Tekst: Linda Mills
Foto: Christopher Carroll
– Hei Kip, takk for sist! Du vet, jeg har snakket med deg et par ganger før som fan, og du har alltid dyp musikalsk innsikt. Jeg husker at vi nerdepratet rundt Rods trommelyd på «Tin Soldier», for eksempel.
– Jeg husker deg!
– Gjør du? Wow, det er bortimot et tiår siden.
– Ja, jeg husker faktisk den samtalen om Rods basstromme på «Tin Soldier».
– Kult! Vel, la oss hoppe i det. Det har gått ni lange år siden “Better Days Coming”, noe som er forståelig nok med tanke på at dere alle er veldig travle musikere. Men hadde dere alltid en konkret plan om å gi ut et nytt album?
– Jeg hadde planlagt å lage en plate til. Reb var veldig opptatt med Whitesnake og vi hadde faktisk tenkt å starte tidligere, men timingen fungerte ikke. Begge var veldig travle. Men svaret er ja, jeg har alltid visst at vi begge ønsket en ny plate, vi visste bare ikke når. Vi satte i gang før COVID og var i godt driv. Men COVID gjorde det vanskelig å reise og alt det der, og jeg nekter å lage et album over Zoom. Jeg gjør det bare ikke. Jeg vil være i rommet med alle musikerne, overvære det som skjer, hva de spiller i øyeblikket og komme med forslag på stedet og sånt.
– Du er veldig detaljorientert, er du ikke?
– Absolutt. Jeg vokste opp på 70-tallet og platene jeg virkelig digget var veldig detaljerte. Yes, Jethro Tull, Gentle Giant, Genesis, Peter Gabriel, The Beatles… Det hele var veldig detaljert og orkestrert.
– Jeg har lyttet på albumet «Seven» (og anmeldt det her!), og jeg synes det er et vanvittig bra album. Den låner mye inspirasjon fra tidligere album, men den har samtidig en veldig tydelig selvstendig identitet. Kan du fortelle oss gjennom skrive- og innspillingsprosessen til dette albumet? Forstår jeg riktig at du skriver mens du spiller inn, og spiller inn mens du skriver?
– Ja, det er helt riktig. Og prosessen for hvert album er lik. Vi starter alltid med trommemaskinen og vi finner en beat som vi liker. Så begynner vi bare å jamme og jeg ber Reb starte et riff. Reb leverer alltid. Det er morsomt, med årene kan du si at Reb og jeg har blitt som mann og kone… eller ektemenn eller hva man kan kalle det. De tingene jeg ikke kan, er han veldig god på og omvendt. Begge vet intuitivt hva vi skal gjøre. Vi kjører et tag-team. Slik har det vært siden første plata. En av forskjellene på denne plata kontra tidligere var at vi skrev flere ideer til dette albumet fordi jeg ønsket en veldig spesifikk rød tråd gjennom hele albumet. Jeg ville ha gnisten til det første albumet, men med modenheten og dybden til de siste.
– Jeg tør påstå du klarte det.
– Åh, bra, takk. En annen ting som er annerledes på dette albumet er at det er flere sanger som jeg har skrevet alene; «It All Comes Back Around», «Do Or Die», «Voodoo Fire» og mer eller mindre «Broken Glass». Det var i stor grad på grunn av at vi ikke kunne møtes. «It All Comes Back Around» er forresten litt som «Headed For A Heartbreak». Rebs solo på slutten er noe helt spesielt; veldig moden og veldig musikalsk.
– Helt magisk. Men Paul Taylor spilte også en nydelig solo – på «Broken Glass», stemmer ikke det?
– Ja, det var Pauls første gitarsolo på et Winger-album. Han er en flott solo-spiller.
– Det er mange skjulte talenter i dette bandet.
– Vel, det er greia. Jeg insisterte på å få Paul tilbake til bandet for dette albumet og på å la hvert enkelt bandmedlem spille på hver eneste sang. Jeg synes det virkelig gir dybde. Man kan føle at det er det originale bandet og at det høres ut som Winger uten å høres gammelt ut.
