Robyn Flans | It’s About Time: Jeff Porcaro – The Man And His Music

Hudson Music

5. august 1992 er en dato svært mange musikere, og trommeslagere i særdeleshet, husker med sorg. Dagen kalles gjerne «dagen da verden mistet grooven». 5. august 1992 gikk nemlig Jeffrey Thomas Porcaro bort, bare 38 år gammel. Han var mest kjent for sitt arbeid med Toto, men spilte med hundrevis av artister gjennom sin altfor korte karriere. Det er med andre ord ingen lykkelig slutt i denne boka, uten at det blir noen spoileralert.

I år kom en etterlengtet bok om mannen ut, ført i pennen av Robyn Flans, en journalist som er kjent for å ha intervjuet et utall trommeslagere gjennom sin karriere, Porcaro inkludert, og de var nære venner i mange år. Grunnlaget for en god bok er altså godt tilstede.

Porcaro minnes som en av verdens mest benyttede trommeslagere, og anses fortsatt for å være en av de aller beste på sitt felt, noe boka viser så til de grader. Vi får høre fra artister og produsenter som Quincy Jones, Steely Dan, Bruce Springsteen, Madonna, Peter Frampton og Leland Sklar, for å nevne noen svært få. Vi får innsikt i livet og karrieren til en gudsbenådet musiker, ikke bare trommeslager, for da Porcaro gikk bort, var han godt på vei til å bli en dyktig produsent, mye på grunn av hans musikalske tilnærming. Likevel; noe som er gjennomtrengende fra start til slutt, er personligheten han hadde. Det er vanskelig å ikke bli grepet av de fantastiske historiene som blir fortalt om Jeff. Ikke én eneste person har noe negativt å si om ham, heller stikk motsatt. Ingen lyste opp et rom som Jeff, ingen var så positiv som ham, og ingen kunne framsnakke slik som Jeff gjorde.  Han kunne sågar anbefale andre trommeslagere når han følte at han ikke holdt mål. Allerede da han fikk sitt første tilbud om en proff-gig, gjorde han dette. Han fikk tilbud om å være med på øvelse med Jack Daugherty som 17- åring, for å sitte inn for Hal Blaine, foreslo han heller Kelly Shanahan. Vi får flere slike eksempler gjennom hele boka. Hvilke andre musikere har gjort slikt? Etter det begynte telefonen å ringe, og han ble med i bandet til Sonny & Cher i 1972, 18 år gammel, før drømmegiggen ble kapret; han fikk telefon fra ingen ringere enn Steely Dan. Får du en sånn mulighet, er kursen satt for en suksessfull karriere. Vi får også lese om episoder der han takker nei til store artister; spesielt da han takket nei til Bruce Springsteen. Jeff var en familiemann, og følte han var mer enn nok borte allerede, med turene til Toto, i tillegg til alle sessions han gjorde, noen ganger nærmest døgnet rundt. Sessions fra 10-14, 14-18, og 18-22. Noen ganger kunne han til og med ta en session fra midnatt, men dette var normale arbeidsforhold for de store gutta på 70- og 80-tallet, kan vi lese. Det blir mange skiver på samvittigheten da.

Flans skriver naturlig nok kronologisk, og viser en inngående kunnskap om Porcaro og hans liv og levnet. Hun har hentet historier fra sine egne erfaringer og intervjuer med Jeff, og har ført samtaler med Toto- medlemmer, foreldre og søsken, samt flere artister han jobbet med, og bringer Jeff tilbake til livet for en stakket stund. For en som har hatt Porcaro øverst på lista over inspirasjonskilder siden barndommen, er det en følelsesmessig berg- og dalbane, der både latter og tårer sitter løst, det er nesten så man tror man er inhabil til tider.

Det eneste man kan trekke for, er mangelen på historier fra tiden etter hans bortgang, for artister verden over sørget lenge, og mange gjør det fremdeles. Porcaro var utvilsomt en mann som har satt dype spor etter seg, både som artist og menneske, og det hadde vært interessant å lese folks reaksjoner på hans bortgang.

«It’s About Time» er ikke boka for deg om du vil lese om ville fester, lekre damer og raske biler, men om du er nysgjerrig på livet i Los Angeles´ studioverden mens den var på sitt beste, eller noen av verdens største artister, er dette ei bok du bør ta deg tid til å lese. Jobber du som musiker, eller drømmer om det, er dette bibelen for hvordan du bør te deg i den slags settinger, for Jeff Porcaro var selve personifikasjonen på profesjonalitet i så henseende. I tillegg til at han var grooven av verden. Han var alltid velkledd, han var cool, og han var sjenerøs. Man sitter igjen med et bilde av en mann vi svært gjerne skulle hørt mye mer fra. Det anbefales at man bruker musikkatalogen hans som soundtrack mens man leser. Det kryr av musikalske godbiter underveis. God lesning!

5,5/6 | Jan Egil Øverkil

,