Eclipse – med mange baller i luften

Erik Mårtensson er en driftig kar og bør være et kjent navn for de som er inne i melodiøs hard rock. Mannen har som regel mange baller i luften og er ikke bare aktiv i sitt eget band, Eclipse, men har lang fartstid som låtskriver og produsent for andre band. I tillegg har han vært et aktivt bandmedlem i blant annet W.E.T., Ammunition og Nordic Union. Hvordan er det mulig å være så driftig? Vi ville gjerne få den hemmelige oppskriften på kreativitet og tok en telefon over riksgrensen.

Tekst: Pål J.Silihagen
Foto: Edko Fuzz, Mats Vassfjord
Livefoto: Anne-Marie Forker

– Hei, Erik. Hvordan går det? 
– Jo takk, bare bra. Akkurat nå sitter jeg og jobber i studio med noen nye låter.
– Nye låter? Eclipse har jo akkurat gitt ut ny skive, «Paradigm». Er det et nytt prosjekt på gang? 
– Nei, det er nye Eclipse låter faktisk. Vi har startet prosessen med nye låter og skiva blir ferdig i år, men sannsynligvis ikke sluppet før neste år. Så den nærmeste tiden kommer jeg og bandet til å bruke i studio med nytt materiale. 
– Ja, det må jeg si. Hvor kommer all kreativiteten fra? Har du et utømmelig hvelv av ideer og låter?
– Musikk er heltidsjobben min. Det kan være tungt å komme i gang med en ny plate. Prosessen fra idè til riff er utrolig mye jobb, men jeg kommer på ting hele tiden og blir inspirert, og blir jeg ikke inspirert så sitter jeg ikke og venter eller gjør noe annet i mellomtiden. Det gjelder å jobbe på og ikke gi seg. Noen ganger går det lett mens andre ganger tar det tid. Og tar det mange timer å få det ned så får det bare ta tid. Det er kanskje lett å gi opp og gjøre noe annet man heller har lyst til akkurat der og da, men skal man komme noen vei så gjelder det å ikke gi opp så lett. Jeg jobber best under press og med mindre tid tilgjengelig må en prestere. En kan ikke være lat som musiker. 
– Er det i hovedsak du som gjør alt i Eclipse? 
– Nei, vi er et band og alle bidrar. Den beste idèen vinner. 
– Så du er ingen kontrollfreak?
– Absolutt ikke. Jeg er tydelig på hva jeg vil. Men å spille i et band er en demokratisk prosess. Jeg er nøye med lyden og hvordan det skal låte. 
– Dere har fått et nytt bandmedlem også? 
– Det stemmer. Vi har fått en ny mann på bass, Victor Crusner.
– Hvordan er det å ha to brødre i bandet? 
– Det går strålende. Victor er en dyktig bassist og en veldig hyggelig kar. Så dette kommer til å bli bra.
– På den siste skiva deres så kunne en høre et mer variert lydbilde. Hva slags utstyr brukte dere? 
– Vi brukte mye tid på å teste ut utstyr og vi brukte mye forskjellig på de respektive låtene. For eksempel prøvde vi ut Marshall, Fender DeLuxe, Gretsch og forskjellige pedaler og mye annet. Det var viktig å få på plass det riktige soundet til hver enkelt låt. Det var både tidkrevende og morsomt. De første Eclipse-platene låt helt annerledes og det var vel egentlig først på “Bleed & Scream” at vi fant soundet vårt. Siden har vi prøvd å videreutvikle det og jeg synes “Paradigm” er et godt eksempel på det. 

