Steve Lukather – Festlige anekdoter og betraktninger

Enkelte artister er særs enkle å intervjue. Steve Lukather snakket på inn- og utpust fra før vi entret rommet og snakket fortsatt da vi gikk en drøy time senere, uten å knapt ha brukt arket med spørsmål. Mannen med godt over tusen skiver på CVen skravlet villig vekk om sine eskapader med alle fra Bob Dylan til Michael Jackson, og jaggu fikk vi ikke etterhvert også styrt ham over på hans nye soloskive «Transition». Men antagelig settes nå ny rekord i nevning av kjente navn i en og samme Norway Rock Magazine-artikkel.
 
Tekst: Geir Amundsen
Sidekick: Jan Egil Øverkil
Foto: Anne-Marie Forker, Geir Amundsen, Arash Taheri
 
– Det må sies at dette er første gang jeg har måtte sette klokka på ringing for å møte en rockestjerne til intervju. Du hadde ikke avtalt med pressen klokka 10:00 for fem år siden.
– Nei, jeg pleide å feste litt for hardt. Men de fleste av mine kompiser innenfor gitarverdenen, som Eddie, Slash, Zakk, den gjengen der – vi bare sluttet å drikke. Vi snakket aldri om det, vi bare gjorde det. Jeg har aldri vært på noe AA-møte. Jeg bare sluttet å drikke – og røyke – en dag for fem år siden. Nå har jeg faktisk vært oppe i timesvis allerede.
– Du har ikke vært ute og jogget også?
– Nei, det er for kaldt her i Oslo.Og jeg kan ikke jogge, jeg har et vondt kne. Men jeg liker å gå lange turer, jeg går i Hollywood Hills daglig. Men du vet, jeg har holdt på med dette i 36 år!! Jeg var 19 da jeg startet, jeg er 55 nå, og jeg har tenkt å fortsette med dette en god stund til. Og jeg er i bedre form nå enn noensinne! Jeg savner ikke det gamle livet mitt med alkohol og dop. Jeg skal på turne med Ringo Starr nå, fyren er 73 år gammel men han ser ut som om han er 40. Han var også klin gæern for 30 år siden, men se på han nå. Jeg våknet en dag og tenkte ‘Alle mine venner er enten syke eller døende. Kanskje denne livsstilen ikke er så sunn.’ Og jeg hadde to små barn pluss at min mor akkurat hadde dødd – hun drakk seg også i hjel – så jeg ville gjerne lære noe av dette. For all del, jeg har hatt det utrolig festlig opp gjennom årene – hysterisk! – men så var det ikke noe moro lenger. Det er en ting å feste hver kveld mens du er på turne som 20-30-åring. Som 40-åring? Au. Som 50-åring? Kødder du? Jeg ville fokusere på musikken igjen! Jeg ville ikke bli huska som han som pleide å være bra – og det er en del av de. Jeg har hatt mine dårlige kvelder som jeg ikke er stolt over.
– Har du en dårlig kveld i 2013, så ligger det på youtube neste dag og for all evighet.
– Ja, nå går jo alle med et kamera på innerlomma. Det kjipe med youtube er at ingen musikere ønsker å jamme lenger. Tidligere kunne vi dra på en konsert og bli invitert opp på scenen for å spille uforpliktende for gøy, men nå blir alt filmet og lagt ut på nett. Og man blir vurdert og analysert etter disse spontane opptredenene, noe som tar moroa ut av det hele. Altfor mange drar på konsert for å stå å filme med kamera, hva faen er det for noe?
– Ja, folk virker mer opptatt av å forevige konserten for ettertid enn å faktisk oppleve den.
– Akkurat! Lev i nået! I det siste er det blitt enda verre, nå står faenmeg folk og holder opp iPads!! Det er helt vilt! Jeg står på scenen og kan se meg selv på skjermene! I gamle dager holdt folk opp lightere når vi spilte ballader, og det var utrolig kult å se på. Nå holder de opp iPhone med en lykt på. Alt er digitalisert. Alt er på nett. Og folk er så jævlige mot hverandre på nett! Jeg trodde først at det bare var meg som fikk pepper av navnløse internett-troll, men absolutt alle får jo tyn, så lenge du er i rampelyset. ‘Jeg hater The Beatles!’ Hvordan i helvete kan noen hate The Beatles, det hadde ikke vært noen rock’n’roll uten The Beatles!
