Khold @ John Dee, Oslo

Fredag 23. september 2022

Khold har ikke for vane å plage publikum altfor ofte, verken på plate eller fra scenen. Da «Svartsyn» ble sluppet i juni er dette åtte år siden forgjengeren «Til Endes». Dette samsvarer med Kholds forrige konsert i hovedstaden, som oppvarming for Morbid Angel på Vulkan i desember 2014. Plata har rukket å bli husvarm hos mange i løpet av sommeren, men likevel er denne septemberkvelden som et releaseparty å regne. Siden utgivelsen av «Svartsyn» har kvartetten byttet bassist. Crowbell spiller på skiva, men valgte i sommer å kaste inn håndkledet og er nå erstattet av Steinar Gundersen, som også spiller med trommis Sarke i bandet med samme navn. Nå skal det sies at Crowbell var til stede i kveld, og koste seg med å se bandet fra «den andre siden». Dette er en kveld hvor Machine Head og Amon Amarth spiller på Sentrum Scene, og bandet er i forkant litt bekymret over kveldens oppmøte. Telleklokka viste 150 tilstedeværende, noe som fyller gulvet greit og roer bandet.

Det er ingen support denne kvelden, men jeg ante uråd da et helt korps med instrumenter og uniform kom vandrende gjennom lokalet før konsertstart. Lurer egentlig på hvor de tok vei. Da klokka blir halv ti er det heldigvis Khold og ikke noe korps som entrer scenen. «Apostel», åpningslåt og første singel fra «Svartsyn» får æren av å åpne, og jeg kjenner med en gang basstromma i brystet og noterer generell god lyd. Spesielt med et så groovy band som Khold er tunge trommer som trøkker viktig for meg. Nye plata er selvsagt fokuset i kveld, og i alt fem av kveldens seksten låter er hentet fra denne, inkludert låter som «Skarpretter» og min favoritt «Ødslet Blod». Nå ligger stort sett Kholds musikk i midtemposjiktet, men jeg synes de balanserer dette fint live ved å fordele litt annerledeslåter som «Svart Helligdom» og kjappe «Rovnatt» jevnt utover settet. Jeg hører noen rope etter «Den Store Allianse», vedkommende må nok gå slukøret hjem. Jeg er litt mer usikker på om den som ropte «Spell no Creedence» egentlig forventet det. Eventuelt ble han kanskje fornøyd med en annen cover, Sepulturas «Troops Of Doom», eller «Dommens Arme» som den heter i Kholds fremføring. Jeg husker første gang jeg så Khold live, da var det ikke noe snakk mellom låtene, og en kunne høre knappenåla falle. Nå, rundt tjue år senere, er stemningen løsere, og (tidvis dårlig) humor triller ut fra vokalist Gard mellom låtene. Dette ble en veldig fin kveld, og det er herlig at Khold er tilbake, selvsagt på plate, men også live. 5/6

Tekst: Ronny Østli
Foto: Geir Kihle Hanssen