– Ja, familiært, men nytt. Du nevnte «Headed For A Heartbreak» og jeg hørte på «Broken Glass», og tekstmessig sammenlignet jeg de to der «Headed For A Heartbreak» er litt som en ung persons nærmest romantiske syn på kjærlighetssorg, mens «Broken Glass» er mer som voksenversjonen der du skjønner at det ikke er noe romantisk ved det i det hele tatt. Det var slående ærlig.
– Takk. Det er utrolig at du la merke til det. Du hører albumet akkurat slik jeg skrev det.
– Jeg tror mange skjønner dette albumet. Ser vi på hele albumet totalt sett er sangtitlene ganske mørke. Hvor viktig er smerte for kunst? Kan kunsten gjøre det lettere å akseptere vanskelige ting i livet?
– Vet du, det er jo nesten morsomt. “Kip Winger”-personaen som offentligheten ser er overhodet ikke den jeg er nå. Jeg mener, Kip Winger på de gamle bildene kjente nok lite på smerte. Jeg har forandret meg, og jeg er faktisk en ganske dyster grubler som lever i en tilstand av dyp kontemplasjon. I forhold til det du sa tidligere; jeg prøver å være ærlig og sårbar. Om du prøver å unngå deg selv i kunsten er du ikke genuin og kunsten av det hele går tapt. Og det er derfor jeg sliter – og hvis dette kommer på trykk, er det nok mange som kommer til å ta dette feil, men jeg sliter altså med å opptre live fordi jeg føler at det er viktigere for meg å skrive musikk. Jeg har så mye jeg ville ha sagt. Folk kan feiltolke det til å bety at jeg ikke liker å opptre live, noe som ikke stemmer – annet enn det faktum at jeg er 61. Det er veldig vanskelig å synge dette bra. Jeg klarer det fremdeles, men ønsker aldri å bli han som ikke kan det.
– Du er en av de få vokalistene fra 80-tallsbandene som faktisk holder notene fremdeles, du tar ingen snarveier. Men alle stemmer forandrer seg, så du må vel også tilpasse deg, antar jeg.
– Ja, det er greia. Og det blir et tankekors i og med at det er så mye jeg ønsker å skape. For eksempel skriver jeg en fiolinkonsert akkurat nå, jeg behøver åtte minutter til og det vil ta ett år å fullføre. Jeg trenger måneder alene i studioet mitt for å bare skrive det og prøve å leve opp til alle komponistene som kom før meg. Det er veldig tidkrevende. Så tilbake til den opprinnelige delen av spørsmålet ditt; titlene er så ærlige som jeg kunne få dem, gitt tilstanden i livet mitt og hvor jeg er akkurat nå.
– Men la oss prate litt mer om det klassiske. Du har en enorm parallell karriere som klassisk komponist. Du har blitt Grammy-nominert og du er høyt respektert blant klassiske kollegaer. Men i og med du bruker den samme plattformen for å promotere rockemusikken og den klassiske musikken din, irriterer det deg på noen måte at mange av rockepublikummet sliter med å forstå ditt andre musikalske liv?
– Vel, nei, det gjør det ikke. For jeg innser at du ikke kan glede alle og mange mennesker vil aldri forstå det. På den annen side har jeg åpnet døren til klassisk musikk for mange. De har sendt meg meldinger der de sier at de har opplevd helt nye følelser som de aldri visste at musikk kunne gi dem. Så om jeg skal være helt ærlig, da grunge drepte 80-tallet og Beavis & Butthead ødela ryktet vårt, tenkte jeg for meg selv: “Vel, om jeg bare kan nå én person, så får jeg bare nå én person, da”. Så jeg har brukt de siste 25 årene på å nå én person om gangen. Og det er faktisk en del folk der ute som deg som forstår meg og det jeg gjør. Jeg bryr meg ikke om de som er negative. Bare les kommentarene til den siste videoen. De hører ikke engang på musikken. De hater meg fordi jeg er meg. Og enkelte mennesker, til og med presidenten for plateselskapet mitt sier «Jeg vil ikke høre den klassiske musikken din, gi meg rockegreia.» Det er det de vil ha og jeg dømmer dem ikke for det. Men jeg har aldri skrevet musikk for å please noen. Jeg vet at jeg har en veldig sterk kunstnerisk stemme og vet hva jeg vil. De som vil henge på; flott. Jeg er egentlig veldig heldig fordi jeg har opplevd suksess i både det klassiske og i rocken. Så jeg har ingenting å klage på.