– Ja, du har spilt med noen av de gutta nå, har du ikke?
– Tre av fire! Jeg er i Ringos band nå, i fjor spilte vi i USA, vi har akkurat gjort Australia, New Zealand og Japan, og vi skal gjøre Sør-Amerika til høsten, etter at jeg er ferdig med Totos 35-års jubileumsturne i sommer. I fjor gjorde jeg også to G3-tuneer, først med Steve (Vai) og Joe (Satriani) og deretter med John Petrucci, noe som var en stor ære for meg – men ganske skummelt, for de gutta der er så sinnssykt dyktige, men de er også mine gode venner.
– Men du regnes da virkelig der oppe sammen med dem.
– Nææææh! Det er hyggelig av deg å si det, men de gutta der er geniale, på et helt annet nivå enn meg. Jeg bringer heller noe annet til G3-bordet, hvis dette var en konkurranse ville de knust meg. Men det var det ikke – det var tre kompiser som gikk ut og hadde det gøy hver kveld, og jamminga på tampen av kvelden var alltid en fryd, vi var som unger som spilte i garasjen, unntatt at her var det 8-10000 tilskuere i garasjen vår! Hver dag spiste vi frokost sammen, gikk ut og møtte fansen og hadde det bare supertrivelig.
– Blir du selv noen ganger himmelfallen når du møter noen av legendene som McCartney og Harrison for første gang?
– Ja herregud. Den første fra The Beatles som jeg møtte, var Paul McCartney mens jeg spilte inn «Thriller»-skiva med Michael Jackson. Husk at The Beatles er grunnen til at jeg spiller gitar. Men det samme vil enhver musiker på min alder si, de forandret alt. Når jeg spiller med Ringo nå, driver vi i bandet alltid og jammer på Beatles-låter, og Ringo sier ‘Jesus karer, kan dere ikke noen låter med andre artister?’ Haha! Men Paul var utrolig trivelig og grei, og han likte meg og Jeff Porcaro såpass godt at han fløy oss over til London for å jobbe med skiva hans etterpå. Og der traff jeg første gang David Gilmour, som ville ha Jeff til å spille på sin soloskive «About Face». Så jeg fikk jobbe med Dave, og jeg har jobbet med Roger Waters på hans «Amused To Death»-album. Så ja, det var uendelig stort for meg å få jobbe sammen med alle mine helter! Den andre fra The Beatles jeg møtte var George Harrison, like etter at Jeff gikk bort. Jeg var på en nattklubb i Hollywood, og tilfeldigvis var George der, hva er oddsen for det? Og jeg måtte selvsagt bort til bordet hans for å takke for inspirasjonen – den første gitarsoloen jeg noensinne spilte var «I Saw Her Standing There». Utrolig nok ba han meg sette meg ned, han visste hvem jeg var, og vi satt og pratet og lo i et par timer. Til slutt nevner jeg at vi skulle ha en minnekonsert for Jeff kommende uke, hvor folk som Donald Fagen og Boz Scaggs skulle stille opp, og siste låta var ment å være «With A Little Help From My Friends». Jeg inviterer han til å komme å jamme med oss, og han svarer ‘ja klart, jeg kommer’. Jeg trodde jo aldri at han mente det, så jeg fortalte det nesten ikke til de andre gutta, men på showkvelden er jeg backstage og får beskjed om at ‘George Harrison står på døra og spør etter deg!’ Jeg bare; ‘Du kødder!?!!’ Men like etterpå banka det på garderobedøra mi, min første ex-kone åpner og skriker i sjokk i trynet på George Harrison, hahaha. Men han var så vant til det at han knapt reagerte. Vi ble gode venner etter dette, og begynte å omgås mye, også privat. Jeg tok faktisk hans sønn Dani med meg for å møte Slash hjemme hos ham. George ringte meg, for han visste at jeg og Slash har vært kompiser i alle år, og Dani var massiv Guns’n’Roses-fan.
