Et år etter utgivelsen «From Silence to Somewhere» av Norges ledende symfoniske progrockband, Wobbler, fikk vi en statusoppdatering fra bandets frontmann Andreas Wettergreen Strøman Prestmo.
Tekst og foto: Anne-Marie Forker
– I 2017 utga dere det kritikerroste albumet, “From Silence to Somewhere”, som har et episk 21 minutters åpningsspor. Tror du at det markerte en evolusjon for bandet? Hvordan var det forskjellig fra hvert av deres tidligere album?
– «From Silence to Somewhere» vokste på mange måter utifra det tidlige Wobbler-tankesettet mens den samtidig introduserte mange nye elementer. Vi ville gå dypere inn i materien og bruke en bredere palett enn vi gjorde på «Rites at Dawn», og vi ville hente frem noen av tingene fra «Hinterland» og «Afterglow». Den er en slags overgangsrite, som blander noen av de disharmioniske og mørkere elementene fra de to første platene, og de mer organiske og livsbejaende uttrykkene fra «Rites..», samtidig som den også viser helt nye sider av det kreative kollektivet i Wobbler. Plata skiller seg kanskje mest fra de andre ved at den er mer helhetlig på alle måter.
– Har dere begynt å jobbe neste album? Hvordan går det?
– Vi er godt i gang med å skrive låter til nytt album. Det er utrolig gøy å være tilbake i den kreative prosessen rimelig kjapt etter forrige skive, og en del av tingene er også ting som ble laget i tidligere år. Å lage et nytt album handler jo og om at de enkelte låtene skal fungere sammen, og da hender det at en låt ikke passer akkurat da. Et par av de nye låtene er laget i perioden mellom utgivelsen av «Rites..» og «From Silence..», men passer mye bedre nå. I prosessen med de nye låtene har vi også reist bort og isolert oss og prøvd å grave dypt i gryta, for å se hva som skjer. Vi har funnet noe gull der, nå gjenstår det bare å foredle det videre. Det føles litt som man har fyrt opp bålet under heksebrygget med «From Silence..», og nå skal vi konsentrere det enda mer. Det blir spennende å se hvor det hele bærer. Følelsen så langt er veldig god.
– Hvorfor navnet “Wobbler”? Hvordan møttes bandmedlemmene?
– Navnet Wobbler oppstod ved en tilfeldighet. I 1999 var det et band, uten navn, før Lars ut av ingenting foreslo «Wobbler». Nå til dags er vi litt lei av å måtte bortforklare fiskeutstyrsmisforståelsen, men det har ikke noe med det å gjøre. Lars likte bare lyden av ordet, og at det fantes noe som het «Wobbler disease» = ustødig gange, som til en viss grad også passa på musikken. Den originale besetninga vokste alle opp innenfor ca en mils omkrets. Alle spilte i ulike band, og tilslutt ble vel Wobbler en sammenslutning av de tre bandene Oter (old school funk/ Frank Zappa-aktig), The Huggy Bug Bear Band (Doors-aktig grooverock) og Dionysos (prog). Oter var Kristian og Morten og nåværende gitarist, Marius. Huggy Bug var Martin og Lars. Den første vokalisten vår, Tony kom fra Dionysos der også Kristian, og senere Morten var med. Da Tony slutta rundt 06 ble jeg kontakta etter at flere av gutta hadde sett meg opptre med Sandvika Rockteater i en Yes tribute-forestilling. Det tok noen år før det passa pga av andre prosjekter, men plutselig var man i gang med Rites at Dawn.
– Hvem er dine viktigste musikalske påvirkninger? Jeg hører definitivt Genesis i musikken deres!
– Utrolig mange band har inspirert oss, det går ikke an å nevne alle. Prog fra hele verden fra perioden 68-80, særlig fra Storbritannia, Sverige og Italia. Men i motsetning til hva folk kanskje tror er det store mengder tidlig norsk sortmetall og klassisk også blandet inn. Særskilte inspirasjonsband i tilfeldig rekkefølge i starten: Yes, Crimson, Genesis, Banco, PFM, Jethro Tull, Gryphon, Gentle Giant, Il Balletto di Bronzo, Änglagård, Landberk, Anekdoten, Satyricon, Popul Vuh (Ace) og Høst.
– Hvordan er låtskrivingsprosessen deres?
– Dette er et «work in progress» som hele tida tar nye veier. Det er ikke bare sound, låtstrukturer etc som har utviklet seg i Wobbler, men også hvordan vi jobber frem sanger, hvilken tematikk vi ønsker å belyse og hvordan vi jobber i prosessen . Noen låter skriver vi sammen på øvingslokalet, noen kommer til liv ved at en av oss har mye klart som så fullføres i fellesskap, og enkelte sanger er 99 % ferdig komponert av en av oss. Nå om dagen lager vi og arrangerer en del sammenfra starten av, og jobber med veiledende skisser laget av en, som vi også gjorde på «From Silence.. «.
– Hva er dine favoritt musikkinstrumenter og effekter å bruke?
– Det er et stort lerret å bleke. Alt som låter organisk er det generelle svaret. På plate er alt ekte vare; Mellotron, Chamberlin, Moog, Rhodes, Clavinet, div old school tape echo osv. Vi kommer aldri til å bruke emuleringseffekter og digitale effekter, verken på plate eller live. Vi foretrekker røramper på gitar og bass. Vi har sett oss nødt til å inngå kompromiss når vi spiller i utlandet, dog. Noen ganger har det blitt Nord Stage og moderne amper, samt mellotron på mobilapp, men med litt organisering så får vi også tak i ekte vare der. Det trenger ikke nødvendigvis å være gammelt alt vi bruker, men det må være bygd analogt med vintage designfilosofi. Av spesifikke instrumenter foretrekker Kristian vintage Rickenbackere på bass. Marius sverger oftest til Les Paul og Gibson generelt. Jeg bruker mest Fender og single coils live for å kontrastere Marius sine humbuckere. Lars er gladest når han kan bruke sine egne vintage keyboards gjennom en blackface Fender Twin.
– I år spilte dere den prestisjetunge Night Of The Prog Festival i Loreley I Tyskland. Hvordan var den erfaringen? Hvilke festivaler håper du å få spille på i 2019?
– Night Of The Prog var en fantastisk opplevelse. For et sted! Det er virkelig en av Europas flotteste og mest spektakulære konsertarenaer. Vi ble veldig godt mottatt, både av en profesjonell arrangør og av et lydhørt og entusiastisk publikum. Den store norske fylkingen blant publikum fortjener også lovprising. Det er spesielt å møte de samme publikummerne på releasekonserten vår i Oslo Konserthus, for så å treffe dem på Night of the Prog 9 måneder seinere. Makan til dedikert gjeng. Og det at vi spilte samme dag som Camel, gjorde heller ikke dagen noe verre. Et høydepunkt, og vi håper vi får muligheten til å spille der igjen.
– Hvis du kunne jobbe med noen kunstner, levende eller død, hvem ville det være og hvorfor?
– Her tror jeg nok alle medlemmene vil svare vidt forskjellige ting, som forsåvidt kunne resultert i et rimelig eklektisk og spennende prosjekt. De døde føler jeg vel at vi allerede har helt grei kontakt med på et vis…men personlig kunne jeg tenke meg å jobbe med følgende levende vesener; Jordi Savall, Shirley Collins, Vangelis, Univerz Zero, Iver Kleive, Jimmy Page, John Paul Jones, Rudolph Schencker, Burzum, Scott Walker, Diamanda Galas, Sølvguttene, Deathprod og Joakim Skogsberg.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2018