lydisk legemliggjørelse av alt det optimalisert og hardfør rock kan representere. Angus Youngs innlagte solosekvens er knapt til å tro (det sier jeg hver gang). 60-åringen kan få en hvilken som helst topptrent 17-åring til å gremmes, ikke minst fordi Young, foruten spastisk akrobatikk, presterer som gitarist, og under denne soaréen går han langt utover tiltenkt tid. Hvert et blodkar i kroppen min frir til den 158 centimeter korte høvdingen i kortbukser, slips og delvis avspilt skjorte.
Finaleparaden «Highway To Hell» samt verdens ypperste AC/DC-komposisjon – «For Those About To Rock» – gir 40.000 euforisk hese og svettedryppende fans valuta for dyrekjøpte inngangsbilletter. Mitt eneste ankepunkt er et altfor lavt desibelnivå på de fire kanonene; her skal man rystes i hver bidige kroppsvirvel. Jeg kommer dessuten aldri til å begripe hvorfor verdens beste fordringsløse rock’n roll-band ikke inkorporerer majestetiske «Squealer» i konsertreportoaret, uten at det foreligger den minste grunn til å bruke dette mot bandet.
På vei ut i Oslo-natten var det faktisk riffet til «Baptism By Fire» jeg gikk og gaulet på; vel vitende om at AC/DC neppe legger ut på turné om ikke Young, Williams og Johnson vet de kan supplere maksimalt. Nevnte jeg at jeg elsker dette bandet? 4,5/6
Tekst: Geir Venom Larzen
Foto: Geir Amundsen