– Andre starstruck-øyeblikk du husker godt?
– Ja! Og det involverer også George. Han ringte en dag og ba meg møte ham til middag klokka åtte, og jeg tenkte bare ‘Kult! Middag med George Harrison!’ Jeg tipset han om min favoritt restaurant, et gammel italiensk mafiasted i Hollywood som heter Marinos. Ikke noe trendy sted, en liten italiensk familierestaurant med fast klientell og god mat. Han noterte adressen, og da jeg møter opp, sitter allerede Jim Keltner ved bordet med George. Jeg slår meg ned, og i neste øyeblikk valser Bob Dylan inn døra og setter seg ved siden av meg! Og så dukker Jeff Lynne opp. Og jeg måtte klype meg i armen – her sitter vi rundt et bord – George Harrison, meg, Bob Dylan og Jeff Lynne. Det blir ikke mer surrealistisk enn dette!
– Hva koseprater man med Bob Dylan om?
– Du, den tanken fikk jeg også umiddelbart! Men jeg husket at min kompis Stan Lynch, ex-trommisen til Tom Petty, hadde fortalt meg at da de turnerte med Dylan, så hadde han og Dylan gått for å se Sammy Davis jr., som han var en stor fan av. Jeg var jo allerede kompis med George, så jeg var over starstruck-komplekset med han. Men han hadde jo ikke engang fortalt meg at Dylan skulle komme den kvelden, og her satt jeg skvist opptil ham i en sofa! Og man har jo hørt ryktene om at han er så dyster og lunefull, du vet? Og jeg ville ikke begynne med noe åpenbart om ‘Øyh Bob, da du skreiv «Like A Rolling Stone»…’ eller noe sånt, da hadde han vel klint til meg og gått! Så jeg tenkte; ‘Hvordan bryter man isen med Bob Dylan? Sammy!’ På dette tidspunktet var vi på martiniene, unntatt George som drakk vann, han hadde slutta å feste hardt da. Så min første setning til Bob Dylan var: ‘Hey Bob, Stan Lynch nevnte at du og han hadde vært og sett Sammy i Vegas! Og jeg er stor Sammy-fan. Var det bra?’ Og Bob lyser opp og bare: ‘Åh! Sammy!’ Så vi ble sittende å prate og le hele kvelden uten å i det hele tatt komme inn på Dylans musikk, og det tror jeg han satte jævli pris på, å få slippe å snakke om seg selv. Men plutselig ble han dyster og innesluttet igjen, så jeg snur meg mot George og hvisker: ‘Sa jeg noe galt?’. Men George svarer, med den slepne Liverpool-dialekten sin: ‘Neida, jeg har ikke sett ham kose seg slik på årevis!’ Og vi ender opp hjemme hos Jeff Lynne, med å jamme! Så det var meg og George Harrison på gitarer, Bob Dylan på bass, Jeff Lynne på keyboards og Jim Keltner på trommer, jammende på gamle Beatles-låter. Det var sykt. Helt forjævli surrealistisk. Men poenget er, jeg har holdt på med dette i 36 år, og jeg har møtt alle mine store helter fra tenårene og opplevd de villeste ting, men fortsatt, når jeg sitter her og forteller disse historiene om McCartney og Dylan og Harrison, så føles det helt merkelig at mitt eget navn på noen måte er knyttet til historiene. Jeg er veldig ydmyk på hva jeg har fått lov til å oppleve. Jeg har begynt å skrive en bok om mitt liv, med alle disse historiene, men det blir ikke noe sex & drugs & rock’n’roll – det har vi lest altfor mange ganger nå, det er den samme leksa gang på gang. ‘Jeg ble berømt, jeg festet og drakk, jeg døde nesten, jeg mistet alt…’ . Hva faen.
– Jeg leser Peter Criss’ bok nå – samme der og.
