Det tok 35 år før de britiske progrockerne i IQ kom seg til Oslo for å spille sin første konsert på norsk jord noensinne. Det finnes ikke bedre grunner til å sette seg ned og slå av en prat med de to hovedmennene i bandet; vokalist Peter Nicholls og gitarist, låtskriver og eneste permanente medlem Mike Holmes, på backstagen på John Dee en fredagskveld i april 2016.
Tekst: Cecilie Lima og Geir Amundsen
Foto: Ellen Palmeira og Geir Amundsen
– IQ har nå eksistert i 35 år – har dere noen planer om å markere dette på noe vis?
Mike Holmes: – Vi markerer det mer internt, vi gjør ikke noen stor greie ut av det. Vi har allerede markert 30-årsjubileet til førsteskiva, og 30-årjubileet til «The Wake». Men nå kan man jo finne et nytt 30-, 25- eller 20-årsjubileum til et eller annet som vi kan feire hvert eneste år, men det ønsker vi ikke.
Peter Nicholls: – Det var litt av grunnen til at det tok så lang tid å få gjort ferdig «Road Of Bones» (som anmeldes her!), vi var opptatte med å markere alle disse jubileene. Vi brukte fem år mellom «Frequency» (fra 2009) før vi omsider fikk ut «Road Of Bones». Selv om vi har holdt på lenge, har vi ikke lyst til å være et retrospektivt nostalgiband som bare fokuserer på gamle skiver. Vi ønsker å se fremover, så forhåpentligvis er det nytt materiale vi skal jobbe med i løpet av dette året.
Mike: – Mellom de to skivene gjorde vi en del turnering, og ikke minst fikk vi inn Tim (Esau, bass) og Neil (Durant, keyboards) inn i bandet, så den besetninga måtte jo få tid til å sette seg før vi begynte på nytt materiale.
– Ja, hvordan var det å få Tim tilbake i bandet etter over tyve års pause?
Peter: – Det var helt naturlig for oss å kontakte ham. Jeg husker ikke helt hvor vi var da vi fikk høre at John ville slutte, men jeg og Mike bare så på hverandre og spurte hverandre simultant; ‘Tror du Tim vil være interessert i å komme tilbake?‘ Tanken slo oss begge med en gang. Tim hadde jo vært borte fra bandet i over tyve år, og var kanskje ikke nødvendigvis ivrig på å slutte seg til våre rekker igjen, men han sa ja med en gang.
– Hadde han vært aktiv musiker i årene han ikke spilte med IQ?
Mike: – Ja, han spilte i band hele tiden, tror jeg – diverse tributebands og prog-relaterte band. Ett av bandene spilte til og med cover av en IQ-låt!
– Jøss, hvilken da?
Peter: – Ikke sikker, noe fra «The Wake», tror jeg.
Mike: – Vi var også heldige som fant Neil. Han passet rett inn med en gang, og han hadde fulgt bandet i mange år.
– Så han kjente allerede til låtene?
Mike: – Jada, han var fan! Han visste hva IQ trengte, og var kjent med vår tankegang, så det var en særdeles enkel prosess å inkorporere to nye medlemmer i bandet. Det gikk helt friksjonsfritt og harmonisk, og slik er det fortsatt.
Peter: – Og det er viktig for oss. Det er en fin stemning i bandet, og slik tror jeg ikke det er i de fleste band som har holdt på så lenge som det vi har gjort. De ser ofte mer på dette som en jobb eller som en inntektskilde, og det er grunnen til at de holder sammen – backstage hater de hverandre. Jeg og Mike har kjent hverandre i nærmere førti år nå – og det er en vesentlig del av våre liv! Det er veldig godt å tenke på at nå, førti år senere, spiller vi fortsatt konserter sammen. Det er jeg stolt over – de færreste band varer i 35 år!
– Du var ute av bandet i fem år, Peter, på slutten av 80-tallet. Hva syslet du med?
Peter: – Jeg prøvde starte mitt eget band, og det varte kanskje et par år…
Mike: – Ikke lenger!?
Peter: – Nei, det fungerte aldri helt. Vi ga ut en skive (Niadem’s Ghost – «In Sheltered Winds» 1986) og splittet rundt 1988. Da Tim og Paul (Menel, vokal) sluttet i IQ i 1989, hadde IQ en konsert på The Marquee i London, og Mike spurte meg om ikke jeg ville være gjest på ekstranumrene, og det takket jeg ja til. En måned senere var det en enkelt konsert i Paris, etter at Paul hadde sluttet, og jeg steppet inn som vikar for å hjelpe bandet. Jeg trodde ikke at dette skulle føre til at jeg kom tilbake til IQ permanent, det skulle være en engangsforeteelse, men det satte igang prosessen. Da vi kom sammen igjen, hadde vi Les Marshall på bass, og han døde. Det var et sterkt øyeblikk for oss, det var første gang vi mistet en nær venn av oss. Men det brakte oss nærmere hverandre, på en organisk måte. Siden har vi ikke sett oss tilbake, alt har vært bra mellom oss siden.
