Inside Out Music
Fiaskoen «Heaven & Earth» gjorde såpass vondt at flere Yes-patrioter, meg selv inkludert, ikke lengre så noen fremtid i bandet. Etter at Chris Squire og Alan White ambulerte til de evige jaktmarker har Steve Howe inntatt rollen som orkesterprominens, men heller ikke «The Quest» gjenreiste Yes-kjerringa. Følgelig kommer det nærmest som et sjokk at «Mirror To The Sky» ender som beste Yes-album siden «Magnification». Flere faktorer bidrar herom. For det første spilte pandemien på lag med bandet, som i stedet for å reise på turné satte alle kluter til for å skape musikk etter klassisk Yes-etos, og for det andre fremstår omsider vokalist Jon Davison og bassist Billy Sherwood som fullt integrerte ensemblemedlemmer. Et tredje aspekt vedrører det kompositoriske, hvorunder Steve Howe tidvis strekker progressiv hals. Alt i dugelige «Cut From The Stars» synes bandet restituert og inspirert. Låten klinger umiskjennelig Yes og hadde gjort fin figur på hvilket som helst album etter «Union». Legg forresten merke til Howes kreativitetshigen, som leder til en gitarfigur i tråd med Gentle Giants «Peel The Paint», uten at så verken er tilsiktet eller kunstnerisk hemmende – i 1971-72 eksisterte åpenbare sammenfall mellom Yes og Gentle Giant.
Opportunistisk pene «Luminocity», spekket med strykere og et arsenal gitarer, skrår aldri over i klein dur-suppe, men aksentuerer snarere bandets kirkemusikalske immanens, med Howes solosekvens som crescendo. Likevel er det albumets to neste og innbyrdes differensierte spor som frir ublutt til ens Yes-hjerte. Steve Howe vil ikke la bandet neglisjere sine rock’n roll-røtter og hadde muligens «Going For The One» i tankene da han presenterte sine kumpaner «Living Out Their Dream» – et forrykende og passe eksentrisk ritt av boogie, 60-talls-pop, country-psykedelia, symfonisk rock, jazz og kinematografisk surferock, hvis kammer-pop-coda furnerer en abrupt og uforutsett sluttmanøver. Skivas akme er likevel et fjorten minutter langt tittelkutt som tar form av en reise i monden melodiøsitet, polyfon eleganse, akustiskorienterte, elegiske korpassasjer, dramatiske strykerarrangementer, grasiøse omkalfatringer i tonalitet, forse og tematikk, samt en finale av de sjeldne, hvor strykeorkesteret tillates et nydelig solo-strekk, innen rockebandet returnerer og fornyer etablerte ledemotiver. Slik skal symfonisk rock utferdiges… Dikotomiske «Unknown Place», absurd nok avskåret som «tilleggsspor», følger kvalitativt hakk i hæl. Denne bygger stendig og uformelt morsomt, mot en eksplosiv andredel av dommedaglig moll-bonitet, i tung 5/4-takt, med spanskættete gitarfigurer og massivt kirkeorgel. Det er eksakt slike øyeblikk jeg har savnet i nyere Yes.
Og resten? Vel, skiva forøvrig duver på et relativt middelstendig platå, rent kompositorisk, uten at det ser ut til å plage meg.
4/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 19. mai