– Jeg gjorde et par skiver med Peter, mann. Fyren spiller ikke engang på sine egne skiver! Han bruker studiotrommiser. Da Kiss ga ut sine fire soloskiver, spilte jeg på Peters, jeg gjør nesten alle gitarene på den. Trivelig fyr! Han sang sjøl, men bidro minimalt musikalsk, han var opptatt med å feste.
– Og når kommer denne boka di?
– Sikkert ikke før om et par år – jeg har akkurat begynt å skrive den sammen med Lonn Friend, som var redaktør for RIP Magazine i statene. Den skal hete «The Gospel of Luke», og forhåpentligvis blir den noe helt annet enn disse standard rockebiografiene som det nå går fjorten på dusinet av.

– Er det noen artister som du fortsatt ikke har jobbet med, som du gjerne skulle gjort noe med?
– Peter Gabriel! Jeg har møtt ham flere ganger, herlig fyr. Jeg så ham nettopp i Hollywood Bowl, knallbra… jeg elsker gammel Genesis, jeg vokste opp med progrocken. Men Peter trenger ikke meg, han har fantastiske musikere. Og jeg skulle gjerne jammet med The Rolling Stones – jeg har møtt dem alle, og er stor fan. Jeg var nesten medlem av Steely Dan, da jeg var 19 – jeg øvde med dem før en turne, men de trakk seg i siste øyeblikk. Det er sikkert hundre andre artister som jeg kommer på når dere har gått, men de fleste har allerede utrolige gitarister, så hva i helvete skal de med meg? Men jeg har hatt en forholdsvis interessant karriere…
– For å si det pent.
– Jeg er ikke en sånn musiker som har spilt i ett band i hele min karriere og kanskje gjort en gjesteopptreden her og der. Da Toto hadde 35-årsjubileum nå nylig, fikk vi en oversikt med alle skiver og utmerkelser som vi i bandet hadde vært involvert i opp gjennom årene – og det var helt vilt. Vi snakker rundt 5000 skiver, 225 Grammy-nominasjoner, en halv milliard solgte skiver har et eller flere av våre navn på coveret, utallige gull- og platiniumsskiver… Og de hadde dekket en hel vegg med portrettbilder av de største stjernene innenfor alle typer musikk utenom klassisk – fra The Beatles til Miles Davis, fra Michael Jackson til Alice Cooper, og spurte oss; Hva har alle disse til felles? De har jobbet med minst en av dere. Intet annet band er i nærheten av det samme. Men likevel ble Toto aldri respektert, vi ble aldri trendy, vi ble stadig latterliggjort i presse og media, som drittungene i Rolling Stone som anser oss som irrelevant tøysemusikk. Likevel, en låt som «Africa» henger jo på oss som herpes, og den dukker stadig opp i ulike sammenhenger, den blir covret, parodiert eller samplet av rapperne, så vi er stadig i media, selv om vi ikke gjør en døyt for det selv. Men noe av det vi har gjort er selvsagt pinlig å se tilbake på, videoene fra 80-tallet hvor de skulle ha oss til å være skuespillere eller kle oss ut…
– …»Silly Love Songs»…
– Åh herreguuuud! Der får man igjen for å jobbe med Paul McCartney! Den er fra «Give My Regards To Broad Street», og vi ble sminka opp i tre timer hver dag til videoen. Og jeg hadde en dundrende hangover etter å ha festa med David Gilmour til utpå morrakvisten, jeg hadde ikke sovet i det hele tatt. Og så trør de en hvit parykk på meg og begynner å pudre fjeset mitt. Men McCartney sitter der og gjennomgår det samme, så jeg kunne jo ikke nekte. Så nei, det ble ikke akkurat som vi hadde tenkt, men herregud, jeg fikk henge med Paul McCartney hver dag i to uker og jamme på gamle Beatleslåter – man takker ikke nei til det, si hva faen du vil! Her var jeg i studio med McCartney, med George Martin bak spakene – laget som ga oss selveste Beatles! – og her sto jeg med mellotronen som ble brukt på «Strawberry Fields Forever» – plugga inn! Vi hadde fått beskjed av manageren om å ikke snakke om The Beatles til Paul, noe som provoserte oss : ‘Hva!? Hvordan kan man IKKE snakke om The Beatles til Paul McCartney!?’ Men jeg kunne ikke dy meg, jeg måtte bare spille introen til «Strawberry Fields», mellotronen sto jo der, og jeg kunne introen! Skikkelig nervøs, hva om jeg føkka den opp? Men det gikk, og hele rommet ble stille – Paul snudde seg mot meg, smilte bredt og sa ‘Perfekt!’ Og så begynte han å fortelle detaljer om hvordan de spilte den inn, og dermed var isen brutt. Vi snakket bare The Beatles etter det. Så det var ufattelig stort. Hvis alt du så var meg med sminke og en teit parykk, så var det kun tre minutter av to fantastiske uker med Paul og Linda McCartney. Hun var forresten også en herlig dame, veldig humoristisk.
