Beasto Blanco

I november var Beasto Blanco på en liten Norges-turné. I den forbindelse fikk vi frontmann Chuck Garric til å svare på noen spørsmål om bandet, Calico Cooper, og hennes noe mer kjente far Alice. 

Tekst Marianne Lauritzen | Foto Jan Harald Helmersen

Beasto Blanco 1
Calico Cooper og Chuck Garric på Buen kulturhus i Mandal.

Beasto Blanco har eksistert siden 2012, og allerede året etter ga de ut sin første plate “Live Fast Die Loud”. I høst besøkte de Oslo, Mandal og Stavanger. Frontmann, og gründer av bandet, Chuck Garric er vel best kjent for de fleste som bassisten til Alice Cooper. I hvert fall så det ut på oppmøtet på konsertene som om svært få har fått øynene opp for dette amerikansk/tyske beistet.

– Tre konserter i Norge selv om nordmenn knapt har hørt om dere, hvorfor er Norge et interessant sted å spille?
– Jeg var nettopp ferdig med å spille med Alice Cooper på avskjedsturneen til Motley Crue. Logistikken gjorde Norge til et naturlig valg, men det er en bonus at nordmenn er ekte rockere. Beasto Blanco turnerte i Norge i 2013 og vi ville gjerne tilbake. Nordmenn vet hvordan man fester. De tar av!
– Dessverre var det altfor få som møtte opp på konserten i Oslo, men dere ga oss et fantastisk show selv om lokalet var langtfra fullt. Er det demotiverende å spille for så lite publikum?
– Vi spiller samme showet uansett hvor stor arenaen eller folkemengden er. Men, hvis jeg husker rett, så var publikum høylytte som faen og helt med. Det er det vi husker.
– Hva foretrekker du, å stå på scenen med en legende som Alice Cooper på store arenaer, eller å være frontmann i ditt eget band og spille på små svette klubber som Revolver?
– Det har jeg ikke noen preferenser på. Så lenge jeg spiller musikk har jeg det bra!

– Du spiller gitar i Beasto Blanco, hvorfor ikke bass? Er du opprinnelig gitarist eller bassist?
– Da jeg først begynte å spille spilte jeg gitar selv om bass er mer naturlig for meg. Jeg følte at Beasto Blanco var et perfekt medium for meg til å utfordre meg selv musikalsk og teknisk. Pluss at Jan LeGrow er en bassgud.

– Helt siden jeg så deg første gangen med Alice Cooper har du alltid slått meg som en naturlig showmann som lett kunne fronte ditt eget band. Er Beasto Blanco ditt første band som frontmann?
– Takk. Jeg har lært mye av Alice opp gjennom årene. Jeg har frontet andre band, men Beasto er annerledes. Det er en karakter, en livsstil, et konsept, det er mer enn bare et band.
– Beasto Blanco ble startet av deg og gitarist Chris Latham. Hvordan fant dere hverandre, og hva var ideen bak bandet? Og hvordan samlet dere resten av bandet? Jeg har skjønt det som at de ikke var medlemmer da dere ga ut de første låtene, og at Glen Sobel spilte trommer da?
– Chris var den første jeg møtte da jeg flyttet til LA. Vi har jobbet sammen tidligere, men nå ville vi skape musikk og være i et band som trakk inn elementer fra og hedret de bandene vi elsket. Det måtte være høyoktan rock‘n’roll med teatralske innslag. Jeg tror Beasto-karakteren og min scenepersonlighet naturlig har sprunget ut med Alice. Da Calico ble med i bandet var det et Natural Born Killers Mickey og Mallory (Bonnie and Clyde) element som dukket opp. Og tyskerne var selvfølgelige, vi har vært venner i mange år og vi visste de hadde den redde Beasto-ånden.
– Når og hvor var den første konserten ders?
– Pamplona i Spania i 2013. Det var stapp-fullt.

BEIST OG ANDRE DYR
Jeg hadde hørt noen rykter om at Beasto Blanco var oppkalt etter bikkja til Chuck, og var derfor nysgjerrig på om dette var eneste forklaring eller om det lå noe dypere bak.
– Beasto Blanco er en karakter. Det er ekte vare. Det er det adrenalinet du får når frykten forvandles til mot. Beasto er den energien i oss alle som får deg til å slå deg på brystet og heve knyttneven i været på -konsert. Det er drivkraften til å jobbe hardt, til å overvinne og gjøre det bedre, til å trekke deg opp hver dag. Det er en låt på det nye albumet som heter “Grind” som summerer opp hva Beasto Blanco -representerer: “I may not been born with a crown on my head, but mom gave me muscles and knuckles instead. Got iron inside and dirt ‘neath my nails. My sweat dragged the stones that are blazing this trail!”

