Tirsdag 5. august 2025
Bjerke travbane har sine utfordringer med logistikk og mange rakk ikke supportbandet The Pretty Reckless fra New York. Bandet frontes av Taylor Momsen og har hatt stor suksess i USA, men for mange på Bjerke denne kvelden var det nok et nytt møte med bandet. AC/DC burde kanskje hatt et mer kjent band når de turnerte Europa, men Momsen og co prøvde så godt de kunne å varme opp publikum før hovedattraksjonen gikk på. De åpnet med tittelsporet fra deres siste album «Death by Rock and Roll». Lyden var ok fra der jeg stod, men trolig er dette et band som låter bedre på en mindre scene. Jeg synes det låt litt for seigt, og låtene gikk over i hverandre. Det ble bedre når Momsen introduserte låta «Make Me Wanna Die», som den første som ble skrevet av bandet. Avslutningslåta «Take Me Down», som sitter litt mer umiddelbart, synes jeg og fungerte bra. Så får vi se om bandet får noen flere fans etter denne nesten en time lange konserten.
AC/DC gikk på scenen et drøyt kvarter senere enn oppsatt etter at skjermene hadde vist en video av en bil som skrenset inn på Bjerke Travbane. Åpningslåta «If You Want Blood (You’ve Got It)» satt som et skudd, lyden var bra og Brian Johnson sang som aldri før. Angus sine presise gitarriff skar gjennom luften og den solide rytmeseksjonen ga det perfekte bakteppet. Scenen domineres av et enormt lysanlegg, en perrong bak trommesettet og de tre skjermene bak, som viser forskjellige temaer tilpasset låtene samt bilder av musikerne.
Brian uttalte etter et kort «Hello Oslo» at dette ble som vanlig en kveld med rock’n roll og moro. Å spille «Back in Black» som låt nummer to viser vel bare hvilken låtkatalog dette bandet har, men her skurret det litt på vokalen for Johnson. Det går litt opp og ned med vokalen gjennom hele konserten. Men om det skurrer tar han det igjen på sjarmen, han går rundt og småskravler og smiler og humrer gjennom hele kvelden. Hele fyren er full av rytme og timingen og energien er det ingenting å si på for 77-åringen.
På «Thunderstruck» er det Angus sin tur til å slurve litt med introen, men han tar det fint inn igjen i soloen. Rocketoget dundrer på med en solid versjon av tøffe «Have a Drink on Me» før en av konsertens høydepunkter kommer i form av «Hells Bells». Klokka senkes ned og Angus sitt gitarriff introduserer en av de beste låtene i Brian Johnson perioden. Låtene veksler mellom gamle klassikere fra før 1980, mange låter fra «Back in Black», noen hits fra tiden etter 1980 og to låter fra deres nyeste album «Power Up». Publikum var bra med på «Stiff Upper Lip» fra 2000. På tøffe «Sin City» viser Angus at han fortsatt mestrer soloen og bruker slipset til å skape en kul effekt. Han har for lengst kastet jakka og lua. 70-åringen hopper ikke like mye rundt som i glansdagene, men det er jammen ikke langt unna. Fyren står ikke stille, og de tynne beina tramper takten i ett sett. Det er faktisk imponerende at han og Johnson greier dette kjøret i over to timer.
Overraskende nok spiller de en knallversjon av tøffe «Dog Eat Dog» fra mesterverket «Let There Be Rock» fra 1977. Videre følger veldig bra versjoner av klassikerne «Dirty Deeds Done Dirt Cheap», «High Voltage» med den riktige grooven og «Riff Raff». Jeg nevnte i starten rytmeseksjonen, som nå er nykomponert med herrene Stevie Young på rytmegitar, trommis Matt Laug (ex-Slash’s Snakepit) og bassist Chris Chaney (Jane’s Addiction), og de leverer stødig og godt bak der. Young og Chaney rikker seg ikke fra plassene sine ved trommesettet, men bidrar mye til bakgrunnsvokal.
Konsertens hoveddel går mot slutten, men først får vi en kul versjon av «Whole Lotta Rosie». Denne gang er det med Rosie på skjermen og ikke som oppblåsbar dukke, men låta funker som kuler og krutt. Avslutningsvis kommer selvfølgelig «Let There Be Rock» med en litt for lang gitarsolo av Angus. Han blir under soloen både heist opp på plattform på utstikkeren samt tar seg en tur opp trappene bak scenen. Under låta blir det kledelig nok vist bilder av Marshall-høyttalere bak på sceneskjermene.
Etter en kort pause kommer bandet på igjen og tøffe T.N.T. blir på sedvanlig vis innledet med riff og «Ai Ai». Igjen skurrer vokalen litt her og der, men låta sitter bra. På siste låt rulles kanonene ut på plattformen bak scenen og det er klart for «For Those About to Rock (We Salute You)». Dette er en låt hvor stemmen til Johnson fortsatt fungerer bra og det blir en sterk avslutning med kanonene som drønner over travbanen.
Som en siste avslutning blir det fyrt av fyrverkeri som rene nyttårsaften og det lyser bra opp på den nå mørke augusthimmelen. Været som var meldt ruskete holdt seg og ingen regn eller vind av betydning fikk ødelegge en strålende kveld. Det ble mye køståing ut av travbanen, men folk var tålmodige og det så ut som det gikk bra. Folk rundt meg var fornøyde og jeg kjente på en viss vemodighet midt oppe i gleden av å ha vært der.
Hjertet sier terningkast 6, men noen småting er det å trekke. 5/6
Tekst: Anders Palm
Foto: Geir Kihle Hanssen