– Du spilte i Stavanger i går kveld – hva kan vi forvente på konserten i Oslo i kveld? Hvordan velger du låter?
– Vi endrer setlista nesten hver kveld. Til å begynne med spilte vi nesten to og en halv time, men når til og med fansen synes at det begynner å bli i meste laget, er det på tide å fokusere. Så nå har vi fått testa bandet litt, prøvd litt ulike låter og funnet ut hva som funker og hva som ikke funker. Vi spiller fra den nye skiva «Transition», litt fra forrige, litt fra resten av soloskivene mine og et par litt mer uventede låter – som en skikkelig obskur Toto-låt fra «Kingdom Of Desire». Men jeg vil ikke spille Toto-hitene, det gjør jeg med Toto i sommer. Så det blir mest fra de to siste skivene – de har blitt godt mottatt, og jeg liker den retninga vi har tatt nå. Jeg har funnet min stil som soloartist.
– Du har ikke så fokus på gitarspillinga på den nye skiva?
– Nei, jeg har roet meg litt, det nytter ikke å prøve holde følge med alle de nye teknikerne på gitarfronten, folk som Guthrie Govan er helt sinnsyke. Jeg har satt låta i høysetet her, ikke gitarsoloen. Men som du vil se i kveld, så klarer jeg ikke la være å gasse på når jeg står på scenen. Når jeg skal spille i London om et par uker, er Joe Bonamassa i byen, men han har frikveld på sin turne, så jeg håper han kommer og jammer med meg.
– Vi snakket i går om hvem som kunne erstattet Bonamassa i Black Country Communion – de eneste navnene vi kom opp med var Richie Kotzen eller deg.
– Åh wow. Nei, jeg kunne ikke gjort det, jeg vil heller ikke være noens erstatter og bli møtt med publikums rop ‘Hvor er Joe!’. Richie hadde nok uansett vært et mye bedre valg, han er en strålende sanger også, og en god venn av meg – han er forøvrig min nærmeste nabo i Hollywood. Jeg kjenner jo godt både Jason Bonham, Derek Sherinian og Glenn Hughes, jeg har spilt på skivene til både Derek og Glenn – jeg tror jeg er nevnt i Glenns selvbiografi om at jeg knuser en gitar. Han var en stund sammen med min første kones tvillingsøster, Cheri fra The Runaways. Dette var vel rundt 1980, og han var hjemme hos meg hele tiden, han nektet å dra. Og en natt han satt klimpret på gitaren uten stopp, og uten å ta hintet om å stoppe og legge seg, fikk jeg nok, rev gitaren fra han og knuste den. Og det kom med i boka. Stakkars Jason hvis Black Country Communion er ferdige nå – han var så nær å få drømmejobben med Led Zeppelin, og så ble det ikke noe mer – og han er den eneste som kunne erstattet sin far. Og nå ramler BCC fra hverandre. Jeg spilte sammen med Jason i 1994, da jeg vikarierte for Neal Schon i Paul Rodgers band på en turne. Det var galskap, vi festet helt vilt og ble kastet ut av hoteller midt på natta… så ja, jeg har kjent ham og lenge. Nei, Richie Kotzen kunne nok ha vært et veldig riktig valg for BCC, men er ikke han i et nytt band med Mike Portnoy og den gjengen der?