– Hvordan vil du beskrive Beasto Blanco for folk som ikke har hørt dere ennå? En slags krysning mellom Motörhead og White Zombie?
– Hvis du vil sammenligne Beasto Blanco med Motörhead og White -Zombie, så tar jeg den sammenligningen. Takk skal du ha! Jeg vil si det er ganske nøyaktig, men jeg vet at når du hører den nye plata vil du høre at vi virkelig har vokst til noe eget.
– Du skriver de fleste av låtene selv, både tekst og musikk. Som tekstforfatter selv er jeg nysgjerrig på om du skriver tekstene først fordi du har noe å fortelle, eller om du komponerer musikken først. Hvor viktig er tekstene for deg?
– Det går begge veier. Det er en samarbeidsprosess og enten musikken eller teksten kommer først, virker det alltid som om låta har en spesiell skjebne i tankene, og at vi bare kanaliserer for å få den i sin endelige form.

– Deres første album ble mixet og produsert av Alice Coopers gitarist Tommy Henriksen. Har du jobbet med han tidligere eller ble du først kjent med han da dere ble kollegaer på scenen med Cooper?
– Jeg møtte Tommy gjennom bandet til Alice Cooper. Vi er støpt i samme form. Akkurat som Chris Latham og meg selv, deler Tommy og jeg samme musikk-smak og har en felles plattform for hvordan vi vil at musikken skal høres ut. Tommy har Beasto i seg. Han hjalp oss virkelig med å utvikle vårt første lydbilde.

SOM FAR SÅ DATTER
– Jeg har inntrykk av at mange tenker på Beasto Blanco som “Calico Cooper’s band…ja, og så er bassisten til Alice Cooper også med”. Men hun er ikke så fremtredende på albumet. Har dere bevisst brukt navnet hennes for å fange oppmerksomhet, eller har hun fått mer plass over tid, etter at albumet ble laget?
– Beasto Blanco ville ikke vært Beasto Blanco uten Calico Cooper. Hun kom først inn for å kore på “Breakdown”. Jeg har alltid tenkt på Calico som en rockestjerne og etter at vi hørte henne synge på det sporet var det en naturlig progresjon at hun ble med i bandet.
– Calico er et fyrverkeri på scenen. Etter å ha jobbet med hennes far regner jeg med du har blitt vant til teatralske show. Var det deres intensjon fra starten å ha skuespill på scenen, eller skjedde det bare naturlig da hun ble med?
– Beasto var alltid ment som et teatralsk band. Da Calico Cooper ble med bragte hun alle våre ideer til live.
– Jeg antar Alice Cooper ikke har noe problem med at du jobber med ditt eget sideprosjekt? Du har jo t.o.m. lånt dattera hans.
– Jeg er en av verdens heldigste musikere som får jobbe med noen som er så positive og støttende som Alice Cooper.
– Så vidt jeg vet er du den musikeren som har spilt lengst med Alice?
– Ja, det har blitt 14 år.

– Du bidro på Dio sitt siste album. Hvordan var han å jobbe med?
– Ja, jeg var med å skrive “Death By Love” på “Master Of The Moon” albumet til Dio. Jeg turnerte med han som support for Magica og før det på Monsters Of The Millennium turneen med Dio, Motörhead og Manowar. Å jobbe med Ronnie James Dio forandret livet mitt. Jeg lærte så mye. Han var en sann profesjonell, en fantastisk låtskriver, og han sto opp for det han trodde på. Det var virkelig en ære å få muligheten til å spille med en av de mest legendariske kreftene innen heavy metal. Jeg tenker på han hver gang jeg står på scenen.
– Hva med Eric Singer Project, er det lagt på is for tiden?
– Alle medlemmene av ESP er heldigvis hardt arbeidende, travle musikere. Når alle våre planer tillater det, vil vi være tilbake på veien.

– Fikk du sjansen til å se noe mer av Norge enn bare konsertlokalene?
– Heldigvis har jeg vært her før. Jeg digger folka, maten og den norske musikkscenen.
– Dere leverte virkelig på Revolver, en episk konsertopplevelse, håper vi ser dere snart igjen.
– Takker!

Da er det bare å vente på nytt album som kommer i år, men dere som ennå ikke har oppdaget dette høyst vitale bandet kan jo sjekke ut debutskiva så lenge.

Her kan du lese anmeldelse av konserten på Revolver!