– Det er ikke alle forunt å leve av musikk uten å inngå kompromisser.
– Nettopp, nettopp. Hadde det vært bedre å ha en megakarriere som U2? Ja, så klart. Men det ligger ikke i kortene for min skjebne. Jeg tror virkelig at min skjebne er å etterlate meg så mye musikk jeg kan.
– Du sa du skrev en konsert nå. Hva er planene utover det?
– Jeg vurderer en opera basert på [ballettdanseren] Nijinskys liv… Morsom greie, jeg ble gode venner med Nijinsky-familien da jeg skrev symfonien «Conversations With Nijinsky». Dette er en veldig kul historie, men jeg forteller den ikke så ofte fordi det ikke er mange som forstår det, men du gjør det. Jeg får en e-post fra Kinga Nijinsky, som er Nijinskys barnebarn, og hun skriver «Hva er dette du holder på med Nijinsky? Jeg eier rettighetene til navnet.» Og jeg tenkte bare “Herregud, et brev fra Nijinskys barnebarn!”. Jeg svarte, sendte henne stykket og skrev «Wow, for en ære å møte deg. Tusen takk for at du tok kontakt.» Og hun sa: «Bestefaren min ville ha elsket denne musikken. Dette er flott.» Så viste det seg at Tucson Symphony hadde premiere på en av satsene og de bor i Tucson og hun sier: «Vel, vi bor i Tucson, og vi vil gjerne komme og se det. Og jeg vil gjerne ta med mamma i morgen. Og så sitter plutselig datteren til Nijinsky, Tamara, som må ha vært 89 eller 90 på den tiden, til venstre for meg, og Kinga, barnebarnet til Nijinsky, sitter på høyre side og lytter til Tucson Symphony premiere fjerde sats av “Conversations with Nijinsky”.
– Det er vel det man kaller “full circle”.
– Jeg mener, jeg bare satt der og kunne ikke tro at dette skjedde. Og jeg ble veldig god venn med Tamara. Jeg bodde faktisk hos henne en stund, hun var 94 på den tiden. Hun kunne si: «La oss spise lunsj ute. Har du noe imot at jeg kjører?» Og hun kjører som en villmann mens hun forteller meg alle disse fantastiske historiene om faren hennes.
– Følte du at du ble bedre kjent med ham? Og stemte det med musikken du hadde skrevet?
– Helt klart. Og så for å slutte sirkelen din om spørsmålet ditt om hva jeg jobber på; Kinga skrev et filmmanus om bestemoren hennes, som var gift med Nijinsky. Hun ble uglesett av ballettverdenen, fordi hun lokket Nijinsky bort fra dansen. Det er en flott og tragisk historie som venter på å fortelles. Kinga fikk ikke napp på manuset, men har gitt meg rettighetene til å skrive operaen. Jeg tenker jo at jeg eventuelt må velge å vie to år av livet mitt for å skrive dette og at det kommer til å bli total tortur.
– «Jeg gjør det!»
– Nettopp!
– Foreldrene dine var jazzmusikere, og du bor i Nashville, verdens countrymusikkhovedstad. Har du noen gang tenkt på å prøve deg på andre sjangre musikk?
– Nei, countrymusikk resonnerer ikke med meg, kanskje bortsett fra de virkelig gamle tingene av Marty Robbins og liknende. Jeg liker ikke noe av det nye, det er bare ikke min greie. Men det er andre rockemusikere jeg kunne tenke meg å jobbe med. Har du hørt om Andy Timmons?
– Absolutt, jeg dro for å se ham live på Larvik gitarfestival i Norge for noen år siden. Du har jobbet med ham før, har du ikke?
– Han har spilt på alle mine solo-ting. Jeg vil gjerne lage et trio-album med ham; bare bass, gitar og trommer.
– Vel, jeg forhåndsbestiller herved en skive. Andy er en utrolig musiker, og han er etter alt å dømme en veldig omgjengelig fyr å jobbe med også.
– Stemmer, vi har kjent hverandre lenge.
– Hvilke andre rockeartister tenker du på å jobbe med?