– En trio med ham, Mike Portnoy og Billy Sheehan, ja. The Winery Dogs.

– Mike har lett etter et nytt band siden han slutta i Dream Theater. Jeg tror nok han våkna neste morgen, slo seg i panna og lurte på hva i helvete han tenkte på da han slutta.

– Det ryktes at du var på nippet til å spille i bandet til jazz-legenden Miles Davis også?
– Det stemmer, rett etter «Fahrenheit»-skiva med Toto. Han spiller trompet på en låt på skiva, og likte det vi holdt på med. Vi kunne ikke tro at vi hadde fått selveste Miles til å spille på skiva vår, men ikke nok med det – han gjorde det gratis! Vi lurte på hvor mye han skulle ha, men han mumlet bare ‘Det er greit, det er greit – jeg liker dere gutta!’. Et par måneder senere, da skiva var ute og vi skulle ut på turne, så ringer han meg plutselig. Og sier ‘Jeg vil at du skal komme til New York i morgen og bli med i bandet mitt.’ Jeg svarte som sant var ‘Miles, jeg er dypt beæret over at du spør, men vi skal på tre måneders turne nå straks, jeg kan ikke gjøre det mot gutta i bandet og de førti i crewet vårt! Og er du sikker på at jeg er rette mann?’. Og han svarte ‘I love that rock’n’roll shit.‘ Men han respekterte at jeg valgte å bli hos bandet jeg startet sammen med mine gamle skolekompiser. Jeg elsker jazz, du får ikke bedre musikere enn folk som Wayne Shorter, Herbie Hancock og Miles Davis – og jeg har spilt med dem alle. Og for meg er det nesten like stort som å ha spilt med noen av Beatles-gutta eller Jeff Beck. Jeg produserte forresten en skive med Jeff i 1997, men den ble aldri utgitt – han gikk plutselig techno og skrinla opptakene som vi hadde gjort i David Gilmours studio, med Manu Katche på trommer og Pino Palladino på bass. Synd. Han er kanskje min største gitarhelt.
– Det går en historie om at du ba Michael Jackson om å drite og dra da han ringte og ville ha deg til å spille på «Thriller». Medfører det riktighet?
– Ja. Men han ringte klokka åtte på morgenen, jeg hadde en dundrende hangover, og så ringer denne fyren som høres ut som en parodi og sier han er Michael Jackson. Jeg trodde noen tulla med meg, så det var ikke noen ufin melding, mer en halvveis lattermild ‘Oh fuck off!’
– Jeg har hørt samme historien om Eddie Van Halen da han fikk samme telefon.
– Nei, Eddie ba Quincy Jones om å drite og dra! Men det var såpass uvanlig at en stjerne som Michael ringer rundt personlig, at jeg trodde ikke det var ham. Og han gikk ‘Nei, det er sant, det er meg, Michael!’ Så jeg grilla han, og sa ‘Okay, hvis du virkelig er Michael Jackson, så vet du vel…’ og ga han masse kontrollspørsmål. Han lo godt. Til slutt ropte jeg ‘Fuck you!’ og la på. Noen timer senere fikk jeg en telefon fra Quincy Jones kontor, som bekreftet at det faktisk var Michael som hadde ringt, og oppfordret meg til å ringe tilbake, for han ville ha meg til å jobbe på nye skiva hans.
– Flaks at du ikke ble kjent som ‘Mannen Som Ba Michael Jackson Drite Og Dra.’ «Thriller» har jo solgt greit, må vi kunne si.
– Joda! Men jeg trodde altså det var noen av kompisene mine som tulleringte og utga seg som Michael Jackson. Helvetes Zakk Wylde pleide å ringe meg i ett sett og utgi seg for å være Jimmy Page! Til slutt ble det bare ‘Fuck you Zakk, jeg vet det er deg!’