Mike: – Og ikke minst har albumene siden da vist en oppadgående kurve, noe som er viktig for oss, for vi ønsker å være et veldig bra band. Det er derfor vi bruker så lang tid mellom hver skive, for mye materiale vi lager blir stemplet som for svakt og forkastet. Vi kunne pumpet ut en ny skive annethvert år om vi ønsket det, og ikke var så opptatt av kvaliteten.
Peter: – Men når IQ ikke finnes lenger, vil vi bli husket og vurdert utifra hva folk hører på skivene, og derfor vil vi ikke forhaste oss med det vi gir ut.
Mike: – Kvalitetskontroll er viktig for oss. Jeg skal ikke nevne navn, men det er enkelte band som føler seg forpliktet til å gi ut ny skive hver attende måned, uansett hvor bra eller dårlig låtmateriale de sitter på. Der er vi heldige, for vi bruker den tiden vi trenger, og har aldri blitt presset av plateselskapet til å bli ferdige med skiva.
– Aldri?
Mike: – Nei, ikke egentlig. Det hender de spør hvordan vi ligger an, men de har alltid skjønt at det er viktigere å få et sterkt album ett år for sent, enn ett middelmådig album ett år tidligere.
– Peter, hva tenker du om de skivene som Paul Menel sang på?
Peter: – Det var selvsagt rart for meg å høre de skivene, for det ble et helt annet band. IQ gikk inn i en helt ny fase da de signerte for Phonogram. Det ble en ny bandfilosofi, og Paul bidro så klart med en helt ny energi. Jeg husker jeg ble imponert over produksjonen på «Nomzamo» og tenkte ‘Pokker at vi ikke låt sånn da jeg var med!’. Men jeg valgte å slutte, og ga jobben videre til noen andre, og hadde ikke trodd at jeg noensinne skulle bli involvert igjen. Og nå har jeg vært med i snart 26 år igjen!
– Har dere turnert i hele år?
Mike: – Turné er vel et ekstravagant uttrykk for det vi holder på med, haha! Det hender at vi fem gutta drar på ferie sammen og spiller noen konserter her og der i Europa. Vi gjør ikke så mange konserter, kanskje ti stykker pr år i snitt, vil jeg tippe. Men igjen, vi gjør det fordi vi vil det selv, og hver konsert er viktig for oss! Vi tenker ikke at ‘nå er det bare tre konserter igjen så kan vi dra hjem, la oss få det overstått.’
Peter: – Som i kveld, første gang i Norge, og det er utsolgt. Det er fantastisk for oss at så mange faktisk er interessert i å se oss, og de fleste har sikkert ikke sett oss før. De hører disse låtene live for første gang, derfor er det viktig å gjøre en god jobb i kveld! Såpass skylder vi publikum. De to timene vi er på scene, er veldig viktige for alle som befinner seg i salen der og da.
Mike: – Det er alltid veldig skuffende når man går for å se et band som man kanskje har gledet seg i månedsvis til å oppleve – og så har de ikke lagt noe jobb i presentasjonen i det hele tatt. De subber ut på scenen og spiller igjennom låtene uten å engasjere seg. For to-tre år siden var jeg på Hammersmith Odeon for å se Lou Reed som skulle spille «Berlin»-skiva. Jeg elsker «Berlin», det er en fantastisk skive. Og han dasser inn på scenen og ser ut som om han akkurat har våkna, med en krøllete gammel t-skjorte. Han brydde seg ikke. Det låt bra musikalsk, men…
Peter: – Du sa at det dårligste med den konserten var Lou Reed selv!
Mike: – Haha, ja nettopp! Bandet var bra, men de burde få seg en ny sanger! Lou Reed burde slutte i Lou Reed!
Peter: – Hadde jeg gjort noe sånt, ville ikke folk kommet tilbake for å se oss en gang til. det er respektløst – publikum skjønner når et band bare går på autopilot, når bandet egentlig ikke er interessert.
– Det går rykter om at det skal lages en film basert på deres 1997-skive «Subterrania». Fortell!
Mike: – Det var en greie som kom helt ut av det blå. Regissøren Matt tok kontakt med oss via hjemmesida vår og sa at han hadde lyst til å lage en spillefilm basert på historien i «Subterrania», og lurte på om vi ga vår tillatelse til det, og om ikke vi isåfall ville involvere oss. Vi møtte ham året etterpå da vi spilte på en progfestival i Gettysburg i USA, så vi fikk snakket litt ansikt til ansikt, og det virker veldig lovende.
– Så hvordan ligger det an?
Mike: – Vi er i ferd med å avslutte jobben med soundtrackskiva, og filmen skal ha ondon i mai, så det er like rundt hjørnet nå. Det er en veldig annerledes måte å jobbe på. Vanligvis har jeg det siste ordet, men her måtte jeg gi fra meg kontrollen til noen andre, og det var uvant!