– Har du alltid drevet med musikk, eller har du hatt en vanlig jobb noen gang?  – Jeg hadde noen sommerjobber i yngre dager og jobbet også deltid på Systembolaget i en periode. Men i hovedsak er det musikk jeg har levd av. 
– En kan vel si at det har gått veldig bra, men det har sikkert krevd sitt?
– Ja, det krever mye tid og hardt arbeid. samtidig har jeg hatt flere bein å stå på da jeg også produserer og mastrer andre skiver enn mine egne. Jeg flyttet fra Stockholm til Dalarna for fire år siden og bygde et studio her på gårdstunet. Da ble alt mye enklere og lettere. Nå kan jeg jobbe i studio når jeg måtte ønske det, og trenger ikke bruke lang tid på å komme meg til og fra. 
– Men har du alltid drømt om å være rockestjerne?
– Nei, det var først i begynnelsen av tjueårene at det ble alvor. Før det var det motorcross som gjaldt. Jeg spilte litt gitar før det, men ikke noe veldig seriøst. Jeg fikk platekontrakt med en fire-spors demo jeg lagde, og siden har det bare blitt musikk. 
– Hva sier barna dine til at du er rockestjerne?
– De tenker nok ikke så mye på det og det er ingen big deal for dem. Men de synes nok det er litt morsomt. Noen ganger er de med på ting, og de har forsåvidt begynt å spille litt også, men ikke under press fra meg. Har de lyst så er det bra, men de må få lyst til å spille hva som helst. Det må komme fra en selv. Min eldste spiller piano og den yngste gitar. Men som sagt de skal få bestemme selv hva de spille og hva slags musikk. 
– Du sa noe om at du startet sent å spille, men var du musikkinteressert?
– Ja, jeg hørte mye på musikk og vokste opp med å høre på Kiss, Iron Maiden, Slayer, AC/DC og alle de store hardrock- og metalbandene. Men begynte ikke å spille for alvor selv før jeg var voksen. 
– Tok du gitar og sangtimer for å bli bedre? 
– Nei, jeg er selvlært og det er ikke før i de senere årene at jeg har sunget. Jeg sang ikke før. 
– Seriøst? Har du ikke alltid sunget?
– Det tok sin tid og i starten var det vanskelig, og jeg hadde egentlig ikke noe ønske om å synge. Men sånn ble det. 
– Hm, vi får gå litt tilbake til alle bandene dine. Hva skjer videre med W.E.T, Ammunition og Nordic Union?
– Med W.E.T. skal vi begynne på nye ting ganske så snart. Åge (Sten Nilsen) har sine egne sologreier og fokus på det i stedet fro Ammunition, så jeg vet ikke helt hva som skjer videre der og når. Med Nordic Union sier det seg selv at det må ligge på is. Ronnie (Atkins) er fortsatt veldig syk og jeg håper virkelig det går bra med han. (Intervju med Ronnie Atkins her!)
– Ja, det får vi virkelig håpe. Vi får snakke om noe mer lystig, og hva er planene fremover med Eclipse? Dere kommer snart til Norge, men det skjer vel litt mer enn bare det?
-Det skjer ganske mye til sommeren. Vi skal spille på flere festivaler. Blant annet Sweden Rock, Rock of Ages, Ørland Rockfest og noen flere. I tillegg til konserter selvfølgelig.
– Hvordan synes du det er å spille på festivaler egentlig?
– Joda, det er annerledes. Du får 20 minutter på å rigge utstyret på scenen og liten tid til lydsjekk. De første låtene hører du nesten ikke deg selv før lydteknikeren har fått skrudd til lyden. En har litt mindre kontroll over tingene og generelt mindre tid. Men det er uansett gøy og det blir litt som man selv vil ha det. Det viktigste er å ha det gøy på scenen og levere til publikum.
– Du har de siste årene hatt mange jern i ilden – hvordan får du samkjørt alt? Og med det mener jeg plateinnspillinger, konserter, turnè og ikke minst at du nå selv jobber som produsent også? 
– Det må bare gå, og det handler om å planlegge. Hjemme bruker jeg mye tid i studio som sagt, men jeg har også tid til å følge opp barna. De er jo på skolen på dagtid, så da gjelder det å bruke tiden fornuftig. De er vant til at jeg er borte i perioder, men når jeg er hjemme så er jeg tilstede. Når det gjelder de forskjellige bandene så har det gått på et vis, og det handler igjen om å planlegge ting. Selve plateinnspillingene tar ikke mest tid. Det er prosessen i forkant, men jeg jobber med dyktige og kreative folk så det er sjeldent et problem hverken å lage låter eller å spille inn. Men det tar tid og krever hardt arbeid, det er det ingen tvil om. 

– Jeg har fått med meg at dere er langt større i utlandet enn i Sverige. Hva skyldes det tror du? 
– Det er vanskelig å få mediedekning og radio/tv-tid i Sverige. Vi stilte opp i Melodifestivalen også, men det skjedde ikke så mye i etterkant. Det er nesten umulig å få intervjuer også. I Tyskland er det noe helt annet. Der går “Viva La Victoria” på radio fortsatt. Her i Sverige er det ingenting. Vi får også bra med oppmerksomhet i Japan og USA, så jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn i Sverige. Men det er tydeligvis bare sånn.
– Høres dessverre ganske likt ut som i Norge. Det er stort sett gamle svisker som spilles og enkelte kan bli lurt til å tro at Queen, Pink Floyd og Kiss kun har gitt ut en låt om en ikke visste bedre. Men uansett har du tydeligvis klart å gjøre dette til et bra levebrød og det viser at det er mulig. 
– Joda, det krever som sagt hardt arbeid og det å planlegge. 
– Takk for praten, Erik, og lykke til videre med Eclipse og alt som skjer videre fremover. 

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2020

,