– Godt du ikke sa det da den ekte Jimmy Page ringte! Men hvordan var det å jobbe med Michael Jackson?
– Han var helproff, jeg så aldri noe til den helsprø skiten som man leser om i media. Han behandlet musikerne med respekt og var alltid imøtekommende og vennlig. Han likte bandet vårt. Det er pussig, min sønn Trevor er god venn med Lisa Marie Presleys sønn, og han hadde fått høre at da hun var gift med Michael, så var det eneste han hørte på Led Zeppelin og Toto.
– Jøss. Jeg ville aldri tatt Jackson for en Zeppelin-fan.
– Nei, men hvem vet hva folk lytter til? Jackson snakket aldri om sine inspirasjonskilder i intervjuer. Du kan heller ikke høre på mine skiver at jeg er Miles Davis-fan. Du ville aldri gjettet at Zakk Wylde er verdens største Eagles-fan. Jeg liker sjokoladekake, men ikke til hvert eneste måltid! Man må kunne variere. Jeg elsker rock, all slags rock fra Classic Rock til metal. Dream Theater…wow. Jeg tror de beste unge musikerne pr idag er innenfor metal, ihvertfall utifra tekniske ferdigheter og dedikasjon til musikken.
– Ja, de øver virkelig.
– De bærer fakkelen videre for høyeste tekniske nivået innenfor musikalitet. Og mesteparten av det du hører på radioen av mainstream rock, er den samma grå massen av komprimert ProTools-skit som du ikke klarer å høre forskjell på. Det høres ut som om samme produsent på alt sammen.
– Det er de artistene som driver med musikk kun for å bli berømte.

– Jeg har sagt til sønnen min gang på gang – han spiller i band – du må bestemme deg for om du vil gjøre dette på lang sikt eller på kort sikt. Hvis du deltar i American Idol eller noe slikt, så er karrieren din kjørt. Kos deg i dine ti minutter i rampelyset, men hvis du ikke vinner, så er du en vits og ingen vil ha noe med deg å gjøre. Og hvis du vinner, så kommer du alikevel ikke til å tjene penger, og du er fortsatt en vits som ingen vil ha noe med å gjøre.

 

– Til slutt må vi nesten komme inn på ex-Toto-vokalist Bobby Kimball.
– Hvorfor det…?
– Han hadde en utblåsning på Facebook nylig hvor han angrep deg og latterliggjorde at Toto skal på 35-års jubileumsturne uten han, for det var jo han som hadde gjort Toto kjent i utgangspunktet. Blant annet.
– Jeg nekter å la meg bli dratt inn i noen drittslengingskrig – jeg er en voksen mann. Men Bobby var aldri en av oss – resten av bandet var skolekompiser fra North Hollywood, han var ti år eldre enn oss og fra Louisiana. Mulig det ligger noe der. Men jeg har ikke snakket med Bobby siden jeg sluttet i Toto i 2007, og på det tidspunktet var jeg eneste orginalmedlem igjen i bandet, og ham – det var rett og slett ikke noe moro mer. Så at Bobby nå turnerer som soloartist med nesten bare Toto-låter og ‘TOTO’ i digre bokstaver på konsertplakatene, med et band han påstår er bedre enn Toto… Han ble ikke invitert med da vi gjenforente fordi vi har dårlig kjemi og han synger ikke bra lenger. Jeg fatter ikke hvorfor han hater meg, men bryr meg egentlig veldig lite om hva Bobby Kimball måtte si og mene. (sier Lukather mens han utbroderer i 20 minutter til om hvor lite han bryr seg.)
– Du har sagt at Toto kommer aldri kommer til å gi ut flere skiver.
– Jeg sa det for noen år siden mens vi var i en juridisk suppe , som vi nå, endelig, er i ferd med å komme ut av – forliket er antagelig i boks denne uka. Så jeg har snakket med (David) Paich, Steve (Porcaro) og Joseph (Wiliams) om dette, og jeg regner med at vi kommer til å gå i studio for å spille inn en ny skive i januar neste år.

Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #3/2013

,