– Egentlig er han som er den viktigste. Jeg har lekt med tanken på å produsere andre band. Jeg vet ikke om du kjenner navnet Cenk Eroglu?
– Ja! Han er en felles venn. Jeg skulle bare spørre deg om du vurderer å jobbe med ham igjen. Soloalbumet ditt «From The Moon To The Sun» er et av mine favorittalbum noensinne og det er jo tungt preget av han.
– Takk skal du ha. Vel, ja, men det jeg egentlig skulle frem til er at Cenk har en sønn som er et geni. Jeg har aldri sett noen som Ali. Musikken han skriver er bare helt utrolig. Jeg prøver å finne en vokalist til ham og sette sammen et band rundt ham og på en måte utvikle karrieren hans. Musikken hans er så følelsesmessig dyp og ekstremt musikalsk, og han er bare 15 år gammel. Det er helt vanvittig.
– Det hadde vært kult å høre.
– Jeg skriver faktisk notater rundt ideene hans og er aktivt involvert, men det beveger seg sakte.
– Wow, jeg mener jeg bare vet at han var en dyktig trommeslager og jeg visste at han kunne spille litt av alt, men jeg visste ikke at han var en dyktig låtskriver også.
– Ja, han spiller gitar like godt som han spiller trommer. Han er ingen solo-gitarist, men rytmen hans er helt fantastisk.
– Alle vil bli solo-gitarist, men det er jo mest pynten på kaka. Få ting slår en solid rytmegitarist.
– Absolutt 100%.
– Apropos det, jeg liker virkelig hvordan du som dommer fillerister deltakerne på “So You Think You Can Shred”-konkurransen på Monsters of Rock Cruise. For de fleste fortjener det.
– Er du på cruiset?
– Jeg har vært med to ganger før og skal tilbake i år.
– Bra, pass på å si hei, du finner meg vandrende i gangene eller i kasinoet.
– Ja, definitivt! La oss returnere til «Seven». Du har noen kommende turnédatoer, inkludert en haug med konserter i Storbritannia som oppvarming for Steel Panther. Tilbakemeldingene fra fansen har vært mildt sagt blandet. Noen nevnte at det er som at Queen åpner for Spinal Tap.
– Vel, det er poenget, og nettopp derfor er det så moro. Det er faktisk min ide, jeg var den som kontaktet Michael [Starr, vokalist i Steel Panther] og sa «Hei, la oss ta noen konserter sammen». De inviterte oss til å bli med dem i Storbritannia, og jeg syntes det var et perfekt sted. Publikum kommer til å få se hva Steel Panther faktisk parodierer, bare at vi har tatt steget litt videre. Og forresten, Steel Panther er gode musikere. Jeg synes det er en unik mulighet. Dessuten er de populære, turneen er nesten utsolgt. Alt i alt tror jeg det kommer til å bli kjempegøy.
– Hvor mange år tror du vi må vente til neste Winger-album?
– Det er et godt spørsmål. En del av meg tror dette kan være det siste. Noe jeg egentlig kunne tenke meg å gjøre – men jeg tror ikke det generelle Winger-publikumet ville satt pris på det – ville være å lage en superprogressiv plate der bandmedlemmene får utfolde seg til det ytterste.
– Vi diskuterte “From The Moon To The Sun” tidligere – noen planer for et nytt soloalbum?
– Jeg har solo-ideer nok til et dobbeltalbum. Jeg har samlet dem i lang tid, og de er gode, så jeg må få satt i gang snart. Det burde være det neste prosjektet i køen. Jeg ser for meg en crossover-klassisk skive, eller med et hyperpersonifisert klassisk element. Ferdighetsnivået mitt er mye bedre nå enn da jeg skrev det forrige soloalbumet. Jeg er en helt annen komponist nå, helt annerledes. Soloalbumene er i alle fall der jeg føler meg fri til å bare eksperimentere fullstendig i alle aspekter. Så for å svare på spørsmålet ditt, ja. Jeg har mange ideer klare for et soloalbum, og jeg ønsker å jobbe med det i overskuelig fremtid.
– Må bare komponere en opera først…! The world is your oyster, time is your enemy.
– Nettopp det.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2023