– Hvor kan man få sett denne filmen? Kommer den på kino, eller DVD eller youtube?
Mike: – Litt usikker med tanke på kino, men produsentene er i samtaler om distribusjon til utvalgte kinoer, og den blir definitivt sluppet på DVD.
– Dere bor spredt ut over hele Storbritannia. Hvordan funker det?
Mike: – Det er dyrt! Jeg bor i London, Neil i Hatfield nord for London, Peter i Manchester, Tim i Newcastle i nord-England, og Paul bor i Inverness i nordlige Skottland! Vi prøver å komme sammen for øvinger en helg nå og da, og det går gjerne med 6-700 pund i reiseutgifter hver gang. Av og til gir vi ut liveskiver på eget selskap med det ene formål å finansiere bandets øvinger og utgifter. Den nyeste liveskiva har faktisk finansiert det nye monitorsystemet som vi bruker for bare andre gang på scenen i kveld. Det var derfor lydprøven tok så lang tid i kveld!
– Hvilket av deres album er dere mest stolt over?
Mike: – Det nyeste, «Road Of Bones».
Peter: – Enig. Fra mitt perspektiv skriver vi bedre låter enn noensinne, jeg synger bedre enn noensinne. Jo mer du øver på noe, jo bedre blir du. Vi har funnet vår stil og har selvtillit og tro på det vi gjør. Vi ville aldri ut en skive vi bare syntes var ok, men ikke noe spesielt. Vi skal alltid forbedre oss fra skive til skive.
Mike: – Hvis vi følte at det vi lager nå ikke helt topper det vi lagde for ti år siden, så ville vi nok lurt på om det var noen vits i å fortsette. Og derfor svarer vi begge «Road Of Bones» uten tvil, når du spør oss om dette. Ikke minst har det nå gått halvannet år siden vi slapp den, og vi vet at den holder mål, også for fansen. Den var vanskelig å lage, for tidligere ble musikken hovedsakelig skrevet av meg og vår tidligere keyboardist Martin. Og han sluttet halvveis i prosessen med å lage «Frequency». Så jeg lagde halvparten av musikken derifra på egen hånd. Det ble en flytende overgang til denne skiva, hvor jeg har lagd det meste av musikken selv – og det var et stort hinder for meg. Derfor er jeg spesielt fornøyd med mottagelsen. Til og med ekstralåtene som vi puttet på bonus-CDen på Special Edition-utgaven av «Road Of Bones» fikk bra kritikk, det viser hvor sterkt materiale vi satt på denne gangen.
– Er det skiver hvor dere i ettertid har innsett at dere burde brukt mer tid før dere slapp den på markedet?
Mike: – Ja, men ikke på låtskriving eller innspilling – det er vel mer produksjon og miksing som jeg enkelte ganger har følt har skuffet litt. Når man jobber med en skive i studio, så kan man flikke og pusse på låtene i en evighet….
– …Men på et tidspunkt må du si deg ferdig, gi slipp og sende barnet ditt ut i verden på egen hånd.
Mike: – Haha, nettopp, godt sagt!
Peter: – Alt kan forbedres, hele tiden. Man må bare levere det beste man kan der og da, med den tiden du har disponibel. Hadde vi f.eks levert «Dark Side Of The Moon», så ville vi kanskje medgitt at bedre enn dette klarer vi ikke å levere! Men vi har ikke nådd det stadiet – vi føler fortsatt at vi har potensiale til å lage et enda bedre album enn forrige album.
– Hvor langt har dere kommet i prosessen med neste album?
Mike: – Jeg har begynt å lage låter. Vi har vel skjelettet av fire-fem låter klare nå.
Peter: – Tradisjonelt vil fans gjerne at bandet deres skal fortsette i samme spor som de første par skivene, mens våre fans er ofte like ivrig på at vi skal spille nye låter som de gamle klassikerne. De har alltid støttet oss videre i utviklingen.
Mike: – IQ har vært veldig heldige der – vi har ingen massiv fanskare, men de som kommer på våre konserter og kjøper skivene, er veldig lojale mot bandet. De er genuint interessert i det vi gjør nå – ikke hva vi gjorde for tredve år siden. Vi blir ofte spurt før konserter om vi kommer til spille noe nytt. Ikke at de ikke er interessert i de gamle låtene, men de er spente på hva som kommer. Og det er flott. De fleste konsertgjengere vil bare høre en Greatest Hits-pakke, de bryr seg lite om den nye skiva. Og det er oftest stikk motsatt av hva artistene selv ønsker – de er entusiastiske om sin nye skive, og vil ikke bare spille hitene for tusende gang.
– Vanligvis når en artist sier ‘Her kommer en ny låt fra vår kommende skive!’, så løper folk i baren eller på do. Når dere sier det, blir folk stående musestille og lytte.
Peter: – Nettopp. Og det setter vi vanvittig pris på.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2016