Arjen Lucassen´s Star One | Revel In Time

Inside Out

Arjen Lucassen er nok mest kjent for sitt Ayreon-prosjekt, men han har også gjort suksess med Star One, et prosjekt som opprinnelig var et samarbeid med Bruce Dickinson. (Grunnen til at Brucer´n trakk seg, kan du lese om i neste nummer av NRM). Konseptet rundt Star One, er historier som er inspirert fra filmens verden. Tidligere har han latt seg inspirere av sci-fi- og dystopiske filmer. Denne gangen er det tidsreiser- og manipulasjon han tar for seg, og igjen har han et arsenal av kjente og mindre kjente artister med seg, både på vokal og gitar.

Konseptet er jo spennende nok i seg selv, og jeg må innrømme at det frister å sette seg ned og se filmene han tar for seg, for tekstene er gjenkjennbare om man bare tar seg tid til å lytte til de. Det åpner i råskapens høyborg, og «The Terminator» (1984) i låta «Fate Of Man». Lucassen er kjent for sin utstrakte bruk av analoge instrumenter, og svikter ikke denne gangen heller, heldigvis. Det er Moog-er og Hammondorgler allerede fra start, og et blytungt gitarriff, men den som stjeler showet her, er utvilsomt Lucassens mangeårige samarbeidspartner på trommer, Ed Warby. Han har alltid fascinert meg med sitt kreative spill, uten å overspille. Det samme gjelder på denne skiva, men i særdeleshet på «Fate Of Man». Michael Romeo (som intervjues i aprilnummeret av NRM) står for gitarsoloen, som virkelig underbygger råskapen i låta. «Back From The Past» tar for seg, yep, du gjettet riktig; «Back To The Future» (1985), og har en gammel NRM-kjenning på vokal, nemlig Jeff Scott Soto (som intervjues her). Naturlig nok rekker han ikke så lire av seg mange toner før han er avslørt. Versene minner sterkt om god, gammel Rainbow, og refrenget er catchy og iørefallende, og Black Sabbaths triks med å legge vokallinjene unisont med gitaren er lett gjenkjennbart. Ron «Bumblefoot» Thals gitarsolo er aldeles glitrende gjennomført.

Som nevnt er det lett å høre hvem som står bak musikken, og spesielt tydelig blir det på «Year Of ´41», som tar for seg «The Final Countdown» (1980), med nok en gammel helt på vokal, nemlig Joe Lynn Turner (som intervjues her). En blytung, men likevel spretten shuffle, mye takket være ovennevnte trommis. Høydepunktet på skiva er likevel gitarsoloen på «Lost Children Of The Universe», basert på filmen «Interstellar» (2014), signert ingen ringere enn Steve Vai (som også er intervjuet i februar-nummeret av NRM!). For det første er det aldri noen tvil om hvem som står bak soloen, for det andre legger han en solo som sender oss rett ut i vektløshet. Historiemessig hadde nok låten passet bedre på «Space Metal»-skiva fra 2002, men låten er såpass bra at vi lar den gå.

Lucassen har ikke for vane å gi ut dårlige album, og jeg tviler på at denne skiva blir liggende mye i ro her hjemme. Gnistrende instrumentering og vokal, svære kor, interessante tekster og glimrende lyd og produksjon tåler vi mer av. (Og vi har altså intervju med Arjen i februarnummeret av NRM – du kan sikre deg det her!)

5/6 | Jan Egil Øverkil

Utgivelsesdato 18.februar 2022

,